Oktober 2023. Jeg står opp tidlig, tenner stearinlyset på kjøkkenbordet, lager trippel espresso og drikker halvparten. Skriver i word-dokumentet som bare blir lengre og lengre, prøver å få oversikt over alle ordene i avhandlinga mi og det som står igjen å gjøre. Jeg leser Gereon Rath høyt for meg selv på senga i et forsøk på å få tysken til å ligge greit i munnen igjen. Lager gryte med lam, gulrøtter og myntegelé som jeg spiser mens jeg ser Das Haus der Träume. Facetimer med København på tysk, spiser kanelboller på Sito mens jeg snakker tysk. En morgen ligger snøen tynt over Astor-banen når jeg går til bussen.
Oktober i Berlin begynner å kjennes som oktober. Kald vind. Jeg har henta frem lua fra innerst i skapet. Høstfargene har klatret opp i trærne i løpet av uka. Jeg ser jenter på U-Bahnen i lange skinnkåper med Intermezzo stikkende opp fra veska. Tenker på de bøkene jeg har hjemme som jeg burde lese først. Tenker at jeg trenger nye sko når det blir kaldere. En dag det er sol på ettermiddagen, stopper jeg ved kafeen som ligger langs sykkelruta, sitter ute med en kopp kaffe til de stenger. Fredag kveld er jeg på kontoret, trykker send på et stykke arbeid og slår av lyset. Drar til Kreuzberg og drikker et glass helt middels husets rødvin. Ei dame spør om jeg er fransk, jeg svarer at jeg er fra ei lita bygd i Norge, ca. 600 innbyggere. Ho forteller at ho kommer fra et lite sted i Sør-Tyskland, ca. 1400 innbyggere. Jeg hører José James hylle de gamle jazzstjernene. Han er mindre enn jeg hadde sett for meg, men stemmen er fortsatt stor.
September nærmer seg slutten. En måned som har vært både vond og fin og absolutt noe årstidsforvirra. September i Berlin er foreløpig ganske langt fra september i Trondheim. Det føles som om jeg henger igjen i august, mens snøen begynner å legge seg på fjelltoppene hjemme. Jeg har rydda i bildemappa mi og forsøkt å få et overblikk over hva jeg egentlig har holdt på med denne måneden. Min september i femten bilder:
Jeg tok med sykkelen min på en første skikkelig tur til den andre side av byen. Fikk litt påpakning på veien dit («SIE FAHREN AUF DEM GEHWEG!»), fikk vennlige råd av en eldre tysker om hvor jeg skulle sykle for å komme hjem da jeg hadde havna i ei sidegate på vei tilbake («Trenger du hjelp? Jeg bor her, så jeg kan veien.» <3). Jeg og sykkelen dro til Orangeriet i Körnerpark. Et fantastisk sted, særlig når man er oppvokst med å sykle på veier på landsbygda i Trøndelag og altså har risikert livet (i hvert fall stoltheten) for å komme dit.
På lista over ting jeg skal gjøre neste sommer: ligge på denne plenen.
Jeg har derimot ligget på et pledd i nabolagsparken og lest ferdig denne boka: Moria, på innsiden av Europas største flyktningleir av Karin Glatz Brubakk og Guro Merakerås. Den burde flere lese.
Det var Tag des offenen Denkmals i begynnelsen av september. Vi dro opp til Teufelsberg for å se på gatekunst – og på utsikten. Den første gangen jeg var oppe på berget, som er bygd opp av ruiner etter andre verdenskrig, sto jeg og så utover det flate landet da en mann stoppa og sa: «Her oppe satt amerikanerne og fulgte med på DDR.»
Noen ting blir så mye mer virkelig når man står i det.
Andre ting er det vanskelig å forstå at det er virkelig selv når man står i det. En søndag satt jeg meg på S-bahn, gikk av på en tilfeldig stopp, gikk i en tilfeldig retning og endte opp i Topographie des Terrors. Terrorens topografi. Der sto hovedkvarterene til SS og Gestapo. Nå er bygningene borte, revet etter krigen. Nå står det et besøkssenter på området, like ved et av stykkene av muren som fortsatt er igjen.
Travis spilte i Berlin. Det nye albumet deres, L.A. Times, har vært et av høydepunktene så langt i høst. Trippa som en forventningsfull tenåring på vei inn, seks år etter at jeg så dem sist (i Liverpool). Det var tredve grader ute, vel så varmt inne. Halvveis i konserten tok Fran Healy pause for å snu viftene mot oss. Enda et argument på lista over hvorfor Travis er verdens koseligste band.
