Kristine Graneng

  • Øyeblikk fra ei sommeruke

    God søndag! Jeg har funnet sommerfølelsen igjen, i et Trøndelag slått av varmen. Jeg er hjemme på gården hos pappa, i Lysøysundet, ytterst i havgapet. I dag tidlig, før klokka var åtte, gikk jeg runden rundt åkrene her. Bare rådyrene som holder til øverst i hjørnet av åkeren, kvigene og jeg var våkne. Det var allerede i varmeste laget. Men det er godt å være her ute når det er så varmt, kjenne på havbrisen og lukta av sjø, lyden av båter på vannet og fisk som hopper. Vasse ut mellom tangklyser og legge på svøm innover igjen når det er så kaldt at jeg ikke orker stå der ute lenger.

    I kveld drar jeg tilbake til Byneset, klar for ei ny uke med jobb og sommerkos. Det er så mye liv på gården nå. Kalvingstid. Årets første kalv kom på fredagskvelden, og de andre kyrne ligger oppe i bakken og venter på at det er deres tur. I dag henter Petter dessuten enda en liten krabat som også skal flytte inn. Jeg er så spent! Også er det tid for å høste bær i hagen. Solbæra er moden, bringebæra begynner å bli rød og jordbæra kom som en eksplosjon i varmen. Det er bare å nyte det.

    Arkibald

    Uka som var har bydd på så mange fine øyeblikk også. Arkibald får lov til å slå seg løs rundt husene nå mens vi holder et halvt øye på hvor han er. Noen dager går det veldig greit, som når han bestemmer seg for å ta en lur i trillebåra eller kommer og biter meg i tærne når jeg ligger på plena og leser. Men en dag var han søkk borte. Jeg leita overalt i huset og i hagen, men fant ikke spor – helt til jeg hørte noen små mjau inne på kjøkkenet og så etter i bestikkskuffa. Det er ikke lett å være liten pus.

    Elg i solnedgang

    Da vi kjørte hit fredagskvelden, jeg og pappa, var det rene safarien. Hjort og elg og rådyr. Og like før vi svingte av mot gården sto en elgokse i den glødende solnedgangen og beita. Jeg hadde nesten glemt hvor vakkert det er her når sola går ned og forsvinner bak øyene som skjermer mot havet. Hvor stille sjøen kan ligge ei julinatt.

    Geriljahagen

    Morgenstund på benken ute ved trappa. I skyggen av busker som har fått lov til å vokse vilt og med en kopp kaffe. I morges satt jeg lenge og leste i Geriljahagen av Kari Gåsvatn som jeg fikk så lyst til å plukke opp etter å ha hørt episoden med henne av Kjøkkenhagen min. Dobbeltips fra meg!

  • Molden (helt) opp

    Molden

    Min første tur oppover Molden er ett av de minnene jeg ikke veit om jeg egentlig husker eller om de bildene jeg har er noe jeg har blitt fortalt. Jeg er kanskje tre år, og det er jeg og besta som plukker molte på ei myr mens de andre går til toppen. Den andre turen oppover er jeg sikker på at er mitt eget minne. Det var bare for noen år siden. Den gangen var det jeg og mamma, mens besta var lenger nede og plukka bær. Men vi kom oss ikke opp til toppen da heller før det ble for seint og vi måtte snu.

    Man ser Molden fra langt inne i Luster. Den stikker seg ut i Lustrafjorden med lang rygg før det går steilt ned i det grønne vannet. Man kan se det er bra utsikt der oppe.

    Den tredje gangen, denne sommeren, kom jeg meg endelig opp. Og utsikten var bedre enn jeg hadde trodd. Jeg så innover fjorden nesten til Lærdal den ene retninga. Mot Jostedalen og breen den andre. Taggete, snøflekkete fjell til alle kanter. Hurrungane var akkurat synlig under skyene.

    Og regnbuen hang over Luster – gullstedet mitt.

    Molden

    Molden

    Molden

    Molden

    Molden

  • En nyinnflytter

    Katt

    Møt den nyeste beboeren på Haugan Nordre! Arkibald flytta inn på lørdag. Han kommer fra foreldrene til Petter og er en livlig liten katt. Jeg var litt spent før han kom. Selv om vi alltid har hatt katt på gården, både her og da jeg vokste opp, har jeg aldri hatt en kattunge før. Men det går veldig bra! Arkibald er en veloppdragen type. Bruker vedstabelen til klorepinne og gjør fra seg der han skal, og etter hvor flink han er til å bite meg i tærne å dømme, kommer han nok til å bli en god musefanger. Ellers sover han en hel masse. Vi sliter han vel ut.

    I dag hadde jeg første dag på jobb etter ferien, og da jeg kom hjem introduserte jeg han for hagen. Det er så gøy å se hvordan han går fram for å oppdage sin nye verden. Enten ligger han lavt i gresset, sniker seg framover med lange steg. Ellers så hopper han fram med voldsomme byks. Det er liksom ingen mellomting. Han forsvant under traktorene og for hodestups ned i grønnsakskassene. Nå sover han på divanen på kjøkkenet igjen etter å ha spist rester etter torskemiddagen og vært på fluejakt.

  • Wittgensteinhytta

    Wittgensteinhytta, Skjolden

    Utpå høsten i 1913 kom en østerriker til Luster. Ludwig Wittgenstein. Han var en ung vitenskapsmann fra en velstående familie på leit etter et rolig sted å arbeide og hadde fått nyss i at Skjolden kunne være stedet. Våren etter var byggingen av et hus i gang. Lengst inne i enden av Sognefjorden, høyt opp i ei bergside, hengende over Eidsvatnet. Der var han i flere perioder, satt og filosoferte og skrev, og jobba til og med på saftfabrikken ei kort stund.

    Tante Magnhild fortalte meg om Wittgensteinhytta da jeg var på sommerferie i fjor. Wittgenstein? tenkte jeg. Det ringte ingen bjeller. Men siden har navnet hans dukket opp titt og ofte. Det er vel ikke bare Baader Meinhof-fenomenet – hvordan ting har en tendens til å føles som om det er overalt når du først har blitt gjort oppmerksom på det. Det har nok også en sammenheng med at jeg har tatt et kurs i vitenskapsteori i løpet av det siste året. Det er fascinerende hvordan en av de viktigste bidragsyterne til moderne vitenskapsfilosofi fant seg et bortgjemt hjørne av Norge.

    Etter at Wittgenstein døde på 1950-tallet, ble huset tatt ned og bygget opp igjen som bolighus lenger inne i bygda – på et sted som var litt enklere å komme til. Men for et par år siden ble det bestemt at man skulle tilbakeføre den. I sommer sto den ferdig der den opprinnelig ble bygget, og det har blitt laget tursti fra den andre siden av Eidsvatnet.

    Selve stien er verdt en tur den også. Det er en fin kveldstur. Over elva, bortover sletta mellom fjellsidene. På den ene siden faller fossene på rekke og rad, langs elveleiet er det fremdeles tydelige spor etter flommen i fjor høst. Og langs stien er det langt inn små tankestopp med det jeg tror er sitat fra Wittgenstein.

    Da han bodde der oppe, var det ingen ordentlig vei, sannsynligvis bare en smal sti opp til hytta. Men nå er det lagt steinheller bortover og det siste, bratte stykket har blitt bredt nok til at ei med middels høydeskrekk syntes det var greit.

    Wittgensteinhytta, Skjolden

    For det er bratt opp dit og bratt ned. På framsida av hytta er det en balkong. Det kiler litt i magen bare ved tanken på å sitte der oppe.

    Wittgensteinhytta

    Men kanskje er det verdt denne utsikten.

    Vi gikk tilbake en annen vei enn vi kom, opp til Vassbakken Camping.

    På vei nedover langs veien møtte vi på en bøling høylandsfe.

    De er nok bedre til å beite enn å filosofere, disse.

    Turen bort til Wittgensteinhytta tar ikke stort mer enn en time frem og tilbake og er vel verdt et stopp om man er i området.

  • En kveldsrunde i kjøkkenhagen

    Det er en sånn herlig sommerkveld. Varmt i lufta, men disig og med en bris som gjør det lett å puste. Jeg kom akkurat inn fra kveldsrunden i hagen. Nå tenkte jeg at jeg kunne vise dere hvordan det står til der ute. Jeg tok sjansen på å så da jeg var hjemme i slutten av april. Men da mai og juni kom var jo jeg langt borte i England, og grønnsakskassene mine måtte klare seg selv. Likevel hadde jeg et lite håp om at det ville være noe å komme tilbake til. Det var det – en hel masse ugress.

    Det er ganske trist å gå innom kassene i år om jeg sammenligner med fjoråret, men jeg tenkte jeg kunne ta dere med ut dit en tur likevel. Noe klarte seg tross alt innimellom alt ugresset.

    Det jeg var mest overraska over hvor godt hadde klart seg var korianderen. Se hvor høy og fin den har blitt! Jeg trodde ikke at koriander var en særlig hardfør plante før jeg satte ut noen spirer jeg hadde sådd inne i fjorsommer, men jammen klarer den seg – selv midt i ugressjungelen. Så herlig å være selvforsynt med koriander i sommer.

    Disse puslete greiene er rødbeter. Men de kommer! Det gjør også knutekålen og fennikelen. Squashen, derimot, ble det ingenting av. Om jeg skal oppsummere etter tre års forsøk med squash, er nok det viktigste å ikke være for tidlig ute. Det beste er tydeligvis å så inne og plante ut i månedsskiftet mai-juni.

    Kålplantene er også et trist syn. Dette er rosenkålen. Bladene på grønnkålen er helt oppspiste. Det er kjedelig, for jeg ble så glad i grønnkål forrige sesong. Den er så lett å høste lenge utover året og så anvendelig. Den er heldigvis ikke helt borte, så jeg krysser fingrene for at den tar seg opp utover sensommeren.

    Jordbær, kjøkkenhagen

    Plantene som overvintret holder seg godt. Sitronmelissen har blitt en liten busk og jordbærplantene har virkelig slått seg løs. De står altfor tett. Planen er å lage ei rand med jordbær mellom bringebæra og kassene, men det har ikke skjedd enda. Heldigvis kommer det jordbær i år også. Jeg spiste nettopp mine to første etter kveldens runde ute. Det gir meg sånn ro å gå en tur ut i hagen før leggetid, luke litt og gi dem vann om det ikke har regna. Og når jeg finner et par røde skatter å ta med meg inn er lykken komplett.

    Kjøkkenhagen

    Rundt de tre kassene mine ser det virkelig frodig ut. Plen som vokste seg altfor høy for den ble klippet fordi det aldri tørka opp den første sommermåneden. Bringebærbuskene på den ene siden, solbærbuskene på den andre. Også plommetreet som bugner over i år også. Selv om det ikke blir all verdens i grønnsakskassene i år, kommer det nok ikke til å mangle på sånt å høste av i hagen utover!