• Castleton, Peak District

    Den 17. mai våkna jeg altså opp i et vertshus i Castleton, ute på den engelske landsbygda, langt unna bunader og norske flagg. Da jeg kom ut etter frokosten med tursekken på ryggen, var de i ferd med å tørke bort morgenregnet fra bordene og bakeriet på den andre siden av gata var fremdeles stengt. En døsig og grå morgen i Peak District.

    Jeg hadde hatt et planleggingsmøte med meg selv på morgenkvisten – og denne gangen sjekka kartet nøye før jeg la i vei. Jeg bestemte meg for å legge neste del av turen gjennom Cave Dale før jeg skulle svinge tilbake i retning Hope og togstasjonen. Etter å ha spurt meg for, fant jeg smuget som leda opp til dalen mellom to hus oppe ved markedsplassen.

    Cave Dale, Peak District

    Og så bar det opp gjennom kalksteinsdalen!

    Det var som en eventyrdal. Så utrolig grønt. Store, enslige trær oppe i bergveggen. Også slottet, Peveril Castle, som krona på verket. Slottet er ikke så imponerende i seg selv, men det ble bygget i begynnelsen av forrige årtusen i Vilhelm Erobrerens tid, og dét er ganske imponerende. Jeg ville ikke ha valgt å komme ned denne dalen hvis jeg hadde tenkt å prøve meg på noe.

    Saueklippen! Landskapet er fullt av slike små huler.

    Jeg klarte ikke dy meg fra å hive fra meg sekken og springe opp og ned sidene av dalen. Dette var den beste utsikten: et glimt av hustakene i Castleton, gårdene spredt utover dalen, slottet og sauene som beita oppover sidene.

    Tittei!

    Der dalen slutter strekker landskapet seg utover. Store vidder med steinmurer på kryss og tvers. De er utrolige, steinmurene. Kan dere forestille dere alle timene som ligger bak? Hver stein nøye plassert slik at de kan stå slik og dele markene i hundrevis av år.

    Her oppe møtte på en gjeng som skulle vest og nord mot Edale, mens jeg tok av på en gårdsvei som gikk østover mot Hope.

    Forbi enda flere sauebeiter. Disse er kanskje de fineste sauene?

    Det var bakvind.

    Jeg gikk nedover i retning sementfabrikken. Da jeg sto oppe ved Hollins Cross, pekte han jeg møtte der på fabrikken og sa han likte så godt hvordan det brøt opp i landskapet. Mennesket møter natur. Like ved ligger et stort steinbrudd. En tydelig kontrast til de slake åsene og husene som omtrent er bygget i ett med berget.

    Det hører vel med til historien at jeg rota meg bort på vei nedover her. Plutselig sto jeg langs gjerdet inn til steinbruddet, med et stup foran meg mens store lastebiler veivet opp støvskyer og dundret forbi. Jeg fant en annen vei ned gjennom skogen, og like etter snubla jeg over et par andre turgåere jeg hadde snakka så vidt med helt i begynnelsen av dagen. Tilfeldigheter. Lærdommen er kanskje at de morsomste turene får man hvis man innimellom glemmer bort kartet i sekken?

    Rett før jeg var fremme i Hope rota nysgjerrigheta mi og jeg meg bort igjen. Det ble en liten avstikker til en så fredelig liten krok – vann som klukka i bekken, et teppe av blåklokker. Det perfekte stedet for en pust i bakken.

    Hope, Peak District

    Det var riktignok bare noen minutter igjen før jeg var fremme i Hope. Hope er en landsby som er ganske annerledes enn Castleton. Den føles mer moderne og kreativ, men like hyggelig. Jeg gikk inn på Grasshopper Café, bestilte lokal is og en kaffe som jeg fikk servert én om gangen (så omtenksomt!) mens jeg satte utenfor og leste litt i boka mi om bygde-England og titta i smug på livet i den lille landsbyen. Det var forresten den beste isen jeg noensinne har smakt, tror jeg. Hope Valley Ice Cream, fra Thorpe Farm noen kilometer unna. Så deilig kremete. Bare den var verdt turen.

    Hope, Peak District

    Hope Station, Peak District

    Så fant jeg veien til togstasjonen – en liten stasjon med sauebeiter i alle retninger og utsikt mot fjellene som deler Edale og Hope Valley – og to dager i Peak District var ved veis ende. Så herlig det er å ha noen dager og bare gå. Nå drømmer jeg om en dagstur opp på et av de høyeste fjellene før jeg vender hjemover til Norge. (Og kanskje enda en is fra Hope Valley…)

    Hope, Peak District


  • Winnats Pass, Peak District

    Nå er det vel på tide med neste etappe fra Peak District? Der vi slapp tråden sist surra jeg rundt ved foten av Mam Tor. Nå skulle jeg nedover mot Castleton. Veien gikk gjennom Winnats Pass. Winnats betyr noe sånt som vindporten og går som ei dyp flenge gjennom landskapet. Midt gjennom passet er det en bilvei, men ved siden av går det også en sti man kan følge nedover kløfta.

    Winnats Pass, Peak District

    Winnats Pass, Castleton

    Jeg blir så fascinert av slike ville steinformasjoner. Hadde føttene mine ikke vært så slitne som de var akkurat her, skulle jeg ha klatra opp til toppen av passet og sett innover dalen. Jeg tror det er et flott syn. Men neimen ikke verst å se det nedenfra heller.

    Winnats Pass, Peak District

    Også er det så fascinerende hvordan bittesmå blomster kan klamre seg fast i den lille jorda som finnes på berget.

    Winnats Pass, Peak District

    Speedwell Cavern, Peak District

    Nederst i passet ligger ei av av flere gamle gruver rundt Castleton, Speedwell Cavern. Der nede kan man visstnok reise med båt over en underjordisk sjø.

    Castleton, Peak District

    Jeg fortsatte forbi, motivert av synet av steinbygninger og det første glimtet av slottet Castleton har navnet sitt etter der oppe i åsen bak trærne.

    Castleton, Peak District

    Welcome to Castleton! Castleton er en liten landsby øverst i det som kalles Hope Valley. Det første jeg gjorde da jeg kom fram var å ta av meg tursekken, kjøpe meg en is og strekke på føttene mens jeg så på folk som gikk forbi. Verdens beste følelse.

    Castleton, Peak District

    Castleton, Peak District

    Det var så koselig der. Alle husene er bygget av stein, men med små hager og store trær som gir varme til de kalde fasadene. Det er restauranter i hovedgata («Muddy boots welcome!») og smale sidegater med enda flere spisesteder og små butikker. Jeg kom over en rar liten bruktbutikk borte i en av gatene, og eieren, som hadde bodd i Castleton mesteparten av sitt liv, fortalte meg sånt som turistbrosjyrene ikke forteller. At landsbyen har en barneskole med fem elever, om hva slags folk som brukte å komme innom butikken hans. Også sa han at jeg heller burde ta toget fra Hope dagen etter, i stedet for å dra tilbake til Edale. «They sure won’t execute you if they catch you,» sa han.

    Jeg bodde på et vertshus som het The Castle. Etter en liten runde rundt i byen kunne jeg sitte ute i hagen bak vertshuset med en øl, skrive noen linjer i notatboka mi, og bare ta livet med ro og hvile slitne føtter mens sola var i ferd med å forsvinne bak slottet jeg så vidt kunne se fra der jeg satt, og bak åsene som omgir landsbyen.

    Castleton, Peak District

    Peak District

    Se også innleggene fra de andre dagene i Peak District:
    Peak District: Edale og Mam Tor


  • Edale, Peak District

    Da jeg kom til Liverpool i januar, var det med tursekken på ryggen og en drøm om å gå helgeturer i fotsporene til Elizabeth Bennet og Jane Eyre. Det har tatt ei stund før det har blitt varmt nok i været til at jeg har orka, men nå, når det endelig er nesten sommertemperaturer og mer stabilt vær, går det an. Første mål var Peak District.

    Jeg tok toget til Edale. Edale er i grunn ikke mer enn ei lita grend med vertshus og kirke og gårder og et turistsenter, men godt plassert øverst i dalen med slake fjell på alle kanter. Etter i underkant av to timers toging fra Liverpool, starta jeg turen med å gå noen hundre meter fra togstasjonen og bort til turistsenteret. Jeg hadde ikke lagt ruta for dagen, visste bare at jeg ville opp på Mam Tor og at jeg skulle ende opp i Castleton, men fikk god hjelp der. Dama i skranken spurte «Would you like some spectacular views?» og jeg bare «Yes!» og klarte nesten ikke stå i ro fordi jeg var så gira.

    Utrusta med kart og veibeskrivelser («til høyre, forbi kirkegården og over en liten bekk, så til høyre igjen»), la jeg avgårde.

    Edale, Peak District

    Jeg fulgte stien som gikk over sauebeitet. Det lukta så godt! Ordentlig sau og fjell og grønt gress.

    Edale, Peak District

    Da jeg var på vei gjennom ei av grindene, kom det forbi ei bondekone på firhjuling. Jeg synes det er så gøy med alle de britiske sauerasene, så jeg spurte hva slags sauer de var. Jeg oppfatta ikke helt hva ho sa om søyene (men tror de er Swaledale), men fikk i hvert fall med meg at lammene var mule, en blandingsrase. Så fine de er.

