• Det har skjedd mystiske ting i grønnsaksåkeren den siste tida.

    Reddikene begynner å bli runde og røde. Men hver morgen har jeg funnet noen av dem henslengt mellom rendene. Halvspiste og forlatte. Vi har gått gjennom lista over mistenkte. Kanskje er det ei kråke som har forsynt seg? Kanskje en av de mindre fuglene?

    Men forrige mandag sto det et rådyr og beita på gresstubbene ikke så langt unna da jeg kom ut om morgenen. Et knippe reddiker var nappa opp igjen, og i åkeren var en av rosenkålene totalt skamfert. Saken oppklart.

    Det andre mysteriet har vært de forsvunnede sukkerertene. Jeg og bestefar fikk opp netting de kunne klatre i. Jeg sådde ei rad med erter. Jeg venta og venta i flere uker, men ikke ei eneste ert spira. Jeg skjønte ingenting – helt til jeg en kveld luka ugress og fant én sukkerertplante på full fart opp ved mainepene og én helt inntil en squash. Her har det vært lømler på ferde. Nå har jeg sådd på nytt. I veksthuset denne gangen, i håp om at de skal få spire i fred.

    Men ellers går det fint i åkeren. Det spirer og gror. Salaten ser slett ikke verst ut. Squashplantene er i ferd med å få blomster. Nepene, betene og kålrota har fått fine blader. Og under duken veller kålplantene seg utover.

    Når spinaten er klar til å høstes blir det spinatsuppe! I den varmen som har vært til nå, tar det ikke lang tid før de går i stokk. Men jeg har allerede sådd en ny omgang med spinat, reddiker og ruccola, så det blir mer å høste av utover sommeren.

    Ellers har jeg også sådd gulrot, pastinakk, fennikel. De to første har jeg syntes det har vært forferdelig vanskelig å skille fra ugresset, men nå, endelig, begynner det å bli såpass størrelse på dem at jeg klarer å se forskjell.


  • Leksikon om lys og mørke er leseeksemplar fra forlaget

    Trøndelag var tema på leselista mi forrige måned. Trøndelag i bøkene er et dystert sted. Tunge kår, menneskeskjebner. Jeg tror jeg kan regne på ei hånd bøkene jeg har lest med handling fra Trøndelag tidligere, men de har alle en mørk undertone. Dét inntrykket har ikke endra seg nevneverdig den siste måneden.

    Innsirkling av Carl Frode Tiller

    David har mista hukommelsen. I en annonse i avisa blir kjente oppfordret til å skrive til ham for å hjelpe til med å vekke til live minnene. Innsirkling (1) er delt i tre deler, med brev fra Jon og Silje, begge venner fra ungdomstida, og stefaren Arvid. Framstillingene av både David og personene rundt er går på kryss og tvers av hverandre. Det er et rart bilde som tegnes. Jo mer man leser, jo mer forvirret blir man – både om hvem David og de som skriver egentlig er.

    Nå står Innsirkling 2 og 3 på lista over bøker jeg gjerne kan tenke meg å lese senere i sommer.

    Den siste viking av Johan Bojer

    Jeg har hatt lyst til å lese Den siste viking lenge. Jeg har jo vokst opp ute ved havet. Men fiskebåtene er bytta ut med laksemærer, og selv om livet i ei kystbygd enda er prega av nærheten til sjøen, er det langt ifra det samme som det var. Da er det fint at det finnes skildringer av det som har vært.

    Den siste viking starter i Stadsbygda på slutten av 1800-tallet, ei bygd ikke veldig langt fra hjemgården min. Kristaver Myran har kjøpt en båt som har kantra flere ganger. I den skal han seile med mannskapet nordover på lofotfiske – eldstesønnen hans for første gang – mens kvinnene har ansvaret hjemme. Ikke bare er den interessant som ei tidsskildring, men den har godt driv og er riktig spennende til tider!

    Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger

    Leseeksemplar fra Aschehoug

    Velkommen etter, er det vel på sin plass å si? Det er mange jeg har snakket med som har lest Leksikon om lys og mørke. Det er med rette, for det er ei fantastisk bok. Stranger skriver om Henry Rinnan, den beryktede lederen for Rinnan-banden i Trondheim, og om den jødiske Kommisar-familien, Strangers egen svigerfamilie, som bodde i bandens hovedkvarter like etter krigen. Det er ei sterk historie, godt fortalt.

    Da jeg skulle bestille bøker på biblioteket (et lite hurra for at det går an igjen!), spurte jeg på instagram om det var noen som hadde tips til meg. Det fikk jeg! Tenker at det kanskje er andre som også er interessert i å gjøre et dykk i trøndersk litteratur, så her kommer lista over tipsene jeg fikk. I tillegg har jeg lagt til noen jeg har notert meg selv. Del gjerne i kommentarene om dere har noen bøker fra Trøndelag å anbefale, så føyer jeg dem til lista.

