Kristine Graneng

  • Februar i ni bilder

    Det er den første helga i februar og jeg og 160.000 andre demonstrerer foran riksdagsbygningen og i paradegatene i Tiergarten. Aldri mer er nå, sto det på plakatene. Vi er brannmuren.

    Uka etter ble jeg syk. Feira bursdag på sofaen med animasjonsfilm og laugencroissant. Så noen sesonger Mad Men den uka, som er enda bedre nå enn da jeg så det for ti år siden. Den andre uka i februar, da jeg var klar for å ut i verden igjen, kom snøen og la seg over Berlin. Siste uka i vintersemesteret, og kanskje siste uka med skikkelig vinter?

    En søndagskveld da jeg fortsatt var nokså pjusk kom Aslaug på døra med kanelsnurrer. Jeg spiste dem til kveldsnytt med en kopp te. Det var så fint.

    Jeg har funnet en ny favorittkafé i nabolaget som har enorme kopper cappuccino og veldig romslige stoler. Perfekt sted for ei ettermiddagsøkt på dager jeg har hjemmekontor. Denne dagen kom det en gjeng øltørste gangstere og slo seg ned ved siden av meg. «Dette er ikke ei kneipe», sa han bak disken da de spurte etter en pils. De måtte nøye seg med en økologisk limonade mens de telte pengesedler.

    En kveld tok jeg banen ut til flyplassen og møtte disse to: Kari og Rebecca som kom til Berlin for å henge med meg! Vi spiste lange frokoster, var på kafé og tusla i bruktbutikker. Så fint når noen hjemmefra kommer for å titte innom det lille livet mitt her.

    I slutten av måneden kunne jeg puste gjennom nesa igjen og feira med å spise ramen før konsert. Franz Ferdinand spilte! Jeg kan fremdeles se for meg hvordan jeg plukker You could have it so much better ut av coveret, legger plata inn i CD-spilleren og hører barberhøvelen på The Fallen før det bærer løs. Lever fremdeles drømmelivet til tenårings-Kristine, selv om jeg ikke hadde sett for meg at jeg skulle stå i Berlin og rope ich trinke Schampus mit Lachfisch et halvt liv senere.

    Og den aller siste dagen i februar var jeg også på konsert. Leste en omtale av Humanhood av The Weather Station i Morgenbladet en kveld i januar, søkte det opp og oppdaga at de skulle spille her. Jeg var ikke helt i form da kvelden kom, så måtte dra halvveis i konserten, men det jeg hørte var veldig fint. Og konsertlokalet var veldig kult. En rund sal i et gammelt krematorium. Vil dra tilbake hit på konsert en sommerkveld.

    ,

  • Berlin som på film

    Forrige uke tok jeg meg flere ganger i å tenke at Berlin føltes akkurat som på film. Tåka som henger tung over byen og trekker fargen fra allerede matte fasader og vintergrå ansikter. Jeg gikk i tåka til jobb, til treningssenteret, til en kaffeavtale. Dobbel ytterjakke, stort skjerf. Jeg tenkte, det her er berlinvinteren de har advart meg om.

    Men så kom søndagen og Berlin tok ei anna drakt på. Klarblå himmel og sol, små minusgrader. Tåka fra dagene før hang som iskrystaller i trærne. Jeg tenkte at dette vil jeg ikke gå glipp av, stakk ut rett etter frokost og tok banen til andre sida av byen.

    Til Treptower park. En kollega har fortalt meg at han alltid tipser besøk om å ta turen dit. Jeg tok tipset jeg også. I parken ligger et sovjetisk krigsminnesmerke og gravsted. Det er massivt. Langt der borte står en tolv meter høy bronsestatue av en soldat med et knust hakekors ved beina. Minnesmerket sto ferdig allerede i 1949, altså fire år etter at den røde armé inntok Berlin og tyskerne kapitulerte.

    Prøver å forestille meg hvordan Berlin var da.

    Etter et kafébesøk og et langt bad hjemme – skikkelig søndag altså – dro jeg ut igjen. Hamish Hawk spilte på Badehaus, og det var fantastisk. Dette innlegget avslutter med en oppfordring til alle andre som har musikksmaken til en middelaldrende mann om å sjekke ut det siste albumet hans, Firmer Hand. Perfekt akkompagnement til tåkete, grå januardager.

