Vekkerklokka ringte til vanlig tid i går selv om det var lørdag for å fortelle at det var klart for å brukte lang tid på å spise frokost (og å lese litt Potter til) og for å begi meg ut på oppdagelsesferd igjen. På fredag leste vi om Olympiaparken i undervisninga, og i går ville vi, det vil si jeg, Kwan og Orae (to veldig trivelige thailandske jenter), ut på tur dit for 1. å finne ut om det virkelig går an å gå på taket på Olympiastadioen og 2. undersøke om Olympiaberg var et virkelig, ekte fjell. Det første fant vi egentlig ikke ut av (det var egentlig helt greit – hilsen ei med høydeskrekk), men jeg kan bekrefte at Olympiaberg er et fjell helt på ordentlig. Og som jeg fikk sommerfugler i magen da Alpene dukket opp bak byen!
Etter at vi hadde wie süß-et og aaww-et oss gjennom hele parken fordi det var så mange søte hunder der (hunden i kurva på bagasjebrettet var min favoritt!), satte vi oss på en benk og så på fuglene i dammen. Så dro jeg hjem og sov noen timer, før vi møttes igjen for å se Bayern München–Dortmund på en pub med alt for lite plass men mer enn nok øl.
Det er ikke det beste jeg vet her i verden å reise alene, men det er ganske fint å vite at man kan klare seg helt på egenhånd. Tidlig i går tok jeg flybussen til Værnes, satte meg på flyet til Gardermoen og etter ei kort mellomlanding var jeg på vei til München, flygende over halve Europa, uten egentlig å vite hvor jeg var, for det var skyer hele veien, bortsett fra et kort glimt av flate åkrer og vindmøller.
Og så kom jeg meg på toget til sentralbanestasjonen i München (og hadde dagens stolteste øyeblikk da tyskere begynte å spørre meg om hvilket tog som gikk dit og jeg kunne svare), virra rundt der for å finne frem til undergrunnsbanen og kom meg omsider til leiligheten der jeg skal bo.
Og her bor jeg altså. I går regna det, men i natt har det snødd. München har visst ekstremversjonen av trøndervær.
Etter å ha kommet frem og etter å ha kjøpt meg ei dyne, dro jeg for å handle mat. Jeg er så dårlig til å spise nok når jeg er stressa. Det viste seg å være en skikkelig dårlig kombinasjon, for da jeg sto i kassa med varene på rullebåndet begynte det å bruse i hodet og jeg kaldsvetta og plutselig var jeg helt borte. Jeg våkna opp på gulvet og så opp på en masse forskrekka folk som sto rundt meg, akkurat som på film. Heldigvis ble jeg tatt godt vare på, og selv om jeg følte meg så dum og i hvert fall syntes det var utrolig flaut da ambulansefolka kjørte meg hjem – så gikk det bra.
Hvis noen tenker seg et crash course i tysk, så er jo dette en måte å gjøre det på, men jeg vil på det sterkeste fraråde det.
I dag dro jeg en tur til legen for å undersøke den ene foten min som er skikkelig vond å gå på etter i går (men ellers er jeg i fin form, bare litt sliten!). Det var heldigvis ikke noe som ikke snart går over, og legen var dessuten den triveligste legen jeg har vært hos og akkurat sånn jeg ser for meg en tysk lege, med briller og kort krøllete hår. Han ble kjempeimponert da jeg visste hva röntgen var – helt til jeg sa at det var det samme på norsk. Da googlet han Wilhelm Röntgen for å finne ut hvor han kom fra (tydeligvis fra Bayern han òg!), også snakka vi litt om språkundervisninga i Norge. Leger i Tyskland har jammen ganske mye bedre tid enn i Norge, men kanskje er det akkurat den medisinen man trenger mest når man er nesten helt alene i et nytt land.
Det var altså mitt første møte med München. Nå er jeg ganske metta på eventyr for ei stund, så nå sitter jeg i en haug av puter og ser på Die Schöne und das Biest (netflix-en min er plutselig på tysk og har så mye forskjellig som ikke den norske har), leser litt, drikker mye vann og har sørga for at jeg har nok mat til ikke å skape noe særlig drama igjen med det første.