Fredagen den 13. hadde jeg en date med en kniv og en avokadostein. En liten øvelse i krisehåndtering i hjemmet. Takk til mamma for å være i beredskap på krisetelefonen. (Ingen skade skjedd, fingeren sitter på og jeg har fått gode råd om hvordan jeg skal fjerne avokadostein neste gang.)
U-Bahn til Kreuzberg og Landwehrkanal rett etter jobb. Jeg glemmer hvor lang tid det tar å komme seg dit, men det er alltid verdt det. Jeg traff Anna på et sted som var perfekt for en septemberettermiddag (Café Grigri), der sola sto på skrå gjennom oransje blader (riktig bare på grunn av tørke) og de hadde god ravioli.
Ny helg, ny sykkeltur. Jeg sykla meg bort og havna i en park jeg aldri hadde sett før med en liten søt kafé og en veldig staselig villa.
Lørdagskveld og Peter Fox holdt gratiskonsert i Görlitzer Park. Det var verdens treigeste ølkø og publikum i trærne. Jeg hadde aldri hørt Peter Fox før, men det hadde alle andre. Så fascinerende å stå midt i en folkemengde der alle synger med uten at jeg egentlig vet hva det går i. Aslaug, som jeg var der med, sa det så fint, hvordan det å kunne et annet språk og bli kjent med en kultur åpner så mange dører til sånt man ellers ikke hadde visst at fantes.
Septembers siste uke. Stikkord: nesespray, earl grey med havremelk, panelovnene som vekkes til live igjen. Jeg leser den åttende boka i Gereon Rath-serien, året er 1936, og kjenner at det egentlig er litt for mye som ligger for nærme virkeligheten nå. Kan vi vennligst slutte å stemme på høyreekstreme? På forhånd takk.
On that happy note, god oktober – ta litt ekstra godt vare på det som er fint!
Det er disige morgener i Berlin. Disige morgener, men fremdeles varme dager. Jeg drar til jobb med skjerf rundt halsen, går hjem igjen med jakka over armen. Det er fremdeles stille på universitetet – semesterstart er ikke før om en liten måned – men inni meg har jeg vært klar for høsten lenge allerede. Klar for å finne rutiner og rytme. I høst vil jeg være litt mindre overvelda, litt mer på plass.
Jeg har kjøpt en fin rød Diamant som jeg prøver å navigere i trafikken. Plutselig føler jeg meg litt mer som om jeg hører til. Er en sånn som låser fast sykkelen før jeg går inn kontordøra. Går med hjelmen hengende rundt håndleddet. sykler gjennom byen en søndag formiddag for å finne et nytt sted å drikke kaffe. Hvem skulle trodd.
Jeg skal finne ei ny lampe som skal stå i hjørnet på stua, som jeg kan krype sammen under når det er mørkt ute og lese bøker. Vil helst lese noe lett og fint nå. Kanskje en romantisk klassiker. Jeg leste Emma i sommerferien. Vil ha mer sånt. Foreløpig har jeg stort sett sett Modern Love på Prime i stedet for å lese, men det var også vel verdt det.
Jeg har begynt på tyskkurs. Hver onsdag drar jeg til et bygg som ser ut som en Star Wars-rekvisitt. Om jeg har tid, kan jeg kjøpe en kopp kaffe borti gata, sitte ute i fem minutter før vi diskuterer hvor hjertelige vi skal være i e-poster eller hvilken preposisjon som hører til hvilket verb.
Jeg går på restaurant på en mandag. Denne uka gikk jeg til den italienske på hjørnet for første gang. Den var enda koseligere på innsiden enn jeg hadde sett for meg. Hylle på hylle med rødvin, stearinlys på rødrutete duk, en perfekt tagliatelle al salmone og tilbud om en snaps før jeg tusla hjem igjen. Starten på en tradisjon – i hvert fall tenker jeg at det burde være det.
Å besøke botaniske hager i nye byer har blitt en greie, og da jeg rusla oppover fra Bairro Alto lå Universitetet i Lisboa sin hage langs veien. Kanskje den minste jeg har vært i så langt, også den mest gjenvokste og villeste. Det føltes litt som å gå på ekspedisjon der inne, ned skråningen, gjennom stort bladverk og forbi høye palmetrær. Og innimellom alt det grønne, keramikkskulpturer som minnet meg om estetikken til Guillermo del Toro – et sted mellom veldig vakkert og makabert.
