Kristine Graneng

  • Begynnelser

    Boka er sponsa av Aschehoug

    Begynnelser, Carl Frode Tiller

    Begynnelser av Carl Frode Tiller

    No døyr eg faktisk, tenkte eg, det er dette som er å døy. 

    Begynnelser starter på sykehuset. Miljøbyråkraten Terje har tatt sitt eget liv, og nå ligger han på sykehuset omgitt av de nærmeste. Slik både begynner og slutter historien – og derifra tar Tiller oss med gjennom livet til Terje, øyeblikk for øyeblikk: tre dagar tidlegare, dagen før det igjen, 14 år før det igjen. Helt tilbake til barndommen.

    Det er to ting jeg liker særlig godt med Begynnelser. Det første er naturskildringene og hvordan de blir knyttet til refleksjoner om menneskene, slik som fortellingen om sommerfugllarvene som lever i symbiose med maurene, og Terje som kommenterer: «Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vi er borte frå kloden.» Det hele kommer ekstra nært når det ikke handler om utrydningstruede arter i regnskoger langt borte. I et av glimtene tilbake i tid tar Terje med seg dattera si til Gaula og forteller om den utrydningstrua elvesandjegeren som lever på elvebredden der:

    Begynnelser - Carl Frode Tiller

    Det andre jeg liker så godt er tidsperspektivet. Kronologien i boka føles både virkningsfullt og selvsagt, aller mest fordi det er så mye som ligger mellom linjene. Terje som tredve er dessuten så ulik Terje som femten, men samtidig er det bestandig så tydelig at det er den samme personen. Det er et lite kunststykke.

    Alltid når noen snakker om Carl Frode Tiller blir det nevnt hvor mørke bøkene hans er. Jeg ble overraska over hvor lite mørk jeg syntes Begynnelser var. Det tunge henger der som ei slags tåke hele veien. Likevel syntes jeg det var mest fint og sårt om både mennesker og naturen. I hvert fall helt til den søndags formiddagen da jeg leste det siste stykket til frokosten, og grein og grein i takt med at Terje ble stadig yngre, helt til jeg kom til de blanke sidene på slutten og kunne lukke boka. Det er ingenting som er tristere enn å lese om unger som ikke har det greit, synes jeg. Særlig når det blir skrevet så troverdig.

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

  • Ovnsbakte gulrøtter

    Ovnsbakte gulrøtter

    Man må passe på å utnytte seg av mulighetene når man først har gulrøtter stående i åkeren. I høst har vi passa ordentlig på på lørdagskveldene, for ikke bare har vi hatt gulrøtter som har kommet rett fra jorda – vi har også hatt nyplukka kantareller og elg i fryseren som Petter jakta i fjor. Det er så fint å kunne spise maten man har stelt med selv. Å vite hvordan gulrota en gang tidligere i vår var et bittelite frø, å ha sett elgen beite oppi åkerkanten og å vite på hvilken moseflekk kantarellene har grodd. Mer kortreist mat blir det vel ikke.

    De aller beste middagsgulrøttene er de som har fått stå lenge i ovnen, blitt myke og sprø, og som smaker både søtt og surt og salt på samme tid. Og om du vil, så kan du slenge i noen biter rødbete også, så blir det enda mer fest. Slik gjør jeg det:

    Ovnsbakte gulrøtter

    Du trenger
    Gulrøtter
    Hvitløk
    Honning
    Timian
    Havsalt
    Olivenolje
    Sitron

    Skrell gulrøttene, del dem opp i strimler og legg dem i ei form. Legg i noen hele fedd hvitløk også, om du liker det. Risle over honning og olivenolje, dryss over timian og havsalt. Rot litt i det så alt fordeler seg godt utover gulrøttene. Til slutt skviser du over sitronsaft og har det i ovnen på ca. 200 grader. La det stå i omtrent ei halvtime. De er best om de er ordentlig stekt, synes jeg. Sprø utenpå og myke inni. Mm.

    LagreLagreLagreLagre

  • Uka som var: 44

    Vafler og appelsinjus

    Siste del av forrige uke hørte jeg bilene som kjørte inn og ut av tunet, hestene som klakket forbi oppover veien inn i skogen og kjøleskapet som durte ute på kjøkkenet fra der jeg lå sammenkrøllet under teppet på sofaen. Å være syk er noe av det kjedeligste jeg veit. Og også noe av det vanskeligste. Så mye enklere det var før da mamma kom inn på rommet mitt om morgenen, strøk meg over panna og sa «det er nok best at du holder deg hjemme i dag, Kristine». Nå må jeg be meg selv om å bli hjemme, ta det litt med ro, selv om livet fortsetter utenfor med e-poster som skal svares på, biblioteksbøker som skal leveres tilbake, bursdager som skal feires, snø på fjelltoppene, blå himmel og gulrøtter som fremdeles står ute i åkeren.

    Men slik er det bare innimellom – ikke noe å gjøre med det – og selv de ukene med feber og rennende nese er da godt for noe:

    ➤ Den dagen jeg tenkte at jeg skulle ringe hele dagen og liksom aldri tok meg tid. Men akkurat da jeg hadde lagt meg og skulle til å slukke nattbordslampa, ringte han – en bror i Volda som snart skal bo i byen min for noen måneder. Å, som jeg gleder meg.

    ➤ Den lille puddelen som sto utenfor og lurte på om den skulle hoppe på da bussen stoppet og slo opp dørene. Og eieren som gikk rett fram i duskregnet under gatelyktene, gjemt under hetta og med blikket i bakken.