Januar 2015 var jeg i Kiel. Jeg var der med en gjeng fra tyskklassen på NTNU for å ta et tyskkurs, bodde hos verdens triveligste vertsfamilie og hadde en helt fantastisk måned. Én måned er riktignok ikke så lang tid, men man rekker å bli litt kjent med en by på den tiden, særlig når man bor hos noen som vet hva det er verdt å få med seg.
For de fleste er nok Kiel mest kjent som endelig destinasjon for Kielferga – been there, done that. Det er ikke den største byen, heller ikke den peneste. Det meste ble bombet under krigen siden den var den tyske marinebasen. Likevel har den absolutt sin sjarm. Det er dessuten ganske greit å komme seg rundt, enten til beins eller med buss. Så her har dere altså noen nøye utvalgte tips! Det er mye det går an å se, som det fantastisk stygge slottet eller stedet der Kieltraktaten ble skrevet under, men her er noen steder jeg ville besøkt.
Resonanz Mittelstraße 23
Jeg ble helt forelska i denne kaféen. Det ryktes at folk står i kø utenfor for å spise frokost i helgene. Akkurat det fikk jeg aldri prøvd selv, men som dere kan se et glimt av på bildet over har de det sykeste frokostutvalget. De har også et helt utrolig teutvalg, selv om vi nøyde oss med å drikke skikkelig god kakao (med ekte belgisk sjokolade) da vi var der. I tillegg spiste jeg marokkansk linsesuppe der en gang, som var noe av den beste suppa jeg har smakt.
Alt smaker dessuten noen hakk bedre når det ser slik ut! Er ikke dette verdens kuleste do, så veit ikke jeg. (Den er inne i skapene.)
Hansa48 Hansastraße 48
Jeg veit ikke hva jeg skal kalle Hansa48, men det er et slags indie-kulturhus? Det er i hvert fall en del som skjer der av forestillinger og lignende. Jeg og ei fra klassen var der og så Casablanca i en liten kinosal. Gammel klassiker med tysk dubbing = klasse! Verdt å sjekke ut i hvert fall hvis du liker steder som er litt utenfor det ordinære.
Nord-Ostsee-Kanal Kiel er ganske kjent for slusene i munningen av Kielkanalen, som er verdens mest trafikkerte kanal (!). Jeg var der med vertsfamilien min og så på skip som passerte, men det aller triveligste var å ta ferga (går ei lita personferge der) over til den andre siden av kanalen og gå langs promenaden. Der er det utrolig mange fine små mursteinshus, en kafé (Schiffer Kafé) som har kakao med vilt mye krem (muligheter for vaffel med like mye krem òg!) og et stilig fyrtårn. Det var bra nok i massevis for meg i januar, men jeg vil tro det er skikkelig fint der om sommeren!
Holtenauer Straße & Schlemmermarkt Freund Kiel er nok ikke det største shoppingeldoradoet. Kjøpesenteret Sofienhof er riktignok temmelig stort, så er du virkelig ute etter å handle, er kanskje det det beste stedet å gå (det ligger blant annet en diger Hügen-Dubel-bokhandel der som jeg i hvert fall liker!). Er du mer interessert i å gå i ei koselig handlegata, anbefaler jeg å ta turen til Holtenauer Straße, der det er mye forskjellig, blant annet en stor uavhengig matbutikk med mye gøy, Schlemmermarkt Freund.
Parker Noe av det fineste jeg vet om når jeg besøker nye byer er å finne parker. I Kiel er det flusst av små parker – det ligger to rundt to små innsjøer i sentrum, som er helt greie, men lenger opp (like ved Rezonans) ligger Schrevenpark med en liten innsjø i midten og mange kule fugler. Perfekt joggepark også, for den har en slags skogssti som går langs ytterkanten.
Olympiazentrum Schilksee Akkurat dette er nok kanskje for spesielt interesserte, men nord for selve byen, i bydelen Schilksee, ligger anlegget som ble laget da OL i seiling ble holdt i Kiel i -72. Kiel er veldig stor på seiling (blant annet med regattaen i Kieluka/Kieler Woche), så det kan jo være spennende å se. Hvis ikke, kan det være kjekt å ta turen, om enn bare for å se hvordan området utenfor bykjernen er (helt annerledes!). Det er i hvert fall greit å komme seg dit med buss, og dessuten en ganske bra restaurant der!