    Peak District

    Edale, Peak District

    Edale, Peak District

    Mam Tor, Peak District

    Stien gikk gjennom gårdstun innimellom. Der var en generasjon i gang med å klippe plena, en annen holdt på i fjøset, men alle titta opp og sa «Hello, y’all right?» da jeg kom forbi. Tenk å bo slik til, med frodige hager, omgitt av gressenger og med Kinder Scout, Peak Districts høyeste fjell, liggende i bakgrunnen.

    Edale, Peak District

    Edale, Peak District

    Jeg ble så distrahert av alle sauene at jeg glemte alt om kart og veianvisninger. Etter en halvtime kom jeg til ei lita bygd med oppslagstavler med referat fra det siste meninghetsmøtet og høner gående langs veien, og innså jeg at jeg ikke hadde tatt til høyre etter den bekken. Da var det bare å rykke tilbake til start.

    Edale, Peak District

    Se på denne vesle! Bak der ser dere veien opp der jeg skulle gå.

    Edale, Peak District

    Mam Tor, Peak District

    Edale, Peak District

    Edale, Peak District

    Så bar det oppover.

    Castleton, Peak District

    Opp til Hollins Cross. Der oppe fra kunne jeg se ned på Castleton, som var endedestinasjonen for dagen. Jeg ble stående der ei stund og snakke med en eldre mann med solhatt og anorakk fra Derby. Han fortalte at han hadde våkna tidlig dagen før, sett på værmeldinga og bestemt seg for at nå ville han gå noen dager i fjellet. Og da jeg sa hvor jeg kom fra, sa han at han hadde fått øvd seg på skandinavisk uttale de siste ukene. Han forma leppene omstendelig og sa: «Greta Thunberg.»

    Se også teppet av klokkeblåstjerner nede i dalen. Er det ikke fint? De vokser jo vanligvis i skogen. Kanskje har det vært trær der før?

    Mam Tor, Peak District

    Mam Tor, Peak District

    Jeg gikk videre bortover ryggen, på veien med steinhellene opp til Mam Tor, Moderhøyden.

    Mam Tor, Peak District

    Mam Tor er med sine 517 meter over havet en av de høyere toppene i Peak District. Ikke så veldig høyt etter norsk standard, men når alt annet er så slakt får man likevel god utsikt. I bronsealderen ble det bygget et fort der oppe – jeg tror alle steinene er rester etter det.

    Mam Tor, Peak District

    Mam Tor, Peak District

    Derifra gikk jeg ned på den andre siden, forbi okser som beita nede i skråningen og ned til nye beiter.

    Mam Tor, Peak District

    Neste etappe, gjennom Winnats Pass og ned til Castleton kommer senere!

     

     


  • Woolton

    Lørdag tok jeg bussen ned til Woolton. Det var en veldig bra beslutning om jeg må si det selv! Så deilig å komme seg bort fra bykjernen og sørover der husene er mindre og gatene tommere. Langs hovedgata ligger det restauranter med uteserveringer, kafeer som hevder å ha vært der i over hundre år og til og med en liten ostebutikk. Denne gangen drakk jeg kaffe på et lite sted som het One Percent Forest og visstnok skulle være inspirert av Island – de hadde bytta ut alle O-er med Ø. Der var alle på hils, til og med han tøffe fyren som så ut som om var med i Peaky Blinders.

    St. Peter's Church, Woolton

    Woolton er kanskje aller mest kjent som den bydelen Paul McCartney og John Lennon vokste opp i. Første stopp på min lille Beatles-sightseeing var St. Peter’s Church. Der møttes Paul og John for første gang en lørdag i 1957. På kirkegården står det dessuten ei gravstøtte med navnet Eleanor Rigby. Neste stopp var Mendips, huset i Menlove Avenue der John bodde hos tanta si. Like oppe i gata ligger også Strawberry Field, barnehjemmet som inspirerte sangen. Til sommeren skal det visstnok åpnes for turister, men på lørdag var det ikke annet å se bak den berømte porten enn store, røde skillevegger. Om man har lyst, kan man også ta en titt på barndomshjemmet til Paul McCartney som òg ligger like ved.

    Woolton Woods

    Det fineste med Woolton var likevel dette: Woolton Woods.

    English Bluebells, Woolton Woods

    Et stort stykke skog i byen. Jeg kom akkurat i tide til å få med meg de engelske blåklokkene blomstre. Klokkeblåstjerner heter de på norsk. Det er ikke vanskelig å forestille seg at de ringer med de vesle klokkene når de står alene i skogen, er det vel?

    Woolton Woods

    Walled Garden, Woolton Woods

    Og inne i skogen fant jeg en hemmelig hage bak murer. Wisteria blomstret over porten inn, det sto benker under store skyggefulle trær. I bedene var det gnistrende blå forglemmegei og mørke tulipaner. Der satt jeg og leste ei stund, nesten helt alene, bortsett fra da det var en liten hund som kom og hilste på.

