• Jeg dro på ferie alene i sommer. I bilen på vei ut av Trondheim dag i starten av fellesferien var det jeg, mitt nye telt og The Beatles’ White Album over anlegget. Regn mot frontruta, flyt i trafikken.

    Første etappe gikk fra Trondheim til Åndalsnes. Første stopp Oppdal. Det er standard å ta en pause i Oppdal på vei sørover. Jeg gikk innom Smak & Behag, mathallen – virkelig imponerende – og kjøpte en heftig krem- og sjokoladebolle som veiamat. Vel over på andre sida av Dovrefjell tok jeg turen innom Avdemsbue for en skikkelig lunsj. Jeg spiste den mens jeg så kyrne beite utafor.

    Å reise alene er riktignok ikke det samme som å være alene. Om ettermiddagen kom jeg til Åndalsnes og til Astrid, som jeg studerte med her i Trondheim. Ho viste meg rundt i sentrum. Pekte på gården Åndalsnes har navnet sitt fra og husene som står igjen fra før krigen. Så fint å få oppleve et nytt sted med noen som kjenner det så godt.

    Og så kom jeg meg opp på Rampestreken og så vidt ut på rampa – i en julikveld med regn i lufta hadde vi Rampestreken så for oss selv som det går an en sommer da halve Norges befolkning synes å ha tatt turen innom.


  • Da jeg kom tilbake til åkeren etter ferieturen, så var det til jord som kleba seg under joggeskoene og tett med ugress mellom rendene. I rendene også, når sant skal sies. Men er det én ting jeg har notert meg i år, så er det at det er lite vits i å luke ugress når jorda er våt. Det kan man spare til godværsdager.

    Høste, derimot – det kan man på hvilken som helst dag. Og nå er det mye som er høsteklart. Før jeg dro inn til byen, plukka jeg med meg salat (Lollo og Little Gem) og årets første squash. Også nøt jeg alle de fine fargene i åkeren, som små juveler i regnværet.

    Jeg tok av fiberduken jeg har hatt på kålplantene før jeg dro på ferie. Bestemte meg for at det var viktigere å la plantene få god plass enn å holde skadedyrene unna. Men slik en forskjell den duken har gjort i vår! Jeg planta ut noen kålplanter uten duk også, som et forsøk. Mye av det er helt oppspist, særlig blomkålen. Resten er bare småtteri sammenligna med det som fikk noen ekstra grader under duken da de først kom ut.

    Grønnkålen virker jo som om den klarer det meste, men i år er den også virkelig fin. Grønt og rødt i skjønn forening. Jeg brekker av et par blader og steker i olje. Så godt til eggerøre og rista brød! Og jeg har allerede begynt å fryse ned en del til senere.

    Gjett om jeg ble glad da jeg så dette! Et lite blomkålhode! Den fikk stå litt til. Kanskje kan det bli nok til blomkålsuppe en dag… om det ikke kommer noen andre og forsyner seg først.

    Knutekålen ser fantastisk ut. Den har jeg aldri fått til fullt så bra før – jeg tror det har blitt for kaldt i den tidligste fasen. Sorten jeg har i år (Azur Star) har så vakker farge. Dette prakteksemplaret endte opp som kveldskos. Saftig og sprø, mmm.

    Men de aller vakreste fargene i åkeren nå har squashblomstene. Alle sortene blomstrer nå, selv om fruktene på noen av dem enda er veldig små. Dette er Tondo chiaro di Nizza. Runde squash. Det har jeg aldri prøvd før!

    Costates Romanesco.

    Også gresskarplanten min. Jeg har to – en som ser litt pjusk ut og en som ikke er så verst. Etter noen år med prøving og feiling har jeg ikke helt troa på å få til gresskar, men det er gøy å forsøke likevel. Dette skal være Rød Hokkaido, men foreløpig er den veldig gul.

    Sukkerertene kom i gang så seint at det ikke har blitt noen belger enda. Men fine er de uansett.

    Nå har jeg vært i byen ei lita uke igjen, men til helga skal jeg tilbake til gården for å se hva som har skjedd de siste dagene med solskinn og regn. Det ryktes at tomatene i veksthuset har begynt å rødme!


  • God sommer fra et Trøndelag som omsider har skjønt hvilken årstid det er igjen! Jeg dro på vestlandstur de første ferieukene mine. Da jeg kom tilbake var det til Trøndelag på sitt mest bedrøvelige. Regn, vind og ti grader. Bra for de bildene jeg tok på turen – dårlig for alle de planene jeg hadde om å leve sommerlivet utendørs.

    Men i går lysna det opp igjen. Endelig. Og jeg pakka sekken og la på vei ut i bymarka.

    Jeg bor rett ved marka nå. Fem minutter, og jeg er i skogen. Herlig! Aller helst skulle jeg jo bodd i skogen, men når man først skal bo i byen, så er dette helt topp.

    I går gikk jeg først opp til Grønlia. Der ligger ei hytte med utsikt over Skjellbreia, hvor man kan kjøpe middag og kanelsnurrer. Derifra fortsatte jeg opp mot Storheia, tidligere Trondheims høyeste punkt. Jeg tok stien ovenfor Grønlia som var merka «Stien/Skjellbreidalen». Det var en fin sti, selv om deler av den gikk over nokså myrlendt terreng – temmelig vått etter været den siste uka.

    Her finner dere Turistforeninga sin beskrivelse av turen.

    Stien går innom Kvistingen. Om det bare ikke hadde blåst så mye som det gjorde, skulle jeg tatt en svømmetur her. Neste gang!

