Det var dugg på vinduene og skodda lå som en tykk ring rundt sletta da jeg våkna tidlig i morges. Jeg slapp Rajsa ut, gikk en tur opp i skogen. Sola lå i striper over veien, men det hørtes nesten ut som om det regna sånn som dråpene falt gjennom løvverket. Ute på myra glitra det. I spindelvev og dråper i lyngen. Det er fint nå i september. Kalde morgener, varme dager.
Det har tatt meg litt tid å vende meg til høsten i år, men nå tror jeg vi har havna i samme spor. Jeg er i hvert fall godt forberedt. På kontoret har jeg stående ei lita tekanne som jeg kjøpte i semesterstartsgave til meg selv. Nå er det mitt lille morgenrituale å gå ned til kjøkkenet på jobb og fylle tekanna – to skjeer earl grey – før jeg setter i gang med arbeidet. Og hjemme har jeg ekstra god te til helgene som jeg drikker med tankmelk i. Jeg har lamull på strikkepinnene og kanelsnurrer i fryseren.
Jeg har funnet mitt lille prosjekt for høsten også. I fjor var det spansktimene med Ida og Jørgen. I år har jeg bestemt meg for å svømme en gang i uka. På torsdag var jeg i bassenget for første gang denne høsten. Jeg er ikke så god til å svømme. Svelger vann så fort noen lager bølger rundt meg, tar pauser for hver lengde. Men så godt det er likevel, når man kan samle alle tankene om pusten og bevegelsene og bare flyte i vannet. Så blir jeg vel bedre etter hvert.
Jo, høsten skal bli fin den!