Kristine Graneng

Det er ikke det beste jeg vet her i verden å reise alene, men det er ganske fint å vite at man kan klare seg helt på egenhånd. Tidlig i går tok jeg flybussen til Værnes, satte meg på flyet til Gardermoen og etter ei kort mellomlanding var jeg på vei til München, flygende over halve Europa, uten egentlig å vite hvor jeg var, for det var skyer hele veien, bortsett fra et kort glimt av flate åkrer og vindmøller.

Og så kom jeg meg på toget til sentralbanestasjonen i München (og hadde dagens stolteste øyeblikk da tyskere begynte å spørre meg om hvilket tog som gikk dit og jeg kunne svare), virra rundt der for å finne frem til undergrunnsbanen og kom meg omsider til leiligheten der jeg skal bo.

Og her bor jeg altså. I går regna det, men i natt har det snødd. München har visst ekstremversjonen av trøndervær.

Etter å ha kommet frem og etter å ha kjøpt meg ei dyne, dro jeg for å handle mat. Jeg er så dårlig til å spise nok når jeg er stressa. Det viste seg å være en skikkelig dårlig kombinasjon, for da jeg sto i kassa med varene på rullebåndet begynte det å bruse i hodet og jeg kaldsvetta og plutselig var jeg helt borte. Jeg våkna opp på gulvet og så opp på en masse forskrekka folk som sto rundt meg, akkurat som på film. Heldigvis ble jeg tatt godt vare på, og selv om jeg følte meg så dum og i hvert fall syntes det var utrolig flaut da ambulansefolka kjørte meg hjem – så gikk det bra.

Hvis noen tenker seg et crash course i tysk, så er jo dette en måte å gjøre det på, men jeg vil på det sterkeste fraråde det.

I dag dro jeg en tur til legen for å undersøke den ene foten min som er skikkelig vond å gå på etter i går (men ellers er jeg i fin form, bare litt sliten!). Det var heldigvis ikke noe som ikke snart går over, og legen var dessuten den triveligste legen jeg har vært hos og akkurat sånn jeg ser for meg en tysk lege, med briller og kort krøllete hår. Han ble kjempeimponert da jeg visste hva röntgen var – helt til jeg sa at det var det samme på norsk. Da googlet han Wilhelm Röntgen for å finne ut hvor han kom fra (tydeligvis fra Bayern han òg!), også snakka vi litt om språkundervisninga i Norge. Leger i Tyskland har jammen ganske mye bedre tid enn i Norge, men kanskje er det akkurat den medisinen man trenger mest når man er nesten helt alene i et nytt land.

Det var altså mitt første møte med München. Nå er jeg ganske metta på eventyr for ei stund, så nå sitter jeg i en haug av puter og ser på Die Schöne und das Biest (netflix-en min er plutselig på tysk og har så mye forskjellig som ikke den norske har), leser litt, drikker mye vann og har sørga for at jeg har nok mat til ikke å skape noe særlig drama igjen med det første.