En tur til København for å forske har stått på blokka siden jeg starta på doktorgraden, men av ulike grunner – én relativt åpenbar – har det ikke blitt noe av. Før nå. Da de siste restriksjonene ble fjerna i februar, ble turen lufta over en kaffe på Dragvoll igjen. Ei uke etter hadde jeg fått plass på Københavns Universitet hele mars. Mandagen etter satt jeg på et fly i retning den danske hovedstaden. Selv litt tregstarta trøndere kan altså bli impulsive etter to år med pandemi.
Mars føltes litt som om jeg levde et parallelt liv – ett der jeg bodde i en hipp leilighet i Kødbyen med knirkende gamle tregulv, et sjarmerende ustemt piano og toalett i spiskammerset, og en bar og en anarkistisk bokhandel som nærmeste nabo. Dro på konsert på Vega på fredagskvelden, drakk cider med isbiter og øvde på danske gloser i pausene mellom bandene. Testa et nytt bakeri hver søndag, en brun papirpose i hånda på vei til nærmeste park. Ukestart på seminar med nybakte crossainter, ettermiddager med danske aviser på den gamle lesesalen i Den sorte diamant. Joggeturer rundt Søerne.
Og ett liv med vår i mars.
Én måned er liksom ikke helt nok til å virkelig komme inn i en ny hverdag, men akkurat passe til å kjenne på noe litt annet enn det vanlige. Ekstra herlig i et København med mange fine mennesker, og som var akkurat en så hyggelig by som folk hadde fortalt meg at den skulle være.
