Hei, uke 42.
Jeg har skrevet i helga, til knitringa fra ovnen og med ullsokkene på, drømt meg bort i tanken om å oppdage nye byer og tilbringe noen måneder ved fremmede universiteter, om å få jobbe med prosjektet mitt, utforske teorier og spørsmål. Og i går ettermiddag leverte jeg søknaden som inneholder en så stor del av framtidsdrømmene mine akkurat nå. Nå er det bare å vente.
Noen ganger er ideen om å skrive så mye bedre enn faktisk å gjøre det, men når det virkelig løsner, da er det det morsomste jeg veit. Det er så verdt det – alt slitet og alle tankeprosessene – når tankene klarner og ordene nesten ramler utover skjermen. Særlig når det er fyr i ovnen og dampen legger seg i virvler i kaffekoppen.
Men nå skal jeg ikke skrive annet enn akkurat det jeg føler for de neste ukene. Aller helst vil jeg bare nyte høsten før alle de beste delene forsvinner i høststormer og mørket. Her er noe av det som var fint i uke 41:
➤ Raja som holder ut i elgjakta i år også. Står ute i tunet og bjeffer når Petter er på vei bort, redd for å bli glemt. Springer etter for å være med og finne elgen når ho blir satt igjen hjemme etter at formiddagsøkta er ferdig.
➤ Å legge seg klokka ni og sove til det blir morgen.
➤ Hovedbygget på Gløshaugen under månen.
➤ Et lite lass epler fra naboene som skal bli til eplemos.
➤ Alle nyutgivelsene på Spotify som lå nedlasta og klare på telefonen min fredag morgen. Og at bussturen til jobb er omtrent like lang som et gjennomsnittlig album.
➤ Oppholdsvær og fri søndag ettermiddag, så jeg omsider hadde mulighet til å få opp noen flere av gulrøttene fra jorda. Snart må alle opp. Noen til gulrotkake så snart jeg har tid, resten skal vi lagre i kjelleren på et vis.