Kristine Graneng

Grønnsakshagen
Det begynner å bli tomt ute i kassene mine. De siste knutekålene er høsta inn for lengst, og squashen visna bort med noen kalde netter allerede i starten av september. Nå er det bare grønnkålen og purren det fremdeles går an å høste av ute i kassene. For et kjekt prosjekt det har vært å se det vokse det siste halvåret. Det er så verdt alle timene med vanning, luking og stell å kunne gå ut i hagen for å plukke inn en stor squash til middag, drysse timian fra bedet i ei suppe og fylle fryseren med bokser merket grønnkål og spinat. Ro i sjela, godt for magen.

Vi er på ingen måte i nærheten av å være selvforsynte med grønnsaker, og blir det i hvert fall ikke med det første heller. Men det er noe spesielt med det å se det gro langsomt og forstå alt arbeidet som ligger bak grønnsakene man vanligvis kan kjøpe for en tier på butikken. Man får dessuten et annet forhold til å spise det som er i sesong når man dyrker grønnsaker selv – det synes jeg er viktig. Om vi skal klare å leve på en bærekraftig måte i årene fremover, så er vi nødt til å ha et bevisst forhold til maten vår. Hvor den kommer fra og hva som kreves for å produsere den.

Men moralistpreken til side: Nå på tampen av høsten tenker jeg det er på tide å oppsummere hvordan det gikk med grønnsakshagen denne sesongen, det som gikk bra og det som gikk dårlig, og aller morsomt – gjøre meg noen tanker om hva som skal skje i hagen neste år.

Forkultivering: Kålplantene som gikk dukken i trøndervinden

Vekstsesongen ute er jo ikke så lang her i Trøndelag, så jeg starta tidlig i april med å så inne. Knutekål, grønnkål og squash. Det gikk jo ikke så bra, som dere kanskje husker. Jeg satte plantene ut en morgen før jeg dro på jobb, og da jeg kom tilbake, hadde vinden tatt knekken på alle, bortsett fra noen standhaftige grønnkålplanter. Heldigvis gikk det greit å sette frø rett i jorda for de minste plantene, og mamma kom med squashplanter fra veksthuset sitt nede på østlandet. Lærdommen får vel være at man aldri helt skal stole på trønderværet og at det går helt fint å så direkte i jorda.

Så kan også kjøkkenbordet få være fritt for kålplanter de siste vårmånedene inntil den store drømmen om et lite veksthus kan bli til virkelighet.

Grønnsakskassene

Pallekarmene, eller grønnsakskassene, som man likså godt kan kalle dem, for det er vel helst det de er, var en skikkelig god idé. De er snekra av gamle rester av bordkleding, og hittil har de i hvert fall holdt seg godt. Det er en skikkelig luksus å bare ha et avgrensa område å luke ugress på, i motsetning til åkerflekken vi hadde grønnsaker på i fjor der ugresset sprer seg bare du snur ryggen til. Ulempen er at det blir mindre plass grønnsakene også. Plantene må ha mer plass enn jeg tror. Jeg gjorde et forsøk på å så en andre runde med ruccola, spinat og reddik, men de forsvant helt innimellom grønnkålen og squashen.

Høydepunktet i grønnsakskassene i år var helt klart squashplantene. I en periode var det en ny squash å høste omtrent annenhver dag. Mm, deilig smørstekt squash! Også ble det noen mini-spaghettigresskar til slutt, selv om jeg hadde gitt opp håpet om å få det til ei god stund!

Planer for neste år

Til neste år kommer jeg ikke til å ha så mye tid på vårparten til grønnsakshagen om alt går etter plana, men noe skal jeg da uansett få til. Jeg håper jeg får til å så mye av det samme direkte som jeg gjorde i år på forsommeren (og forhåpentligvis kan jeg få mamma til å forkultivere noen squashplanter til meg neste år også), men av større prosjekter er det disse som står høyst på lista:
- Utvide med én grønnsakskasse. Mest for å gi grønnsakene mer plass, men også for å få rom til å prøve noe nytt.
- Ordne en kompostbinge.
- Prøve flere typer kål.
- Lage en ordentlig jordbæråker.
Men aller først skal jeg nyte resultatene av denne sesongen gjennom vinteren. Varme gryter med grønnkål og irrgrønn spinatsuppe når det stormer som verst ute!