    ,

  • September i femten bilder

    September nærmer seg slutten. En måned som har vært både vond og fin og absolutt noe årstidsforvirra. September i Berlin er foreløpig ganske langt fra september i Trondheim. Det føles som om jeg henger igjen i august, mens snøen begynner å legge seg på fjelltoppene hjemme. Jeg har rydda i bildemappa mi og forsøkt å få et overblikk over hva jeg egentlig har holdt på med denne måneden. Min september i femten bilder:

    Jeg tok med sykkelen min på en første skikkelig tur til den andre side av byen. Fikk litt påpakning på veien dit («SIE FAHREN AUF DEM GEHWEG!»), fikk vennlige råd av en eldre tysker om hvor jeg skulle sykle for å komme hjem da jeg hadde havna i ei sidegate på vei tilbake («Trenger du hjelp? Jeg bor her, så jeg kan veien.» <3). Jeg og sykkelen dro til Orangeriet i Körnerpark. Et fantastisk sted, særlig når man er oppvokst med å sykle på veier på landsbygda i Trøndelag og altså har risikert livet (i hvert fall stoltheten) for å komme dit.

    På lista over ting jeg skal gjøre neste sommer: ligge på denne plenen.

    Jeg har derimot ligget på et pledd i nabolagsparken og lest ferdig denne boka: Moria, på innsiden av Europas største flyktningleir av Karin Glatz Brubakk og Guro Merakerås. Den burde flere lese.

    Det var Tag des offenen Denkmals i begynnelsen av september. Vi dro opp til Teufelsberg for å se på gatekunst – og på utsikten. Den første gangen jeg var oppe på berget, som er bygd opp av ruiner etter andre verdenskrig, sto jeg og så utover det flate landet da en mann stoppa og sa: «Her oppe satt amerikanerne og fulgte med på DDR.»

    Noen ting blir så mye mer virkelig når man står i det.

    Andre ting er det vanskelig å forstå at det er virkelig selv når man står i det. En søndag satt jeg meg på S-bahn, gikk av på en tilfeldig stopp, gikk i en tilfeldig retning og endte opp i Topographie des Terrors. Terrorens topografi. Der sto hovedkvarterene til SS og Gestapo. Nå er bygningene borte, revet etter krigen. Nå står det et besøkssenter på området, like ved et av stykkene av muren som fortsatt er igjen.

    Travis spilte i Berlin. Det nye albumet deres, L.A. Times, har vært et av høydepunktene så langt i høst. Trippa som en forventningsfull tenåring på vei inn, seks år etter at jeg så dem sist (i Liverpool). Det var tredve grader ute, vel så varmt inne. Halvveis i konserten tok Fran Healy pause for å snu viftene mot oss. Enda et argument på lista over hvorfor Travis er verdens koseligste band.

    Fredagen den 13. hadde jeg en date med en kniv og en avokadostein. En liten øvelse i krisehåndtering i hjemmet. Takk til mamma for å være i beredskap på krisetelefonen. (Ingen skade skjedd, fingeren sitter på og jeg har fått gode råd om hvordan jeg skal fjerne avokadostein neste gang.)

    U-Bahn til Kreuzberg og Landwehrkanal rett etter jobb. Jeg glemmer hvor lang tid det tar å komme seg dit, men det er alltid verdt det. Jeg traff Anna på et sted som var perfekt for en septemberettermiddag (Café Grigri), der sola sto på skrå gjennom oransje blader (riktig nok bare på grunn av tørke) og de hadde god ravioli.

    Ny helg, ny sykkeltur. Jeg sykla meg bort og havna i en park jeg aldri hadde sett før med en liten søt kafé og en veldig staselig villa.

    Lørdagskveld og Peter Fox holdt gratiskonsert i Görlitzer Park. Det var verdens treigeste ølkø og publikum i trærne. Jeg hadde aldri hørt Peter Fox før, men det hadde alle andre. Så fascinerende å stå midt i en folkemengde der alle synger med uten at jeg egentlig vet hva det går i. Aslaug, som jeg var der med, sa det så fint, hvordan det å kunne et annet språk og bli kjent med en kultur åpner så mange dører til sånt man ellers ikke hadde visst at fantes.

    Septembers siste uke. Stikkord: nesespray, earl grey med havremelk, panelovnene som vekkes til live igjen. Jeg leser den åttende boka i Gereon Rath-serien, året er 1936, og kjenner at det egentlig er litt for mye som ligger for nærme virkeligheten nå. Kan vi vennligst slutte å stemme på høyreekstreme? På forhånd takk.

    On that happy note, god oktober – ta litt ekstra godt vare på det som er fint!

