Kristine Graneng

Det herjer en skikkelig snøstorm ute. Vinden har blåst snøen av greinene på granene oppi åsen bak gården, og nå klamrer den seg inntil stammene i stedet: Skogen er full av lange, tynne, hvite streker. Men etter dette uværet tror jeg våren kommer, for innimellom buldrer snøen ned fra taket og neste uke er det allerede påske.

Denne vinteren har vært vinteren vi alltid drømmer om, men nå lengter jeg sånn etter våren: sol i ansiktet, lyse kvelder og å se ting spire. Vi var på butikken for ikke så lenge siden, og da kunne jeg ikke dy meg. Sto foran frøhyllene og titta lenge før jeg kjøpte med meg en bunke poser hjem. I påska tenker jeg at jeg skal så inne. Plana er å ha krydderplanter stående i kjøkkenvinduet og å ha et fint lite utvalg grønnsaker som skal få flytte ut når nettene blir varme nok.

Ellers er jeg så glad for tiden, for jeg har fått tilbud om jobb! Fire år til å forske på prosjektet mitt! Det er så godt når alle timene med arbeid gir uttelling og når planene ikke bare skal være ord på papiret, men faktisk skal bli noe. Åh, som jeg gleder meg til å nerde europapolitikk de neste årene!!

Dette har vært den fineste vinteren jeg kan huske. For å illustrere: En morgen for ikke lenge siden var jeg på vei ned bakken til bussen. Månen var full, hang stor og gylden over fjelltoppene og speila seg i fjorden. Åkrene var hvite av nysnø, og tvers over dem sprang en rådyrbukk. Og slik har det stort sett vært den siste måneden. Som et eventyr. Og så lyst, selv om det jo er en av de mørkeste månedene av året.

Februar vil jeg ta vare på. Jeg har skrevet ned noe av det fine i notatbøker, men nå skriver jeg det her òg, så er det her hvis neste februar blir mørk og tung og våt, slik februar ofte er.

➤ Tidlige søndagsmorgener med OL på fjernsynet. Labbe ned i ullsokker og pysjamas, varme rundstykker til frokost og se idrettsheltene slite. Strikke noen runder på et nytt prosjekt, piske krem til fastelavnsboller.

➤ Å springe opp bakkene med Raja, som alltid stopper opp, stikker hodet borti veikanten, for så å titte bort på meg med snuten hvit av snø. Vase bort til skogen, som er så tett at alt det hvite ikke slipper til. Komme ut på den andre siden til et skimrende landskap og snøfjon som ligger som fjær og glitrer.

➤ Å fylle en bil med venner og kjøre på helgetur til Snåsa, lage mat sammen, spille brettspill sammen og få sitte med en liten kar i fanget og lese bøker om dyra på gården før vi drar hjem.

➤ Den morgenen det snødde og snødde, snøen la seg i vinduskarmen og fuglehuset fikk hatt, og det var ingenting annet å gjøre enn å sette en brøddeig og krølle seg sammen med ei bok.

➤ Gråpus som venter på meg ved inngangsdøra hver ettermiddag når jeg kommer hjem. Og Svartkatten som strekker seg opp til kjøkkenbenken og ser på meg med bedende øyne når jeg lager frokost.

➤ Sollyset på kjøkkenet.

Jeg var ute og gikk en tur i skogen her en dag da jeg møtte på en sambygding som kom farende på ski bortover traktorveien. «Trives du?» spurte han, etter at vi både hadde hilst og skrytt av den flotte vinteren. Hadde jeg vært av den litt mer utadvendte typen da, hadde jeg slått ut med armene og ropt «hvordan går det an å ikke trives HER?», gestikulert rundt meg for å vise til alle de snøkledde trærne og rådyrtråkkene og februarsola. Men jeg gjør stort sett ikke så mye vesen ut av meg, så jeg nøyde meg med å smile og si, jo det er fint her.

Noen gang hadde det vært på sin plass å legge bort fint og heller bytte det ut med fantastisk, henrivende, eller kanskje fabelaktig. Legge bort den typiske trønderske underdrivelsen og si det som det er. For det er fantastisk her, særlig når fjorden ligger blank, og fjell jeg mener jeg aldri har sett før dukker opp sølvskimrende i horisonten bak andre fjell. Når et par hester kommer spankulerende inn i skogen og jeg får øye på dem på veien akkurat der sola slipper inn mellom trærne. Selv den døgnville hanen på en av nabogårdene har sin egen sjarm.