Kristine Graneng

  • Vettakollen, 419 moh.

    Kroppen skrek etter fri og frisk luft hele forrige uke. Da lørdag endelig kom, var det bare én ting å gjøre: snøre joggeskoene, pakke sekken og komme seg ut. Jeg satte meg på t-banen opp til Sognsvann, og plutselig lå den der. Nordmarka, uutforska og fremmed.

    Petter var heldigvis med som kjentmann igjen da. Det er så kjekt å ha venner her som kan ta meg til steder jeg sikkert ikke hadde oppdaga om jeg hadde skulle klart meg på egenhånd. Vi gikk opp til Vettakollen, som må være Oslos svar på Våttakammen, med den samme formidable utsikten, selv om det er en helt annen by.

    Også fant vi blåbær på veien – og jeg var tvers igjennom lykkelig.

  • Lysøyfjellet

    Kinosøndag, som jo er ganske bra i seg selv, er liksom hakket bedre når man sitter sammen med en liten sogning som hvisker «Det her va ein morsom film!» midt under filmen. I dag var jeg så heldig å bli invitert med av onkel og familien, og plutselig ble en heller våt og grå søndag i hovedstaden ganske så lys.

    Her er et tilbakeblikk på en annen av dagene fra ferien hjemme da gjengen var på besøk. Vi gikk opp på Lysøyfjellet (som definitivt ikke er et fjell i Sogn-målestokk, men likevel har overraskende god utsikt). Det er til og med ei hule der, med vanndråper som skinner som diamanter på veggene. Det er ikke så dumt å være der på en søndag heller.

  • Dromedar Kaffebar

    Det begynner å bli ei stund sida jeg og Kari var på det forrige kafébesøket i turneen vår, så nå tenker jeg det er på tide å dele denne turen med dere òg. Her er noe av det vi noterte i loggboka vår:

    Det er den siste torsdagen før påskeuka, det nærmer seg slutten av mars. Ute blåser den kalde vinden fra Nidelva, og jeg angrer på at jeg la lua igjen hjemme. Brygga utenfor Den gode nabo ligger tom og forlatt, duvende i strømingene i elva. Gamle Bybro er dekket av stilaser.

    Men Bakklandet ligger fredfull og koselig som alltid. Utenfor Dromedar Kaffebar har noen våget seg til å sette seg, selv om det ikke er tegn til sol og vinden napper lett i klærne her òg. En syklist farer forbi over hellene i det jeg åpner døra til kafeen.

    «Hallo,» sier dama bak disken. «Hei,» svarer jeg og ser meg om etter et ledig bord. Der det er hjerterom er det husrom heter det seg, men i kaféverden er det gjerne slik at der det er hjerterom blir det ekstra trangt. Særlig når lokalet er nokså lite i utgangspunktet.

    Jeg tørker duggen av brillene og finner meg til rette ved et bord. Kafeen er som lagd for par. Ett bord, to stoler. På bordet ved siden av sitter ei jente og en gutt og sammenligner veien hjem med Pythagoras læresetning. Jeg henger jakka fra meg på stolryggen, lener meg tilbake mens jeg venter på Kari. Hører klirring av isbiter fra kjøkkenet.

    Kari bestilte Baby Chock og spiste rundstykke med brie. Og ønsket seg musikk: svake, myke toner. Som Norah Jones. Kari blir alltid glad når de spiller Norah Jones på kafé.

    Jeg drakk en kopp Saltsjokonøtt, som var sånn helt passe god, men til gjengjeld hadde kobberskum og sjokoladebiter i bunn. Fint! (Om dere skal på Dromedar, anbefaler jeg aller helst Søt Chili eller Kakao Noir. Mmm.)

    Små dromedarer i vinduskarmen og gamle gjestebøker som man kan lese i. Det er flere gjester her. Jeg ser de ikke, men kan høre ei dame le og en mann brumme med på den andre siden av rommet, skrev Kari. Også utspilte det seg et kattedrama utenfor vinduet. Svart og hvit mot ginger.

    Nå vil jeg sitte på uteserveringa, i skinnjakke og med solbriller på nesen, og se på folk gå forbi, men akkurat nå ligger jeg fremdeles i senga mi og snufser og hører vindkastene blåse regn mot ruta. Sommer, altså! – hvor blir du av?

