Kristine Graneng

  • Wittenberg

    Jeg har vært på tur! Etter å tumla aller mest rundt innenfor Berlin sine grenser det siste året, har jeg endelig begynt å bevege meg rundt i omlandet. Nostalgien til 2016, da jeg brukte mange helger på tog rundt om i Bayern, er sterkt tilstedeværende. Blå seter, flate marker som ruller forbi vinduet, et og annet kirketårn (om enn det ikke er litt lenger mellom dem her enn i sør). Følelsen av å være på et lite eventyr. Elsker det.

    Det ble ingen tur til Schwerin i påska (nå i mai har det derimot blitt en tur – mer om det siden!), men jeg tenkte at en tur til reformasjonens vugge måtte være passende på påskedagen. Så jeg tok med meg påskekrimmen og snacks i Fjellräven-sekken og satte meg på toget mot Lutherstadt Wittenberg, en times tid sørut. En akkurat passe stor by for en søndag der jeg helst bare ville rusle rundt, se på gamle bygg, spise gelato og ta inn et snev av verdenshistorie.

    ,

  • På norgesturné

    Oslo

    I mars var jeg på en to ukers rundtur i Norge. Første stopp, Oslo. Vi skulle spille inn podkast på Litteraturhuset og jeg benytta sjansen til å treffe familie og venner – og ikke minst, til å se Europavisjonar. Nyhetene om forestillinga på Det norske teatret hadde nådd helt til Berlin, og jeg kunne selvsagt ikke la muligheten til å se Jean Monnet på scenen gå fra meg. Konseptet: Moderne europeisk politisk historie fortalt med Eurovision som ramme. Det var fantastisk. Herlig satire, herlig musikk.

    Fosen

    Etter ei uke i Oslo ble det roligere dager hjemme på gården hos pappa. Den ene kvelden var jeg på vei til å legge meg da Dagfinn fortalte at det var nordlys ute. Jeg kunne se det gjennom soveromsvinduet. På søndagen gikk vi tur. Det var folksomt – alle ute for å nyte våren. En annen dag gikk jeg til butikken. To og en halv kilometer, og de fleste jeg møtte på veien var rådyr.

    Trondheim

    Siste etappe var noen dager i Trondheim. Jeg var innom Dragvoll, som ikke hadde forandra seg så mye, men likevel var litt annerledes. Da helga kom, tok jeg med meg kofferten og en bukett tulipaner fra Drivstua opp til Byåsen. Lørdagen viste Ida, Jørgen og Sonja meg alt det nye i byen – Nye Hjorten og passasjene som liksom har gjort byen litt større. Te- og kaffehuset som plutselig har blitt noe helt annet enn det det var, på en god måte. Lunsj på Gubalari og dansing til orkestermusikk på Torget.

    Og så dro jeg hjem til Berlin.

    , ,

  • Drager i taket, ballsaler og ostekake

    I begynnelsen av oktober kom Erik på besøk fra København. Her i Berlin hadde høsten fremdeles ikke kommet skikkelig i gang. Trærne hadde bare så vidt begynt å skifte farge – det kriblet i magen hver gang jeg så antydning til noe oransje i trekronene.

    Det var lørdag og slottsbesøk sto på programmet. Nærmere bestemt Schloss Charlottenburg. Vi besøkte Neuer Flügel – den nye fløyen, altså, fra midten av 1700-tallet. Det meste riktignok gjenoppbygd etter krigen.

    Oo-et og aah-et oss gjennom alle de fantastisk fint dekorerte rommene.

    Rococo rococo rococo.

    Slottshagen er også så fin. En blanding av nøye planlagte bed, store plener og masse skog. Aller best på en sommerdag, når man kan ligge på et pledd under trærne ved vannet, men heller ikke så verst å tusle rundt en oktoberlørdag.

    Enhver lørdagsutflukt bør selvsagt inneholde kaffe og kake. I sommer oppdaga jeg en liten favoritt, Café Jeudi Bar. Den ligger ved en litt bortgjemt og koselig plass like ved slottet. I juli satt jeg ute på fortauet og leste Emma og snakka om kveldens EM-kamp med eieren. Nå satt vi inne med ostekake og sitronterte. Hyggelig å få ta med Erik dit!

    Og også veldig hyggelig å mimre tilbake på en grå og regntung novembertirsdag.

  • Jardim Botânico de Lisboa

    Å besøke botaniske hager i nye byer har blitt en greie, og da jeg rusla oppover fra Bairro Alto lå Universitetet i Lisboa sin hage langs veien. Kanskje den minste jeg har vært i så langt, også den mest gjenvokste og villeste. Det føltes litt som å gå på ekspedisjon der inne, ned skråningen, gjennom stort bladverk og forbi høye palmetrær. Og innimellom alt det grønne, keramikkskulpturer som minnet meg om estetikken til Guillermo del Toro – et sted mellom veldig vakkert og makabert.

    Bonus: Veldig god gelato like ved inngangen. Pistasjisen var 10/10.

  • Lost i Lisboa

    Jeg har vært i Lisboa. Lisboa er kanskje den mest forvirrende byen jeg har besøkt. Alle de smale, svingete gatene. Bakker og trapper som går i sikksakk, åler seg som Snake på en gammel Nokia på kartet. Jeg snubla i brostein og mista retningssansen et sted.

    Men Lisboa er kanskje også den mest sjarmerende byen jeg har vært i? De fargerike flislagte fasadene. Markeder som liksom aldri tar slutt. En bortgjemt keramikkbutikk. Et glass vin ute på fortauet mens trikken glir forbi. Solnedgangen fra Miradouro da Senhora do Monte.