• München – Marienplatz

    Som jeg har lengta etter München! Jeg har ikke vært tilbake dit siden jeg var ferdig med utvekslingsoppholdet mitt i 2016, men innimellom har jeg kjent så veldig på suget etter salte kringler og alpeutsikt. I slutten av februar snek jeg meg til et par dager i München før jeg dro videre på kurs nord i Bayern. Det er ikke så mange jeg kjenner som bor der lenger, men Noy finnes heldigvis der fremdeles. Så fint med både byer og venner som kjennes som de samme gamle selv om det er lenge siden man har sett hverandre!

    Mens jeg var på besøk tok Noy meg med opp i tårnet i St. Peterskirka. Av en eller annen grunn hadde jeg aldri vært der oppe før, men fra toppen kan man se omtrent hele München. Fra klokkespillet på Marienplatz til Olympiatårnet.

    München – Alper

    Og på den andre siden kan man skimte alpene på en godværsdag.

    München

    München – Isar

    Det var en sånn herlig, men kald vårdag. Vi gikk innom bokhandler, spiste krapfen – de tyske fastelavnsbollene – og traska langs Isar.

    München – Isar

    München – Isar

    München – Maximilianeum

    Opp trappene til Maximilianeum. Dette er et av de merkeligste stedene jeg veit om. Det ble bygget på slutten av 1800-tallet for å huse begavede studenter fra Bayern og Falsen, og det gjør det enda. På baksiden er det moderne studentboliger med store glassflater. I det samme bygget holder også den bayerske landsdagen til.

    München – Café Josefina

    Om ettermiddagen gikk vi innom Café Josefina i Maxvorstadt for å få igjen varmen. Det er min favorittkafé i hele verden. Der er det alltid små blomster på de rutete bordene, ikke noe stress, og et godt eksempel på at der det er hjerterom er det husrom, for det er bestandig plass.

    München – Café Josefina

    Og da vi var der serverte de Brexit Breakfast med eggerøre og bratwürst. Det er sånt som får en europaviter til å smile.

     

    Nå har jeg også oppdatert München-guiden min med flere favoritter – den finner dere her.


  • Conwy

    Langs nordkysten av Wales (dit jeg så over til den ettermiddagen i Neston), ligger den lille byen Conwy. Conwy (som er den walisiske skrivemåten for engelske Conway) er omkranset av en bymur fra middelalderen og har et stort slott som er det første som møter en når man kommer med toget østfra. Midt i byen ligger en liten markedsplass med politistasjon og banklokale – og en pub eller to, selvsagt. Hva er vel en småby i Storbritannia uten en pub strategisk plassert?

    Dit dro jeg og Petter da han var på besøk i februar. Å dra på tur til typiske turistbyer utenfor sesongen er noe av det beste som er. Så herlig å få ha gamle slott og små gater nesten helt for seg selv!

    Conwy

    Conwy

    Conwy

    Conwy

    Conwy Castle

    Slottet i Conwy, som var hovedgrunnen til at vi endte opp der, ble bygd av den engelske kongen Edvard den første på slutten av 1200-tallet da han erobret Wales. Nå bor det bare måser og kråker i slottet, men de store buede rommene bærer enda preg av fordums tid.

    Det aller beste var riktignok utsikten. Vi klatra oppover smale trapper og opp i et av de høyeste tårnene og ble rikelig belønna: ragende slottstårn, grønne enger med sauer og snøtoppede fjell langt bak i horisonten. Mer kan man virkelig ikke forlange av en utsikt.

    Conwy

    Conwy

    Conwy

    Conwy

    Conwy

    Her er de tre bruene som krysser elva. Det meste av trafikken er lagt i en tunnel nå, men bruene står igjen som spor etter hvordan arkitekturen har utvikla seg. Så snedig å se den elegante brua i midten sammenlignet med den store doningen til høyre – selv om de begge er bygget med tanken om at de skulle passe sammen med slottet.

    Conwy

    Conwy

    Storbritannias minste hus

    Nede på kaia ligger det ikke bare iskremboder og båter. Der finner man også Storbritannias minste hus. Det var opprinnelig et fiskerhus. Det er så lite at den siste fiskeren som bodde der ikke kunne stå oppreist. Han ble til slutt kasta ut fordi myndighetene syntes det ikke egnet seg for å bo i.

    Det var dessverre ikke åpent da vi var der – en av minusene ved å være turist i februar – men man trengte ikke å gå inn gjennom døra for å se hvor lavt under taket det var.

    Conwy

    Conwy

    Den andre dagen vår i Conwy gikk vi utenfor bymurene og innover dalen. Så spennende å bare rusle rundt og se på walisiske skilt, små hager og få litt inntrykk av hvordan livet er i en liten kystby i Wales. Vi var egentlig på leit etter sauer, men de så vi ikke noe til.

     

     

    Conwy

    Og ja, til og med busskurene i Conwy er trivelige.