    Tidligere poster om kaféturneen:
    Bakklandet Skydstasjon
    Kaffebrenneriet på Bakklandet

  • Alle stier fører til Estenstadhytta

    Estenstadmarka, i hvert fall den delen jeg kjenner til, er et virvar av stier og veier: traktorveier, lysløyper og skogsstier. Grusveier og tråkk. Med andre ord et perfekt sted å dra på oppdagelsesferd, slik jeg og Sanna gjorde en søndag i april.

    Vi starta fra Dragvoll og gikk stien over åkrene. Den som starter ved idrettsbygget og blir veldig våt og gjørmete når det har regna (kan være lurt å gå bilveien hvis det er altfor bløtt). Så kom vi til parkeringsplassen (der det visstnok heter Bekken) og så et mosegrodd skilt som pekte oss til en skogssti. Hurra, tenkte vi.

    For hvem velger vel å gå på kjedelige grusveier når man kan gå mellom mose og lyng over sammenfiltrede røtter? (Tydeligvis ganske mange, for vi møtte nesten ingen på skogsstien.) Vi fant fort ut at det lønner seg å ha litt retningssans der da, for det var nok av stier å velge mellom.

    Dette er nok ikke det aller fineste området i marka rundt Trondheim, for slik så det ut når vi kom opp der det var mer åpent.

    Men det går jo ikke an å klage når man har utsikt mot Fosen.

    Så fant vi frem til Estenstadhytta. Min begrensede erfaring (hittil bare to turer) tilsier at det alltid blåser der oppe, men jeg har enda ikke vært inne i hytta. Man finner jo alltids en passe lun plass der man kan spise tursjokoladen sin. Så det gjorde vi denne gangen også, bak en husvegg.

    Med denne utsikten. Her fortsetter skogsstien, men jeg er litt usikker på hvor de har gjort av skogen?

    En av årets aller første hvitveiser. Nå tror jeg nesten alle er borte…

    Isen lå fremdeles på Estenstaddammen. Nå vil jeg at det plutselig skal bli sol og varme, slik at jeg kan bade der!

    Det var så, så fint lys i skogen! Vi tok en annen vei ned enn vi kom – tydeligvis via Kvernhusflata. Det er godt det stort sett er greit skilta med alle veiene hit og dit.

    Og så var vi nede ved Dragvoll igjen. Jeg gleder meg til å kunne legge pensum bort i et skap og gå på flere oppdagelsesturer i marka i høst, med sola i ryggen og kakao på termosen!

  • Geitfjellet, 416 moh.

    På dager som i dag er det godt å ha dager som i går å lene seg på. Når verden føles så tung, så er det greit å tenke at i går kom jeg meg gjennom skogen og opp til toppen. Selv om jeg måtte spørre om veien to ganger og likevel ikke fant den, selv om orienteringsløpere sprang forbi meg med kart og kompass mens alt jeg hadde var google maps som fortalte meg at jeg var midt ute i en gul flekk av ingenting – ja, selv om jeg satte meg ned på en stubbe og et øyeblikk hadde mest lyst til å rusle hjem igjen, så ga jeg ikke opp og kom meg dit jeg ville til slutt.

    Så i dag, da jeg var i ferd med å gå meg vill i tankene mine, kunne jeg bare tenke meg tilbake til i går og vite at hvis man bare prøver noen stier, så finner man frem, selv om det kan være litt slitsomt.

    Hvis man er heldig kan det dessuten være temmelig fint på veien:

    Det var omtrent her, med utsikt ned på byen, jeg skjønte hvor jeg var (og at jeg ikke var på rett vei). Viste seg at jeg hadde rota meg bort i akkurat samme område som jeg gjorde sist jeg var på Geitfjellet…

    Jeg endte til slutt opp på Våttakammen og gikk derifra og opp. Joggeskoene mine ble degradert til kun tursko etter den strekninga: Det var nesten bare stein og gjørme hele veien.

    Men så verdt det når jeg kunne skimte Fosen på den andre sida av fjorden og da jeg omsider kunne sette meg ned og spise den litt tørre brødskiva mi med salami. For nesten alt smaker godt med litt gjørme på skoene, vind i håret og denne utsikten: For en fin by jeg bor i!