Jeg fikk gjøre noe av det fineste jeg kan tenke meg en lørdag for ikke lenge sida. Jeg elsker jo å gå i skogen, høre på lydene av bekker som sildrer og vinden som bruser i trærne, kjenne mosen som demper skrittene, leite etter spor på bakken og krype over greiner. Og jeg elsker sauer, med den myke ulla og de pussige, mysende ansiktene.
Så da jeg fikk være med på saueleiting, da var jeg lykkelig.
Petter gikk tidlig i fjøset mens jeg pusla trøtt rundt på kjøkkenet. Fylte te på termosen, skar brødskiver. Så kjørte vi nordover da kyrne var melka og kalvene fôra, opp til der ekstrafamilien til Petter har sauer på beite i sommerhalvåret. Når høsten kommer er det på tide å samle dem igjen. Vi fikk bålkaffe da vi kom fram til vollen, så på kart og planla hvor vi skulle legge ruta. Noen av sauene har radiobjeller, vises som små merker på kartet. I en av dalene som fortsatte innover fra utgangspunktet vårt, skulle det være noen sauer i følge kartet. Dit gikk vi. Petter bar meg på ryggen over bekken, mens jeg kløp tak i turskoene hans så godt jeg kunne. Vi smøg oss gjennom tett skog, over tyttebærlyng og mose. Forbi gamle, skjeggete trær. Langs dalsida, opp og ned skråninger fulle av store, søte blåbær. Det fine med saueleiting, sånn utenom det å lete etter sau, er at det er helt ok å ta pauser – stoppe opp for å lytte etter den lyse klangen av bjellene som klinger når sauene beveger seg.
Og til slutt fikk vi øye på dem gjennom ei glippe mellom trærne: ei søye og to lam som beita på den andre sida av dalen. Så fint å klatre nedover til klingelingeling, akkurat som i sangen bestemor brukte å synge for oss da vi var små. Sauene sprang først, Petter etter, og så jeg til slutt, tilbake til vollen der det venta blåbærpai og middag, trivelige folk og masse, masse sau, før vi tok enda en liten tur og fant en liten gjeng til vi skulle ta med oss hjem.