  • I midten av februar var jeg i Neston. Neston er ikke så stort. Det er en småby – i den norske betydningen av ordet – som ligger helt sør på Wirral, halvøya vest for Liverpool. Da jeg kom dit var de i ferd med å pakke sammen fredagsmarkedet, men sola varma godt og hadde enda noen timer igjen. Jeg gikk gjennom hovedgata, forbi de små kafeene, den lokale puben, et par restauranter og ei gammel steinkirke, og alle jeg traff på veien hilste og smilte. Jeg fortsatte på måfå inn sidegater med hus med egne navn, forbi Heatherbank og The Cottage. Ville ut mot kysten.

    Neston

    Neston

    Neston

    Neston

    Silje, som jeg kjenner fra hjemme i Norge og som også er på utveksling her denne høsten som veterinærstudent ved campuset som ligger i Neston, sendte meg ei melding en dag og sa at jeg måtte innom the Marsh hvis jeg tok turen til sørover. Åh, det er sikkert fint, tenkte jeg da. Men jeg hadde ikke forestilt meg hvor fint det var. De gyldne stråene som vokste på myra var som et bølgende hav før havet. Lange, sterke strå som svaiet mykt i den milde vinden. Og i horisonten lå fjellene i Wales og lokka. Jeg satt der lenge og bare var, helt alene. Hørte på fuglene og prøvde å skrive ned lyden deres i notatboka mi. Tenkte på hvor sjeldne slike øyeblikk er her, der det bare er meg og naturen.

    Neston

    Neston

    Neston

    Da det begynte å skumre gikk jeg til Silje som inviterte på middag, og etterpå dro vi på folkemusikkveld på en av de lokale barene inne i byen. Oppe i et rom i andreetasje satt vi i ring sammen med en gruppe mennesker som spilte og sang på rundgang. Det var gitarer og banjo og fele og trekkspill. Irske viser og amerikanske klassikere og kveding. Har dere hørt noe så hyggelig?


  • Her kommer en liten kjærlighetserklæring til York, eventyrbyen. For den siste helga i januar satte jeg meg på toget, så industribyer og lappeteppeåser rulle forbi vinduene, gikk ut fra togstasjonen og falt pladask. York er som om noen har samlet alt det jeg liker med byer og sagt hjertelig velkommen. Gamle byggverk i alle slags nyanser av brunt, koselige gatenavn, bruddstykker av den slitte muren rundt om, sjokolade og nylaga fudge, små bokhandler og hyggelige mennesker. Mer enn det trenger stort sett ikke jeg for å være lykkelig.

    Det første jeg gjorde da jeg kom var å spise lunsj på Perky Peacock, i et middelaldertårn ved Lendal Bridge. Deretter fant jeg fram til huset jeg skulle bo i, et steinkast utenfor sentrum, parkerte sekken og gikk tilbake til sentrum med York Minster som veiviser, katedralen som stikker opp uansett hvor du står i byen.

    Om kvelden, etter en gylden og varm ettermiddag i hagen rundt Yorkshire Museum, bestemte jeg meg for å gå tilbake i retning stedet jeg bodde og finne et sted å spise på veien. I Gillygate fant jeg Bistro Guy. Guy, som driver stedet, har steinovn i bakgården der han lager surdeigspizza og lokalt øl på fat hver helg. Jeg var den første gjesten der den kvelden, og før det dukket opp noen flere fortalte Guy meg om hvordan han hadde endt opp med å lage pizza, spurte meg om hva jeg gjorde i England og snakket om skiferier i Norge. Så spiste jeg den aller beste pizzaen jeg noensinne har smakt mens jeg leste et gammelt magasin om juleforberedelser i Yorkshire.

    Dagen etter så jeg bakgården fra oppe på bymuren. Kan tenke meg at det er koselig å sitte der en varm sommerkveld.

    Før jeg dro til York sendte jeg ei melding til Jennifer, som jeg har lest bloggen til i flere år, og hørte om hun ville ta en kaffe i løpet av helga. Lørdag tok hun meg med til et mysigt fik med god kaffe og store, snille hunder. Så gikk vi rundt i gatene og Jennifer fortalte meg sånt jeg aldri hadde visst om hun ikke hadde sagt det. Som at elva flommer over og står helt opp til sentrumsgatene innimellom eller at the Shambles, den trange gata med de små butikkene som sies å være inspirasjonen bak Diagon Alley, er så smal på det smaleste at man kan håndhilse fra det ene vinduet til det andre. Også pekte hun ut alle de andre koselige kaféene som vi gikk forbi. Jeg tror man trenger flere år i York for å komme seg gjennom alle.

    Etterpå gikk jeg på kunstmuseet, mest fordi de hadde en utstilling med Quentin Blake sine illustrasjoner til SVK. Barndomsminner!

    Om kveldene glitret York, med funklende lyslenker i gatene og varme, lokkende butikkvinduer.

