Å besøke botaniske hager i nye byer har blitt en greie, og da jeg rusla oppover fra Bairro Alto lå Universitetet i Lisboa sin hage langs veien. Kanskje den minste jeg har vært i så langt, også den mest gjenvokste og villeste. Det føltes litt som å gå på ekspedisjon der inne, ned skråningen, gjennom stort bladverk og forbi høye palmetrær. Og innimellom alt det grønne, keramikkskulpturer som minnet meg om estetikken til Guillermo del Toro – et sted mellom veldig vakkert og makabert.
Jeg har vært i Lisboa. Lisboa er kanskje den mest forvirrende byen jeg har besøkt. Alle de smale, svingete gatene. Bakker og trapper som går i sikksakk, åler seg som Snake på en gammel Nokia på kartet. Jeg snubla i brostein og mista retningssansen et sted.
Men Lisboa er kanskje også den mest sjarmerende byen jeg har vært i? De fargerike flislagte fasadene. Markeder som liksom aldri tar slutt. En bortgjemt keramikkbutikk. Et glass vin ute på fortauet mens trikken glir forbi. Solnedgangen fra Miradouro da Senhora do Monte.
Det har vært sommer i Berlin. Som en skikkelig varm norsk sommer, langt opp på tjuetallet på gradestokken. Vær som roper kom deg ut og oppdag verden.
Jeg smaker meg gjennom isbarene i byen. Jeg er på jakt etter en som har perfekt kremete is, som har ordentlig pistasjsmak og perfekt beliggenhet ved en park. Foreløpig har jeg flere som treffer godt på de første to kriteriene. Denne traff bare på det siste, dessverre.
Men til gjengjeld var beliggenheten veldig god. Kirsebærtrærne blomster fremdeles, i hvert fall de japanske. I Stadtpark Steglitz var det noen virkelig fine.
Jeg fant meg et sted halvt i skyggen, halvt i sola, med strikketøyet mitt. Det føltes merkelig å strikke ullvotter i tjuefem pluss, men så kom det et følge med Pokémons i fullvoksen størrelse forbi, tett fulgt av noen trenere på jakt, og da føltes det meste helt innafor.
Søndag hadde jeg billetter til konsert. Jeg telte på knappene om jeg skulle dra, kjente fremdeles halsbetennelsen fra påska henge i, men så satte jeg meg på S-bahnen og reiste gjennom byen til Friedrichshain. Der var det også kirsebærtrær. Man kan liksom ikke gå forbi uten å ta et bilde? Vil helst spare på de rosa skyene så de varer litt til.
Her gikk jeg forresten i bare t-skjorte og klokka nærma seg åtte på kvelden.
Konserten var også en rosa sky å spare på. Jeg kom over eee gee litt tilfeldig for ei stund sida og så ho skulle spille i Berlin. Kjøpte billett uten å blunke. Det var jeg og Berlins danske befolkning som dansa og sang med til school reunion og favourite lover.
Og nå kan si at jeg har vært på Berghain. I kantina riktignok – sparer steget fra dansk pop til tekno til neste gang.
Hei fra Berlin! Da jeg dro koffertene mine gjennom byen i begynnelsen av mars sto kirsebærtrærne i full blomst. Nå, en liten måned senere, er magnoliaen i ferd med å miste kronbladene, og jeg begynner å bli litt husvarm i den nye byen min. Selv om turene på matbutikken fremdeles føles som en oppdagelsesferd og jeg enda bare har ett sett bestikk, så er det som om noe har falt på plass. (Kanskje er det mest euforien over endelig å ha internett hjemme i leiligheta som gjør det, men jeg tror ikke det altså.)
Den første uka føltes det ikke sånn. For å bøte på den akutte ensomheten som jeg tror ganske ofte oppstår når man flytter langt unna alt og alle og til og med hodeputene er annerledes enn de man er vant til, prøvde jeg det meste: Jeg så Dune, part two på kino (som er like storslagen som den første, men som utover det ikke var den største filmopplevelsen), tok med strikketøyet mitt for å høre livemusikk på irsk pub («Stricken? Wie kommt man dazu?«) og dro på salsakurs. Alt veldig bra for å bøte på «hva i all verden har jeg gjort nå?»-tankene.