    Woolton

    Så fint å få et lite innblikk i livet i utkanten av Liverpool – titte inn butikkvinduer (som Terry Tang Designer Cakes og Woolton Village Shoe Repairs), se restene etter valgkampen (i Woolton vant liberaldemokratene, én av tre i Liverpool som ellers er dominert av Labour) og smile til folk som også er ute og rusler en lørdag. Jeg vil tilbake hit.

    Menlove Avenue, Woolton


  • Altstadt, Bamberg

    Åh, nå vil jeg ta en liten avstikker til Tyskland og Bayern igjen! Jeg var jo tilbake dit i februar, og grunnen til den turen var at jeg skulle være ei uke i Bamberg for å kurses i forskningsmetoder. Jeg kan ikke tenke meg et bedre sted å gjøre akkurat det. For selv om jeg satt inne i et klasserom fra morgen til kveld, kunne jeg spise frokost med utsikt til domen, kjøpe Laugenhörnchen i et bakeri på vei til universitetet og utforske nye gater på vei hjem. Her har jeg samla noen av de fineste stedene jeg fant mens jeg var der.

    Bamberg

    Bamberger Dom

    Det ble ikke så mye tid til sightseeing mens jeg var i Bamberg, men lørdag morgen, da kursene var over og jeg hadde noen timer før toget mitt gikk, tok jeg med meg kameraet ut i byen. Først gikk jeg opp til Bamberger Dom, katedralen fra 1200-tallet som ligger på toppen av en liten ås med utsikt utover byen. Jeg liker å være i byen når det er stille i gatene. Det er det visst en lørdag morgen i februar i Bamberg – det var stort sett bare nonnene og eldre menn med morgenavisen og en gul postbil og jeg.

    Bamberg

    Bamberg

    Kleine Venedig, Bamberg

    Kleine Venedig, Bamberg

    Klein Venedig

    Elva Regnitz deler Bamberg i flere deler. Over elva går det flere bruer som binder dem sammen. Kanskje mest berømt er brua med Altes Rathaus, det prektige bygget dere ser på bildet nedenfor. Den siste kvelden min i Bamberg satt jeg nede ved elvekanten med en brun papirpose fra bakeriet, så på stokkendene som fløt på strømmen og over på Kleine Venedig, lille Venezia, rekka med fargerike fiskerboliger langs Regnitz. Jeg tror det må ha vært det aller beste øyeblikket den uka.

    Bamberg

    «Bergstadt» – gamlebyen

    Bergstadt har navnet sitt etter de sju åsene som ligger i denne bydelen. På en av dem ligger Bamberger Dom, som jeg allerede har nevnt, mens de andre, som jeg ikke rakk å besøke denne gang, kan by på hver sin severdighet. Men utenom åsene med de flotte byggene, er det også mye annet å se. Ved Altes Rathaus ligger et antikvariat og i de trange gatene videre innover gamlebyen er det flust av artige små butikker og koselige spisesteder.

    Til å være en liten by – det bor rundt 80 000 i Bamberg – er det mye liv i gatene. Hver kveld da jeg gikk gjennom gamlebyen på vei tilbake til ungdomsherberget jeg bodde på, var det fullt av folk som sto i den smale gata utenfor Schlenkerla og drakk øl. Schlenkerla er ett av flere bryggerier i Bamberg og er kjent for sitt Rauchbier, et øl som smaker akkurat det navnet tilsier – røyk. Det er også et typisk tysk serveringssted, altså definitivt et sted man kan gå hvis man har lyst på feit mat og sauerkraut.

    Om man ikke er så gira på frankisk mat, finnes det også mange alternativer i gamlebyen. Little Italy (Pfahlplätzchen 4) og Zapfhahn (Untere Sandstraße 14) var to av restaurantene jeg besøkte i løpet av uka som både kunne by på koselig stemning og god mat.

    Bamberg

    Bamberg

    Bamberg

    Bamberg

    Inselstadt

    I midten av Bamberg, mellom Regnitz to armer, ligger Inselstadt, øybyen. Hver morgen da jeg gikk gjennom Grüner Markt var de i ferd med å åpne opp bodene med frukt og grønt. En av morgenene møtte jeg på en smårufsete mann som gikk og leste høyt fra ei notatbok. Jeg tenkte han sikkert var en filosof på morgenrunden sin. Så veldig tysk.

    Jeg synes det er fascinerende hvordan de klarer å kombinere det moderne med det gammelmodige. Så tradisjonsbevisst, men samtidig framoverlent. Storslåtte bygninger side om side med emballasjefrie butikker, iskremkafeer og H&M.

    Bamberg

    Bamberg

    Bamberg

    Bamberg

    Tenk at en by kan være så fargerik i slutten av februar!

    En oversikt over de andre byene i Bayern jeg har besøkt og skrevet om finner du her.