Hva jeg har dyrket i hagen i år

For de som er spesielt interesserte: Her kommer ei komplett liste over alt spiselig som har vokst i hagen med mer eller mindre hell denne sommeren.

Grønnsakskassene:
Grønnkål (tre ulike typer)
Svartkål
Knutekål
Reddik
Fennikel
Squash
Spaghettigresskar
Purre
Spinat
Ruccola
Jordbær
Sitronmelisse
Koriander

Bed:
Peppermynte
Rosmarin
Oregano
Timian
Gressløk

Andre steder:
Gulrot
Bringebær
Solbær
Plommer

Kjøkkenvinduet:
Kirsebærtomater
oktober 22, 2018

Kjøkkenhagen
Høstkvelder

God kveld fra kjøkkenbordet! Det har vært stille her den siste tiden, og det er aller mest fordi jeg har brukt tiden min her om kveldene, med flakkende stearinlys og ark spredt utover bordet. Jeg liker høstkvelder, særlig når det er mye å gjøre på jobb, for når det er mørkt utenfor er det som om tiden går litt saktere og det ikke er fullt så mye som skjer der ute i verden. Da går det an å sitte konsentrert inne og stenge alt annet ute. Bare meg, en stor kopp te og knotete håndskrift i notatbøkene.

Den siste måneden har det vært nok å gjøre, så det har blitt ganske mange slike kvelder. I begynnelsen av september begynte jeg omsider med doktorgradsprosjektet mitt. Jeg må fremdeles stoppe opp innimellom for å kjenne etter om det virkelig er sant. De neste fire årene skal jeg forske på hvordan innvandring blir diskutert i folkeavstemninger om EU-spørsmål. Hittil har jeg riktignok brukt mest tid på å ta kurs og forberede undervisning (som er så utfordrende, men veldig gøy!), men i blant finner jeg tid til å kladde på forskningsspørsmål, søke om utenlandsopphold og lete frem bøker jeg skal lese i lukene med tid innimellom alt det andre. Det blir noen spennende år!

Nå er høsten dessuten på sitt aller vakreste. Sennepsgul og mild. Så når jeg ikke er inne, er jeg helst der ute. Om noen dager kommer det vel til å være over – bladene henger allerede i lufta og skinner som støv i ettermiddagslyset når jeg drar hjem fra jobb og trærne står ikke like blendende i høstsola som de gjorde for noen dager siden. Det siste gresset er slått på jordene, og det er bare grønnkålen som enda holder stand i grønnsakshagen. Det gjelder å nyte det mens man kan – gå turer i skogen om ettermiddagene før lyset forsvinner, kjenne løvet knitre under føttene, ha på den oransje høstkåpa og gå i ett med rogna.

oktober 17, 2018

Hverdagen
Rondane – fra Rondvassbu til Straumbu

Vi tar en tur tilbake til juli igjen, selv om det virker så langt unna nå når høststormene herjer. Til Rondane. Etter tre dager på tur i fjellheimen tok vi båten fra Rondvassbu tidlig om søndagsmorgenen for å legge ut på den siste etappen: Rondvassbu – Straumbu.

Båtturen fra den ene enden av Rondvatnet til den andre tok omtrent ett kvarter. Det første stykket satt vi innerst, nede i båten, og så ikke det fnugg, før vi innså at vi kunne gå ut på dekk for å se dette. Skarpe steiner, stille vann.

Og en ordentlig eventyrfoss.

Rondane er mye stein, men selve høydepunktet hva angår stein var dette partiet, der dalførene møttes. Rene månelandskapet.

Den ene dalen gikk nordover til Dørålseter, men vi valgte den andre: Langglupdalen.

Med Midtronden og Høgronden på den ene sida og Rondeslottet på den andre.

Den beste følelsen er den man får når man kommer opp på toppen

og kan se dalen slynge seg videre ut i det som ser ut som en evighet, men med målet vårt et sted der på veien.

Da er det litt enklere å fortsette.

Se dette fine turfølget!

Enda bedre var det da vi møtte på noen i motsatt retning som kunne fortelle at vi snart var nede i en ny dal.