    • Berlinerpoplene av Anne B. Ragde
    • Medmenneske av Olav Duun
    • Jesper Nattmann av Kristian Kristensen
    • Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug
    • Der det finst fuglar av Maren Uthaug
    • Bør Børson av Johan Falkberget
    • Heim av Johan Mjønes
    • Allis sønn av Magnhild Haalke
    • Landstrykere av Knut Hamsun
    • Nådens omkrets av Jørgen Brekke


  • Frukttre i blomst

    God junimorgen! Det er lørdag. Jeg sitter på verandaen hos pappa og hører humlene summe, fuglene kvitre om kapp og en og annen båt kruse i skjærgården. Kan kjenne duften av granolaen som står i ovnen på kjøkkenet helt ut hit. Kvigene, som endelig kom ut på beite forrige helg, har funnet seg til rette nede ved strandkanten. Selv om våren på mange måter har vært tung, er det også mye fint i det hele. Dagene som går langsommere. Å ha muligheten til å være her ute ved havet, ha kontorplass med utsikt til nisene som titter opp en dag sjøen ligger helt stille. Jeg tuller ikke, det er sånt som skjer her. Og her er annet som har vært fint i det siste.

    Det lukter så godt av tomatplantene i veksthuset. Jeg vanner dem morgen og kveld nå når det er så varmt. Må stoppe opp for å kjenne litt ekstra på lukta av bladene hver gang. Det er en sånn trygg lukt. Det er det lille veksthuset hos besta og goffa. Mamma sine store, skinnende røde tomater på kjøkkenbenken hver dag hjemme om sommeren. Jeg fikk tomatplantene av naboen på Byneset i bytte mot et par squashplanter. Nå venter jeg spent på hva slags tomater som dukker opp. De blomstrer fint allerede.

    Yoga om morgenene har vært så viktig for meg de siste månedene. Stå opp litt i ørska, rulle ut matta og slå på Yoga med Adriene. Det har vært så godt å ha noe som markerer starten på dagen, før jeg setter meg ned foran dataskjermen. Så godt for både hodet og kroppen. Adriene har flere månedsutfordringer som er perfekt utfordrende for en nybegynner som meg. Jeg er ferdig med Revolution, nå er jeg i gang med Yoga Camp.

    Husker dere jeg skreiv om disse pannekakene i Manchester? For noen uker siden tenkte jeg at jeg skulle prøve og oppdaga noe som i hvert fall ligner på de utrolig myke, luftige pannekakene jeg ble servert. Trikset er bare å ta eggehvitene til side, piske dem stive og så vende dem inn før man steker pannekakene. Resultatet? Pannekaker som små skyer. Blåbæra jeg fant igjen i fryseren etter blåbærturen i 2013 er dessuten like gode til som honeycombsmøret i Manchester.

    Frukttre i blomst

    Frukttreet som plutselig blomstrer ute ved plattingen. Jeg spurte mamma hva slags tre det er, og fortalte at det var en kjerne eller en fruktstein ho hadde satt ned for mange år siden. Jeg veit det er slik naturen fungerer, men jeg kan ikke la være å kjenne på litt ærefrykt likevel? At noe så lite og uanselig kan bli noe så stort og vakkert. Mamma huska riktignok ikke hva slags frukt det er, så da er det bare å vente og se om det blir noe av det.


  • Grønnsaksåker

    Jeg er tilbake til grønnsaksåkeren etter ei uke i Trondheim. Om morgenen dagen jeg dro inn til byen var jeg oppe tidlig, tidlig. Det var t-skjortevær allerede før sju. En perfekt morgen for å plante ut de siste plantene jeg har hatt inne i veksthuset og så i de siste stykkene som var ledige.

    Grønnsaksåker

    Grønnsaksåker

    Her ser dere hele åkeren slik den så ut den siste dagen i mai. Dette bildet tok jeg før jeg kom i gang den morgenen forrige helg. Nå er brokkolien også ute – den står i rada til høyre. Brekkbønner, squash og gresskar i rada til venstre. Nederst står et stativ til sukkerertene jeg og bestefar ordna av en eldgammel hønsenetting og staurer vi fant i det gamle fjøset borti veien. Under fiberduken gjemmer flesteparten av kålplantene seg. Man kan jo se hvor store de har blitt allerede, der de står og løfter duken med bladene. Litt kjedelig er det å ikke kunne følge så nøye med plantene, men om jeg slipper unna kålfluer og -sommerfugler, så er det vel verdt det.

    Øverst har jeg sådd ulike typer salat, reddiker, spinat, gulrot, fennikel, pastinakk, beter, kålrot og nepe. Jeg tror alt har kommet opp nå, om enn bare som bittesmå spirer. Det samme har ugresset også, så fremover blir det ettermiddager i åkeren med lydbok på øret. Men det skal bli fint!


  • Jeg var i Oxford i slutten av mai i fjor. Jeg kom dit den dagen det var valg til Europaparlamentet. Jeg og en kollega som var på forskningsopphold i byen spiste middag på en pub mens vi så en gjeng Labour-folk som banket på dører i siste liten. Vi gikk langs elva i Jordan om kvelden, så på kanalbåtene og drakk øl på en terrasse som hang utover vannet. Det føltes smått surrealistisk. En sommerkveld i byen som på mange måter har symbolisert alt det jeg har elska ved England oppgjennom oppveksten. Magi og bøker og store tanker.

    Oxford er ganske surrealistisk i seg selv. Med porter, der det liksom skjuler seg egne verdener bak. Det er utrolig at det er mulig. Utenfor murene sitter en hjemløs, innenfor er det egne hjorteparker.

    Morgenen etter satt jeg på ei uteservering med utsikt mot Radcliffe Camera og jobba. Også gikk jeg gjennom byen i det som fremdeles var en tidlig formiddag.

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford