Kristine Graneng

  • Små eventyr og store eventyr

    Trondheim blir stadig grønnere og jeg stadig blidere. På tirsdag leverte jeg bacheloroppgaven min og feiret med et av de mest inspirerende menneskene jeg vet om. Det er så kjekt å få bruke tid sammen med venner som gir deg lyst til å hoppe på neste fly og dra ut på eventyr. I det minste til å bli litt flinkere til å benytte seg av de mulighetene man får. Det var for så vidt det jeg gjorde torsdag formiddag. Ikke så langt, riktignok, bare til Oslo, men plutselig har jeg en sommerjobb jeg virkelig gleder meg til å starte i og kan bruke sommeren til å dra på nye eventyr i hovedstaden.

    Og enn så lenge, mens jeg enda har eksamen hengende over meg (akkurat nå hjemmeeksamen i tysk 30-tallslitteratur…), finner jeg små eventyr i de rommene jeg har tid: fine gåturer i Trondheim som plutselig fikk våren kastet over seg, volleyball og grilling med naboer jeg egentlig ikke kjenner, morgenstunder med Frode Grytten, koselige kvelder med gode venner.

  • Vintereventyr

    Lørdags morgen satte jeg og Kari oss på en buss vi aldri hadde tatt før. Også hoppet vi av da vi følte for det, ut i et skikkelig vintereventyr. For mens Trondheim var grå og glatt, lavet snøen ned i bymarka. Og det var så stille, så stille i skogen. Helt magisk.

  • Bakklandet Skydsstasjon

    Den 4. november, som plutselig begynner å bli en stund siden, hadde Kari bursdag, og vi feiret med kakao på Bakklandet Skydsstasjon, for hva er det vel som ikke kan feires med kakao? Skydsstasjonen er så koselig, med skjeve vegger, bord som vagler, broderier på veggene og utsikt mot Nidarosdomen. Også kan du til og med få kakaoen i kanne, men vi fikk vår i hver vår kopp med krem som så ut som skydotter.

  • Morgenstund

    Klokka er sju. Ute er det helt stille: ingen lyder, ingen bevegelser. Det er mørkt. Bare gatelysene lyser. Månen er gjemt bak skyene.

    Akkurat nå er dette favorittiden min på dagen. Når alt er rolig og avventende, og jeg har en time til å drømme meg bort i en annen verden. Til å lese et kapittel eller to, mens jeg drikker morgenens første kopp med kaffe.

    Før dagen virkelig tar fatt.

  • Å være syk alene

    Det er litt trist å være syk alene. Uten noen som kan synes synd på deg med et medlidende blikk og spørre hvordan det går, uten noen som prøver å fôre deg med mat du egentlig ikke har så lyst på, og uten noen som sier de gjerne skulle ha gitt deg en klem om det ikke var for at det er litt kjedelig å bli smitta, forståelig nok.

    Men heldigvis går det ganske greit likevel, for i går kom Silje på døra med appelsinjus og nesespray og mat og litt etterlengta selskap. (Og jeg hadde selvsagt googla «hvordan la være å smitte folk med influensa» på forhånd, slik at det forhåpentligvis ikke blir jeg som må dra på sykebesøk neste uke.)