Denne. Som jeg har glemt hva heter, men som var en av de villeste partiene. Det så ut som om noen hadde bygd opp en dal, stein på stein.

Og noen steder så det ut som en liten kjempe hadde hatt et trassutbrudd og revet den ned.

Da vi kom ut av denne dalen, fikk vi enda ett av disse øyeblikkene av åpenbaring. Der nede kunne vi se Straumbu.

Mens bak denne haugen, i enden av veien, ligger Bjørnhollia, der vi var den første natta.

For å bringe litt ekstra dramatikk og brutal virkelighet inn i denne historien: Omtrent her snubla jeg og falt så lang jeg var mens jeg som i sakte film så kameraet deise mot steingrunnen foran meg og var overbevist om at det var siste reis for min kjære følgesvenn. Felte nesten noen tårer mens jeg stirret inn i den svarte skjermen, helt til jeg kom på at jeg skulle teste å ta ut og inn batteriet. Den lettelsen.

For da kunne jeg dokumentere hvor fint det var å komme ned. Forestill dere en varm, svett kropp og en tung sekk bak kameraet her, med slitne føtter og gnagsår. Og så kan dere tenke dere hvor herlig det var å ta sekken av, sette seg på huk ved elvebredden og slå kaldt vann i ansiktet.

Slik endte årets sommereventyr i Rondane. Jeg var så spent på om det gikk før vi la i vei, om kroppen ville legge inn protest underveis, om de utrente beina mine ville holde helt inn, men det gikk det! Vi feira med sjokolade på Sjokoladelåven, spiste buffet med isbar til dessert og tok noen minutter til å se innover Rondane en siste gang fra Sohlbergplassen før vi kjørte hjem til Trøndelag.

Se også:

Rondane – fra Straumbu til Bjørnhollia
Rondane – fra Bjørnhollia til Rondvassbu
Rondane – hviledag ved Rondvassbu

september 21, 2018

Ut på tur
Øyeblikk fra august

Årets første kalv. En liten hvit en som plutselig sto der på ustø bein og lyste opp en søndags ettermiddag. Lys over hele kroppen, bortsett fra de brune øretippene. Blenda, heter den.

Soppturer på ettermiddagene etter jobb. Det er vel så viktig å finne syngende bekker og vinden som visler i trærne, men når jeg kommer hjem med gyldne kantareller til kveldsmaten, da er lykkefølelsen komplett.

Dugg på vinduene når jeg står opp, skodda som ligger over åkrene og over skogen bak gården. Traneparet som står nede på veien til sjøen og skriker salutt om morgenene. Som skingrende trompeter over sletta.

Å sitte inne i ly på kjøkkenet når uværet kommer rullende. Jeg og Svartkatta skvetter like mye når tordenet skraller over oss – et lysglimt, også høres det ut som om himmelen spjæres, fjorden lyst opp. I neste øyeblikk er den borte, og hagl store som sukkerbiter slår ned over gårdsplassen.

september 17, 2018

Hverdagen
Tante Ulrikkes vei

Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar

En av dagene i sommer da jeg var inne og dro spiker fra det som skal bli soveromsgulvet vårt, begynte jeg å høre på Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar. Slik lyder baksideteksten:

Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef.

Tante Ulrikkes vei var jo en av fjorårets store snakkiser. Jeg henger som alltid litt etter, men denne gangen er jeg temmelig fornøyd med det, for det førte altså til at jeg plukket frem lydboka i stedet for papirversjonen. Boka, som er bygd opp som en forskningsstudie med Jamal og Mo som respondenter, passer lydbokformatet perfekt: Jamals muntlige beretninger, Mos utførlige e-poster. Dette er ei sterk oppvekstfortelling fra Stovner. Veldig langt unna den fortellingen jeg kunne ha fortalt om hvordan det er å vokse opp i ei lita bygd på Trøndelagskysten. Jeg trengte i hvert fall å lese denne.

Lydboka finnes på Fabel. Etter å ha brukt Storytel ei stund, meldte jeg overgang dit for noen måneder siden. Nå er jeg i gang med Berge av Jan Kjærstad, men om dere har noen andre lydboktips, tar jeg gjerne imot. Lydbøker og podkaster er jo selve livsnerven i pendlertilværelsen.

september 3, 2018

Bøker