Det er så fint å komme seg ut nå om høsten. Kanskje ikke når man må gå fremoverlent for å komme seg frem og regnet høljer ned, men det er lite som kan måle seg med de dagene der man kan trekke inn den klare høstlufta og se hvordan naturen går fra grønt til gyllengult og rødt.
Her er fem turer i Trondheim som jeg liker godt.
Våttakammen, fra Ila
Våttakammen er den toppen jeg som regel drar til når jeg skal ha en liten tur. Da tar jeg bussen til Ila, krysser veien fra enden av Ilaparken og går oppover Roald Amundsens vei, som ligger til høyre når du går mot rundkjøringa. Derifra er det bare å følge veien til du kommer til Vestoppfarten, der det er skilta opp til Våttakammen.
Det kan være ganske vått og gjørmete oppover, og hvis det er kaldt nok er det ofte mye is, men ellers er det en veldig fin tur som tar omtrent en time opp og ned hvis man tar seg god tid.
Videre fra Våttakammen går det an å gå opp til Geitfjellet. Da er det bare å følge stien videre oppover. Turen dit kan fort være vel så gjørmete som opp til Våttakammen, men det er veldig verdt det når man kommer til toppen og får se utsikten! Det siste stykket er dessuten på ordentlig fjell (=stein).
Jeg er litt usikker på hvor lang tid det tar, men jeg tipper man fort kan bruke en halvtime opp fra Våttakammen.
Les mer:Geitfjellet, 416 moh. (NB! Bildene der er via ei anna rute, men jeg anbefaler å holde seg til stien via Våttakammen, for det er fort gjort å rote seg bort i skogen. Snakker av egen erfaring.)
Theisendammen, fra Ila
Skal man ha en nokså lett tur og gjerne vil bruke de nye joggeskoene (uten at de er helt nedsøla innen man kommer frem), så anbefaler jeg å dra opp til Theisendammen. Det er dessuten skikkelig fasinerende å kunne gå tur nesten midt i byen uten at det føles sånn i det hele tatt.
Start nederst i Ilabekken, fra Hanskemakerbakken (den veien som går ned til høyre fra enden av Ilaparken) og følg stien opp. Stien stopper plutselig et lite stykke oppe, men da er det bare å følge veien et stykke og krysse over den store plena som ligger på høyre hånd når du går oppover, så finner du stien igjen.
Jeg brukte 40 minutter opp da jeg gikk der sist, men det var i rimelig bedagelig foto-tempo.
Estenstadmarka er tydeligvis et virvar av stier, men det er likevel ikke så veldig vanskelig å finne veien til Estenstadhytta. Det enkleste (synes jeg) er å starte fra Dragvoll og gå langs åkrene på stien som starter ved Idrettsbygget (den som ligger på høyre side når du går mot bygget). Så kommer du etterhvert til en vei som du kan følge til du kommer til en stor parkeringsplass der det er godt skilta videre.
Jeg og Sanna tok skogsstien sist gang vi gikk der. Den veien opp brukte vi omtrent tre kvarter på, og jeg regner med at det definitivt er en av de lengste veiene (men også fineste). Likevel kan det være greit å gå veien bortover fra parkeringsplassen (tror det er ei lysløype) den første gangen, for ikke å rote seg bort.
Det er fantastisk fint å gå Ladestien, samme om sola skinner eller det blåser friskt fra fjorden. Jeg tipper det er den mest brukte turstien i Trondheim da, men samtidig er den så lang at man stort sett unngår å gå i kø. Også er det så kjekt å kunne stoppe og kjøpe vafler på Sponhuset eller en kanelsnurr på Ladekaia om sommeren.
Aller helst tar jeg bussen til Rotvoll, går ned til HIST (rett ned i retning fjorden fra busstoppet) og tar stien til venstre derifra, innover mot byen. Så tar stien ganske snart nedover mot fjorden, like før der bildet over er tatt fra. Deretter er det bare å gå så langt man orker – det går an å gå helt inn til byen igjen (tipper det tar 1,5 time +), men hvis man ikke vil det, kan man også hoppe av på veien og for eksempel ta bussen hjem fra Korsvika. Eller starte fra Lademoen og ta veien rundt Ladehammeren først. Ah, Ladestien, altså! Så mange muligheter, samme hvilken side av byen man kommer fra.
