Kristine Graneng

Det glitrer ute i novembermørket. Snøen har forsvunnet igjen, men minusgradene lager frostroser på vinduene, pakker bakken inn i et lag av rim og har laget fløyel av fjorden hele dagen. Jeg kjørte hjem fra byen for ei lita time siden. Da jeg åpna bildøra kom Arkibald og ville være med inn, sprang mellom beina mine oppover mot inngangsdøra. Oppe i kjøkkenvinduet sto Rajsa som vanlig og fulgte med. Ho står alltid der når jeg kommer kjørende inn på tunet. Det er så koselig å komme hjem til – selv om det som venter inne er ei vedkorg tømt utover kjøkkengulvet og en eggekartong revet i hundre biter. Slikt noe kan man jo tilgi.

Det har vært ei rolig helg her på gården. Etter en liten kjøretur for å ta bilder i går formiddag, har jeg mest vært inne. Drukket kakao og strikka på julegaver. Hatt et halvt øye på sesongens første hopprenn. Gjort unna noe av det som det ikke ble tid til i ukedagene.

Men i kveld var jeg altså en sving innom byen.

Vi skulle på kino med lillesøster som ble 20 i går. Før det dro jeg med meg pappa på Uendelige landskap, utstillinga med bilder av Harald Sohlberg som åpnet i kunstmuseet i går. Så fortryllende fargene er i bildene hans! Og så stort Vinternatt i Rondane er i virkeligheten! Det hadde jeg slett ikke trodd. Utstillinga skal holde hus på Trondheim Kunstmuseums galleri på Gråmølna frem til begynnelsen av februar. Kaffe og pepperkaker var dessuten inkludert i billetten.

Vinterdag ved Rondane. Fra da vi besøkte Sohlbergplassen i oktober.

Ei veldig fin avrunding på ei ganske vanlig uke. Ønsker dere ei fin kommende uke!

– De morgenene det er så vakkert at jeg må stoppe på vei til jobb. Når sola så vidt bryter gjennom skydekket over Vassfjellet, snøen ligger som et kniplingsduk over bygda og det står noen rådyr og beiter borti åkerkanten.

– Julesangene vi har begynt å synge i koret. Jeg gikk en hel dag forrige uke og sang på Romjulsdrøm. En sku ha vørri fire år i romjuln. Da julelysa brente dagen lang. Det er kanskje den koseligste julesangen jeg kan.

– En formiddagstur for å hilse på naboene som kom flyttende til sletta i løpet av sommeren. De er de mest sjarmerende naboene man kan tenke seg.

– Lørdag i byen med mamma. Gå i bruktbutikker og se på julepynt, spise god lunsj på Bakklandet og tusle rundt i gatene og legge merke til hus man aldri har lagt merke til før.

– Agnes Ravatn på biblioteket en fredagskveld. I egen morsomme person. Og jeg som er så glad for at jeg helt fint klarer å dra på slikt alene (selv om det jo er enda koseligere med selskap), for tenk så mye man går glipp av hvis man alltid er avhengig av å være to.

Det har snødd stille i hele dag. Helt lett. Sånn snø man tror det ikke skal bli noe av. Men da jeg gikk ut med søpla tidligere i kveld lå gårdsplassen hvit og fin, og Arkibald kom smettende inn med snøfnugg i pelsen. Jeg håper den blir værende ei stund. November er mørk nok som den er.

Jeg var oppe i skogen i dag. Petter stakk hodet inn på kjøkkenet og fortalte at de hadde skutt den siste elgen. Jeg tok med meg kopp og sitteunderlag for å bli med ut og se. Skogen er så herlig nå. Frossen og rimet og likevel grønn. Rajsa var helt over seg da vi kom fram. Sprang i runder rundt elgen og snuste mens vi drakk kaffe og kakao. I ettermiddag har ho stort sett ligget langflat på gulvet og sovet. Jammen fortjener ho en skikkelig hvil etter den lange elgjakta i år.

Håper dere får ei god uke! Her er sånt som var fint uka som var:

– Cappuccino fra kafeen og en rusletur rundt campus midt på dagen mens det enda er lyst.

– Å bli invitert med inn fra kulda på en kopp te av ei venninne mens jeg ventet på bussen min hjem en kveld jeg hadde vært på foredrag i byen.

– Å lese ferdig ei novelle før jeg sovner til kvelds.

– Nybakte kanelsnurrer.

– Rådyret oppe på åkeren som var det første jeg så da jeg slo opp øynene i morges.

Gjengen min er samla rundt kjøkkenbordet. Arkibald ligger på den faste plassen på toppen av bunken med aviser jeg aldri rekker meg gjennom. Rajsa har sovna langflat ved føttene mine, og Svartkatta sitter bak ryggen min og ser ut vinduet. Jeg har fyrt i peisen, passer på å legge på vedkubber etter hvert som de forsvinner. Man må det nå, for det er sju minus ute og da holder det ikke å dra ullgenseren opp til haka og ha de tjukkeste ullsokkene på.

Det har vært så kaldt og mørkt i det siste, men skikkelig hyggelig også. Forrige uke gjorde jeg sånt som å kjøre gjennom regnet for å hilse på ei venninne jeg ikke hadde sett på lenge, dra til byen for å drikke kaffe og gå en tur innom Saksprosafestivalen, og spise fiskesuppe i bursdagsselskap.

Også har jeg plukka sopp. Den første helga i november!

Jeg erklærte soppsesongen for over allerede for en måned sida, da de første frostnettene hadde sneket seg på. Likevel putta jeg soppnettet i lomma da jeg gikk opp i skogen på lørdag. Det kunne jo hende jeg fant noen stakkarer som hadde klart seg gjennom kulda, selv om jeg hadde mine tvil. Og som jeg måpte da jeg kom inn mellom trærne! Traktkantarellene som hadde fått stå i fred noen uker hadde vokst seg skikkelig store. Jeg fant dem langs stien og nedi mosen og mellom steiner – de var overalt! Underveis dreiv jeg og funderte på om de skulle få bli pizza til kvelds eller risotto senere. Da jeg kom hjem var det mer enn nok til begge deler.

Det som ble til overs etter pizzaen tørka jeg og la på glass. Så godt det skal bli utover vinteren! Risotto og gryter og soppsaus til søndagssteken! Hjemmelaga pasta med hvitløk, sitron og kantarell!

Nå er det på tide å legge en ny kubbe på ovnen. Håper dere også finner noen små gleder i novembermørket!