    Og så kom jeg opp. Så høyt opp at jeg kunne se helt hjem til Bjugn, med Kopparen der mot horisonten.

    Og til Byneset, som er så utrolig grønt og vakkert nå.

    Stien fra Grønlia hadde jeg nesten helt for meg selv, men toppen måtte jeg dele på. De fleste går nok fra Skistua.

    Det ble en veldig bra tur. Det skal godt gjøres å ikke få en bra tur i marka nå, når man har blåbær som glinser borti lyngen og sol som varmer innimellom. Litt vel strevsomt ble det riktignok på tur ned da jeg tok en ufrivillig avstikker til Lian. Heldigvis var det fint der også!


  • Det har vært sommer ei god stund nå. Frokost ute hver morgen med pelargoniaen min på bordet. Smått solbrente skuldre. Kleggbitt bak leggen. Klamme netter. Bading i dammene i bymarka. Men nå har sommeren tatt seg en liten pause. Det er i grunn godt, i hvert fall når jeg sitter ved kjøkkenbordet og forsøker å få klart så mye som mulig før jeg skal klappe sammen dataen for siste gang på ei god stund. Fredag ettermiddag – da blir det ferie!

    Jeg har jo skrevet denne sommerlista hver sommer de siste årene, og stort sett er det det samme som går igjen. Den er ikke så annerledes i år heller – jeg gleder meg i hvert fall like mye til alt det som gjør sommeren så herlig. God tid. Sommerregn og solstråler.

    Hvilke planer har du i sommer?
    Det blir ferie i Sogn i år også – heldigvis. For det blir liksom ikke sommer uten å gå i fjellet og bade i en grønn fjord. Planen er å ordne meg et telt og kjøre nedover i bilen min. Overnatte der det passer, stoppe innom steder jeg vil besøke på veien. Men ellers har jeg ikke så mye planer, mest sånt jeg har lyst til å gjøre. Sånt som å padle kajakk til en av øyene hjemme i Lysøysundet. Sitte ute på svaberget sent og se på solnedgangen. Dra på turer i bymarka og i Trondheimsområdet. Plukke blåbær i soddspann.

    Hva skal du spise og drikke?
    Det er så mye godt som vokser i åkeren nå som kan bli herlige salater. Jeg vil bli skikkelig god på det i sommer. Salater altså. Min foreløpige filosofi er at alt blir godt med god olivenolje, men jeg tenker at jeg kanskje kan prøve å utfordre meg litt mer enn det. Så salater skal det bli. Og når det begynner å bli modne tomater i veksthuset, da skal jeg spise en hel del rett fra planten og lage tomatretter i alle varianter.

    Jeg har også kjøpt te til sommeren på Te- og kaffehuset. Green Lagoon og Vannmelon Mint. Det lukta solfylte dager da ho fylte den i poser.

    Hva skal du lese?
    I juli er det tysk som er tema på leselista, så jeg skal lese noen tyske bøker jeg har stående i bokhylla. Ellers vil jeg gjerne lese de to neste bøkene i Innsirkling-triologien og de neste bøkene i Cormoran Strike-serien. Kanskje Sommerboken av Tove Jansson? Allerede før jeg var ferdig med å skrive dette, hadde jeg lagt inn ei bestilling til biblioteket.

    Hva skal du høre på?
    Nå er jeg inne i en lydbokperiode igjen, så kanskje blir det lydbøker. Jeg husker den våren og sommeren da jeg hørte hele Arn-triologien på lydbok mens jeg gikk turer. Det var fint. Har dere noen lydboktips?

    Ellers skal jeg høre masse på Beach Boys. Alltid Beach Boys om sommeren.


  • Det har skjedd mystiske ting i grønnsaksåkeren den siste tida.

    Reddikene begynner å bli runde og røde. Men hver morgen har jeg funnet noen av dem henslengt mellom rendene. Halvspiste og forlatte. Vi har gått gjennom lista over mistenkte. Kanskje er det ei kråke som har forsynt seg? Kanskje en av de mindre fuglene?

    Men forrige mandag sto det et rådyr og beita på gresstubbene ikke så langt unna da jeg kom ut om morgenen. Et knippe reddiker var nappa opp igjen, og i åkeren var en av rosenkålene totalt skamfert. Saken oppklart.

    Det andre mysteriet har vært de forsvunnede sukkerertene. Jeg og bestefar fikk opp netting de kunne klatre i. Jeg sådde ei rad med erter. Jeg venta og venta i flere uker, men ikke ei eneste ert spira. Jeg skjønte ingenting – helt til jeg en kveld luka ugress og fant én sukkerertplante på full fart opp ved mainepene og én helt inntil en squash. Her har det vært lømler på ferde. Nå har jeg sådd på nytt. I veksthuset denne gangen, i håp om at de skal få spire i fred.

    Men ellers går det fint i åkeren. Det spirer og gror. Salaten ser slett ikke verst ut. Squashplantene er i ferd med å få blomster. Nepene, betene og kålrota har fått fine blader. Og under duken veller kålplantene seg utover.

    Når spinaten er klar til å høstes blir det spinatsuppe! I den varmen som har vært til nå, tar det ikke lang tid før de går i stokk. Men jeg har allerede sådd en ny omgang med spinat, reddiker og ruccola, så det blir mer å høste av utover sommeren.

    Ellers har jeg også sådd gulrot, pastinakk, fennikel. De to første har jeg syntes det har vært forferdelig vanskelig å skille fra ugresset, men nå, endelig, begynner det å bli såpass størrelse på dem at jeg klarer å se forskjell.