Kristine Graneng

  • En kopp kakao, takk.

    Forrige fredag var en sånn dag da det ikke fantes noe bedre å ha på seg enn gul regnjakke og støvler. Siden Kari og jeg har bestemt oss for å besøke så mange kafeer som mulig i Trondheim, var det en helt ypperlig dag for vårt første offisielle kafébesøk. På Kaffebrenneriet på Bakklandet, originalt nok. Men det var et ganske bra valg, syntes vi, for kakaoen var god, kafémannen var hyggelig, de spilte Norah Jones og First Aid Kit og det var ikke så mange folk der at det ble altfor kleint å ta bilder med kakaobart. Også kom Silje innom, og da ble det ekstra trivelig.

  • Ladestien

    Å gå Ladestien har vært en av de tingene jeg har tenkt jeg skulle ha gjort i flere år nå, uten å ha kommet så langt som til faktisk å gjøre det. Men i dag satte Sanna, Ada og jeg oss på bussen til Rotvoll og gikk stien langs fjorden, med eventyrlyst og vind i håret.

  • En kaffepause

    Det er rart det, hvordan hvor fort tiden går avhenger av hvor du er. Nå er jeg noen dager hjemme og dagene virker så lange. På en god måte. Plutselig får jeg gjort så mye mer, samtidig som jeg har tid til lange kaffepauser og å gå turer når det passer meg. Kanskje er det fordi jeg kan sitte ute i sola lese, kanskje er det fordi kaffen her er så mye bedre, eller kanskje er det rett og slett fordi én gang bygdejente, alltid bygdejente.

  • Es ist nicht genug zu wissen – man muss auch anwenden / Es ist nicht genug zu wollen – man muss auch tun

    – Johann Wolfgang von Goethe

    Nok et studieår er i gang. Og nok engang har jeg fått det for meg at jeg skal gjøre noe jeg virkelig ikke kan. Noe som virkelig skremmer meg. Jeg skal lære meg å prate tysk.

    Gi meg et verb jeg skal bøye og jeg storkoser meg. Gi meg en samtale og jeg får mest lyst til å springe. Denne uka var jeg på den første forelesninga. Jeg tror jeg brukte minst en fjerdedel av tida på å nikke og smile pent når noen snakket til meg. Forsøke å le på de rette stedene for å unngå å svare. Hvorfor er det så skummelt å gjøre feil? Hva er nå egentlig det å være redd for?

    Men nå har jeg tross alt hoppa i det, og det er ingen vei tilbake uten å gi opp. Og det skal jeg virkelig ikke! Enn så lenge trøster jeg meg med at jeg har en god unnskyldning til å lese Harry Potter om igjen.

  • Heimastølen og fjellstølen

    Noe av det aller fineste med den andre turen min til Sogn i sommer var turen til Fjærland. Der besøkte vi stølene til heimgården til besta. Heimastølen og fjellstølen. Fjellstølen ligger inne ved breen; innerst inne i en dal, innerst i en fjord. En plass du ikke kunne komme til før om du ikke tok båt eller klatret over fjell. I dag er det tunneler på begge sider av dalen, og stølen ligger rett ved en vei der turistene strømmer forbi.

    Jeg lurer på hvor mange det er som tenker på hvilken historie de kjører gjennom – at der var besta mi med 12 melkekyr og ingen melkemaskin før faren kjøpte det for å sikre at ho ble på gården. Tidene forandrer seg, og innimellom er det veldig godt å få en påminnelse om hvor man kommer fra.