    Og på dagtid bugnet vinduene over med kaker og andre bakevarer. Søndag huket jeg av enda en koselig kafé på lista. Da var det kakepause på Brew & Brownie.

    Så må jeg ikke glemme bokhandlene! Den første perla jeg kom over var Little Apple, en koselig liten bokhandel som ligger i High Petergate. Eieren satt bak disken, som ei voksen Matilda. Det var nesten ikke plass til henne blant alle hyllene og bøkene. Da jeg sukka over at det ikke finnes mer tid til å lese, sa hun at hun dessverre ikke kunne hjelpe meg med det, men i stedet fant jeg Homegoing i ei av hyllene (som er månedens bok i @enslagsbokklubb) og fikk et «good choice!» på kjøpet.

    En annen liten gullgruve er The Minster Gate Bookshop (bildet), som Jennifer tipsa meg om. De selger en blanding av nye og brukte bøker over fire etasjer, sortert tematisk. Hadde jeg bare hatt mer plass i sekken…

    En annen fin krok fant jeg i andreetasje på Filmore & Union i Low Petergate. Der satt jeg en stund med en skikkelig lunsj og ei kanne te og så på folk som passerte nedenfor. Små mennesker og store hunder.

    Til slutt rusla jeg tilbake mot togstasjonen langs bymuren. På den ene siden er det rett ned uten noe hinder. Da jeg kom var muren stengt på grunn av is og regn så folk ikke skulle falle ned. Da jeg dro måtte jeg nesten holde meg fast noen steder fordi vinddragene som kom der det var hull i muren var så voldsomme. Men så full som sekken min var av sjokolade og bøker hadde jeg bra ballast.

    Yorkshire Moors


  • Vi tar en tur tilbake til juli igjen, selv om det virker så langt unna nå når høststormene herjer. Til Rondane. Etter tre dager på tur i fjellheimen tok vi båten fra Rondvassbu tidlig om søndagsmorgenen for å legge ut på den siste etappen: Rondvassbu – Straumbu.

    Båtturen fra den ene enden av Rondvatnet til den andre tok omtrent ett kvarter. Det første stykket satt vi innerst, nede i båten, og så ikke det fnugg, før vi innså at vi kunne gå ut på dekk for å se dette. Skarpe steiner, stille vann.

    Og en ordentlig eventyrfoss.

    Rondane er mye stein, men selve høydepunktet hva angår stein var dette partiet, der dalførene møttes. Rene månelandskapet.

    Den ene dalen gikk nordover til Dørålseter, men vi valgte den andre: Langglupdalen.

    Med Midtronden og Høgronden på den ene sida og Rondeslottet på den andre.

    Den beste følelsen er den man får når man kommer opp på toppen

    og kan se dalen slynge seg videre ut i det som ser ut som en evighet, men med målet vårt et sted der på veien.

    Da er det litt enklere å fortsette.

    Se dette fine turfølget!

    Enda bedre var det da vi møtte på noen i motsatt retning som kunne fortelle at vi snart var nede i en ny dal.

    Denne. Som jeg har glemt hva heter, men som var en av de villeste partiene. Det så ut som om noen hadde bygd opp en dal, stein på stein.

    Og noen steder så det ut som en liten kjempe hadde hatt et trassutbrudd og revet den ned.

    Da vi kom ut av denne dalen, fikk vi enda ett av disse øyeblikkene av åpenbaring. Der nede kunne vi se Straumbu.

    Mens bak denne haugen, i enden av veien, ligger Bjørnhollia, der vi var den første natta.

    For å bringe litt ekstra dramatikk og brutal virkelighet inn i denne historien: Omtrent her snubla jeg og falt så lang jeg var mens jeg som i sakte film så kameraet deise mot steingrunnen foran meg og var overbevist om at det var siste reis for min kjære følgesvenn. Felte nesten noen tårer mens jeg stirret inn i den svarte skjermen, helt til jeg kom på at jeg skulle teste å ta ut og inn batteriet. Den lettelsen.

    For da kunne jeg dokumentere hvor fint det var å komme ned. Forestill dere en varm, svett kropp og en tung sekk bak kameraet her, med slitne føtter og gnagsår. Og så kan dere tenke dere hvor herlig det var å ta sekken av, sette seg på huk ved elvebredden og slå kaldt vann i ansiktet.

    Slik endte årets sommereventyr i Rondane. Jeg var så spent på om det gikk før vi la i vei, om kroppen ville legge inn protest underveis, om de utrente beina mine ville holde helt inn, men det gikk det! Vi feira med sjokolade på Sjokoladelåven, spiste buffet med isbar til dessert og tok noen minutter til å se innover Rondane en siste gang fra Sohlbergplassen før vi kjørte hjem til Trøndelag.

    Se også:

    Rondane – fra Straumbu til Bjørnhollia
    Rondane – fra Bjørnhollia til Rondvassbu
    Rondane – hviledag ved Rondvassbu