Jeg har også trålt byen rundt etter bruktbokhandler, på jakt etter de neste bøkene i Gereon Rath-serien. Denne bokhandelen likte jeg, et lite hull i veggen i Prenzlauer Allé. «Vær forsiktig!» fikk jeg ropt etter meg da jeg stakk nesa innafor med sekken på ryggen. «Det er farlig her hos oss.» Det er så mange fine små bokhandler her, men jeg blir litt overvelda av bøker på tysk. Veit liksom ikke helt hvor jeg skal starte blant alt det ukjente, når investeringskostnaden (altså språket) fremdeles er ganske høy. Noen tips? (Foreløpig holder jeg meg til Gereon Rath, som jeg til slutt måtte krype til korset og kjøpe hos Hugendubel.)
Den 20. mars spiste jeg årets første utefrokost på balkongen. Neste steg i prosjekt bli husvarm (kanskje etter å fikse mer bestikk) er å innrede den. Jeg veit det smerter å høre når det fremdeles snør hjemme i Norge, men jeg er ganske sikker på at det er trygt å sette ut planter her nå. (Til uka er det meldt 25 grader!)
Og som et endelig bevis på at det er ganske greit her, et bilde av en fantastisk is (notér til neste berlinbesøk: svart sesam hos Jones) som jeg spiste sammen med min nye kollega. Man blir fort glad i mennesker som foreslår å søke ly i en isbar når regnet begynner å hølje ned en lørdags ettermiddag.
Da 2024 begynte, tenkte jeg at dette er et år jeg vil passe på å ta vare på. Det siste året var så innholdsrikt, men jeg var litt for dårlig til å stoppe opp og ta inn alt som skjedde? Med den tanken fulgte en ambisjon om å skrive noen ord nå og da, men når jeg setter meg ned for å skrive kommer det liksom ingen? Så en annen ambisjon for dette året er å finne tilbake til de ordene.
Enn så lenge, ei liste med noen favoritter fra januar akkompagnert av en blå Berlin-himmel.
Månedens musikk Mitt store musikkcrush fra 2023, Beharie, spilte på Byscenen siste helga i januar. Det var magisk. Alle burde dra på konsert med Beharie og oppleve det selv, synes jeg. I det minste se denne Akustisk på Loff-konserten.
Månedens film Hvilken utrolig kinomåned januar har vært! Har ikke vært i nærheten av å se alle filmene jeg ville se på kino, men noen fikk jeg til. Jeg har sett Høstgule blader, en finsk romantisk komedie av Aki Kaurismäki. Den er ordknapp og tørrvittig og virkelig fin. Past Lives så jeg også på kino. Jeg har tenkt mye på den siden – fantastiske bilder, fantastisk musikk og en så god fortelling om kjærlighet og vennskap. Blir varm innvendig bare av å se traileren:
Andre (gode) filmer jeg har sett: Min pappa Toni Erdmann, La elva leve, Triangle of Sadness, Ténor. De finnes på Filmoteket alle sammen.
Månedens tv Makta. Setter sånn pris på den følelsen av å ha noe å glede meg til hver søndag.
Månedens bøker Jeg fikk Lungeflyteprøven av Tore Renberg til jul. Den leste jeg de første ukene av januar. Om Anna Voigt som ble anklaget for spedbarnsdrap på siste halvdel av 1600-tallet og forsøket på å få henne frikjent. Det er litt av et arbeid Renberg har gjort med denne boka, og jeg liker så godt formen han har gitt det, hvordan han liksom skriver seg rundt kildene.
Jeg har også plukket opp Harry Potter igjen. Har ikke helt klart å lese så mye annet i januar, så da har jeg gått for noe trygt. Jeg leser dessuten på tysk. Det har et ekstra lag av nostalgi. (Men herlighet så skumle de første bøkene faktisk er?)
Et ønske for den neste måneden? Kan jeg legge inn et ønske om godt skiføre?