    , ,

  • Sommerdager i april

    Det har vært sommer i Berlin. Som en skikkelig varm norsk sommer, langt opp på tjuetallet på gradestokken. Vær som roper kom deg ut og oppdag verden.

    Jeg smaker meg gjennom isbarene i byen. Jeg er på jakt etter en som har perfekt kremete is, som har ordentlig pistasjsmak og perfekt beliggenhet ved en park. Foreløpig har jeg flere som treffer godt på de første to kriteriene. Denne traff bare på det siste, dessverre.

    Men til gjengjeld var beliggenheten veldig god. Kirsebærtrærne blomster fremdeles, i hvert fall de japanske. I Stadtpark Steglitz var det noen virkelig fine.

    Jeg fant meg et sted halvt i skyggen, halvt i sola, med strikketøyet mitt. Det føltes merkelig å strikke ullvotter i tjuefem pluss, men så kom det et følge med Pokémons i fullvoksen størrelse forbi, tett fulgt av noen trenere på jakt, og da føltes det meste helt innafor.

    Søndag hadde jeg billetter til konsert. Jeg telte på knappene om jeg skulle dra, kjente fremdeles halsbetennelsen fra påska henge i, men så satte jeg meg på S-bahnen og reiste gjennom byen til Friedrichshain. Der var det også kirsebærtrær. Man kan liksom ikke gå forbi uten å ta et bilde? Vil helst spare på de rosa skyene så de varer litt til.

    Her gikk jeg forresten i bare t-skjorte og klokka nærma seg åtte på kvelden.

    Konserten var også en rosa sky å spare på. Jeg kom over eee gee litt tilfeldig for ei stund sida og så ho skulle spille i Berlin. Kjøpte billett uten å blunke. Det var jeg og Berlins danske befolkning som dansa og sang med til school reunion og favourite lover.

    Og nå kan si at jeg har vært på Berghain. I kantina riktignok – sparer steget fra dansk pop til tekno til neste gang.

    , ,

  • Januarfavoritter

    Da 2024 begynte, tenkte jeg at dette er et år jeg vil passe på å ta vare på. Det siste året var så innholdsrikt, men jeg var litt for dårlig til å stoppe opp og ta inn alt som skjedde? Med den tanken fulgte en ambisjon om å skrive noen ord nå og da, men når jeg setter meg ned for å skrive kommer det liksom ingen? Så en annen ambisjon for dette året er å finne tilbake til de ordene.

    Enn så lenge, ei liste med noen favoritter fra januar akkompagnert av en blå Berlin-himmel.

    Månedens musikk
    Mitt store musikkcrush fra 2023, Beharie, spilte på Byscenen siste helga i januar. Det var magisk. Alle burde dra på konsert med Beharie og oppleve det selv, synes jeg. I det minste se denne Akustisk på Loff-konserten.

    Månedens film
    Hvilken utrolig kinomåned januar har vært! Har ikke vært i nærheten av å se alle filmene jeg ville se på kino, men noen fikk jeg til. Jeg har sett Høstgule blader, en finsk romantisk komedie av Aki Kaurismäki. Den er ordknapp og tørrvittig og virkelig fin. Past Lives så jeg også på kino. Jeg har tenkt mye på den siden – fantastiske bilder, fantastisk musikk og en så god fortelling om kjærlighet og vennskap. Blir varm innvendig bare av å se traileren:

    Andre (gode) filmer jeg har sett: Min pappa Toni Erdmann, La elva leve, Triangle of Sadness, Ténor. De finnes på Filmoteket alle sammen.

    Månedens tv
    Makta. Setter sånn pris på den følelsen av å ha noe å glede meg til hver søndag.

    Månedens bøker
    Jeg fikk Lungeflyteprøven av Tore Renberg til jul. Den leste jeg de første ukene av januar. Om Anna Voigt som ble anklaget for spedbarnsdrap på siste halvdel av 1600-tallet og forsøket på å få henne frikjent. Det er litt av et arbeid Renberg har gjort med denne boka, og jeg liker så godt formen han har gitt det, hvordan han liksom skriver seg rundt kildene.

    Jeg har også plukket opp Harry Potter igjen. Har ikke helt klart å lese så mye annet i januar, så da har jeg gått for noe trygt. Jeg leser dessuten på tysk. Det har et ekstra lag av nostalgi. (Men herlighet så skumle de første bøkene faktisk er?)

    Et ønske for den neste måneden?
    Kan jeg legge inn et ønske om godt skiføre?

    Liste fra Flora Wiström.

    , , , ,