    ➤ Petter som lager kakao, kjøper appelsinjus, fyrer i ovnen, pakker teppet rundt beina mine og forteller meg når det snør utenfor vinduet.

    ➤ Vafler fra svigerbestemor og det store glasset med eplemos i kjøleskapet.

    ➤ Den sentimentale gråten som sitter så lett når jeg er syk. Tårer over scener fra Lillehammer-OL som jeg er altfor ung til å huske noe av, og tårer over tenåringsgutter som ikke får danse på skoleballet.

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre

  • Uka som var: 43

    Høst

    I går sto jeg opp og så ut kjøkkenvinduet bare for å se vinden piske fjorden grønn og blå gjennom regndråpene som hang på ruta. Jeg hadde helt glemt hvor mørk høsten kan være, hvordan regnet kan sluke alle fargene og lyset. Og da vi stilte klokka natt til søndag, forsvant den lille timen med dagslys jeg har hatt på ettermiddagene etter jobb. Nå kjører bussen min både dit og tilbake i skumringa.

    Men i går da jeg sto opp og gikk ut på kjøkkenet kunne jeg også se den første snøen på fjelltoppene på den andre sida av fjorden. – Slapp av, snøen må komme tre ganger før den legger seg, sa Petter da jeg viste han snøfnuggene i værmeldinga før helga. Men jeg slapper ikke av, jeg teller: Èn gang. Jeg hadde helt glemt hvor glad jeg blir når den første snøen brer seg utover landskapet, selv om den bare ligger der noen stakkars timer.

    Dette er annet som var fint uka som var:

    ➤ Hvor sterk og smidig kroppen føles etter en halvtime yoga på gulvet foran ovnen, selv om den knirker og skjelver underveis.

    ➤ Fredag krøp jeg under teppet da jeg kom hjem og satte på det nye albumet til Jonas Alaska. The moon is still up and the wind is bullying the trees again. Pulling and letting them go, it’s been going on for hours. Hovedingrediensen i overlevelsespakka mi for høsten.

    ➤ En perfekt moden mango.

    ➤ Hamburger på en vanlig onsdag etter jobb, Ukerevyen på Studentersamfundet og venner som holder meg med selskap mens jeg venter på at bussen min skal ta meg med hjem.

    Og nå skal jeg starte denne uka bra med Settlers og kakao. Ha en koselig høstkveld dere òg!

    PS: Om dere ikke gjør det enda, kan dere følge meg på Facebook her. Der dukker det opp noen filmsnutter nå og da, de fleste med dyra på gården og litt skjelven kameraføring. Det er vel det som kalles sjarm?

    LagreLagre

    LagreLagreLagreLagre

  • Blå

    Boka er sponsa av Aschehoug

    Det er så mye å glede seg til og over i bokverdenen høsten 2017. Ei av de bøkene jeg har gleda meg mest til å lese i høst, er denne: Blå. Jeg har aldri fått summa meg til å lese Bienes historie, men noe må det jo være med Maja Lunde, har jeg jo tenkt. Og jeg kan bekrefte at jeg gleda meg over denne boka også.

    Blå

    Blå av Maja Lunde

    I Blå følger vi to historier. I 2017 seiler 70-årige Signe avgårde på seilbåten Blå over havet. Den gamle kjæresten hennes utvinner isbiter fra isbreen de vokste opp ved. Nå har hun stjålet dem og er på vei for å konfrontere han. Også er det David som er klimaflyktning i 2041 og bor i en leir i Frankrike med dattera Lou, der de hver dag tropper opp hos Røde Kors for å høre om det er noe nytt om den andre halvdelen av familien som de mistet i flukten. Historiene møtes når David og Lou kommer over en seilbåt langt inne i det tørre landet.

    Jeg koste meg med Blå, selv om den også føles nokså ukomfortabel innimellom. Den har et slags ulmende driv i måten den blir fortalt på, bit for bit. Noen ganger føles riktignok universet hennes litt trangt, særlig for handlinga som ligger i framtida. Jeg synes det til tider er vanskelig å forstå hvor David og Lou kommer fra, hva historien deres er. Det blir heller aldri sagt rett ut hva som har skjedd med verdenen vår, hvorfor så mange mennesker er på flukt, selv om det blir gitt en del hint. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg litt mer kontekst, mer å jobbe med.

    Men i Signes historie, synes jeg Lunde skinner – i skildringene av hjemstedet ved fjorden, seilasen over havet, glimtene tilbake til fortida som aktivist. Selv om konfliktene som i stor grad definerer livet hennes slik vi får fortalt det kan fremstå som vel karikerte, så synes jeg det gir mening i konteksten historien blir fortalt. Jeg liker det når Lunde trekker tråder fra miljøaktivismen på 70-tallet, til aktivisme i nåtida og videre til scenarioer i framtida der det har gått veldig galt. Og selv om handlingen ikke gjør noen dramatiske kast og sjeldent byr på de store overraskelsene – så byr kanskje omverdenen på dramatikk nok i seg selv.

    Blå

    Blå har noen mangler. Det er steder der den gjerne kunne ha skreket litt mer, noen partier kunne gjerne vært kortere, andre mer utbroderte. Samtidig er det virkelig ei historie som sier noe viktig både om naturen vår og om mennesker.

    Også er det kanskje høstens fineste omslag med den dypblå fargen og mennesket som er så prisgitt vannet? Det synes i hvert fall jeg.