Når jeg skriver dette, ligger jeg på sofaen i stua og spiser pistasjis rett fra boksen med pleddet trukket oppunder armene, selv om jeg jo kanskje heller skulle gjort noe annet. Tatt oppvasken som fremdeles står der etter lørdagsmiddagen. Tørka støv av skrivebordet. Lest litt fag. Men noen ganger er det bare det man må gjøre – hvile. Om man ikke vil at alle tankene om det man ikke får gjort, at man ikke strekker til, skal feste seg som en klump i brystet. For da får man i hvert fall ikke gjort noe.
Det er ikke så lenge siden hørte jeg noen snakke om det å hvile på radioen: Det handler ikke om å ikke gjøre noe, det handler bare om gjøre noe annet, om å la hodet få fred, sa de. Det stemmer nok, tenker jeg. For meg hjelper det å legge bort telefonen, koble ut resten av verden, legge bort alle inntrykkene, alle forventningene og kravene og bare være der jeg er, bare være meg. Og da gjør jeg noe av dette:
Et ettermiddagsrituale
Den tida vi ikke hadde internett her oppe på loftet, og jeg fremdeles var fri og hadde all verdens tid, laga jeg meg et slags ettermiddagsrituale. Satte på tevann på kjøkkenet eller fylte i espressokanna. Hørte det putre mens jeg skar opp vannmelon i biter eller fant frem ei kjeks fra kjøkkenskapet. Tok med meg alt ut i stua, satte meg i lenestolen og fant frem ei blad eller ei bok.
Det er noe med det å gi beskjed til hjernen om at nå er det pause. Lage et lite pusterom der det ikke er plass for alle de tankene som ellers trenger seg på. Også er det noe med det å kunne forsvinne inn i en annen verden ei stund. I sommer leste jeg Fernweh, om livet i havet, skummende bølger og mennesker som flytter til den andre siden av kloden. Det går det an å drømme seg bort i.
Å kjenne at kroppen er der
Det er så fort gjort å glemme å lytte til kroppen.
I sommer kjøpte jeg meg ei treningsmatte, ei som er så tykk at den er god å ligge på og så aprikosrød at den er vanskelig å glemme bort der den står i hjørnet på stua. De dagene jeg er skikkelig sliten og lei og egentlig ikke orker noe som helst, legger jeg meg på matta midt på gulvet, lukker øynene og bare kjenner etter at kroppen er der. Rører på de minste musklene og sørger for at de slapper av. Vrikker litt på tærne, på anklene. Strammer musklene i lårene, slipper. Lager knyttnever og spriker med fingrene.
Det hjelper. Ikke bare fordi det gir meg noe å fokusere på, men også fordi det er så godt å slippe spenninger jeg nesten ikke veit at er der før jeg kjenner etter.
Tida som forsvinner ute
Mens kveldene enda er lyse, går jeg en tur i skogen når jeg kommer hjem. Det er så stille der, men likevel så mye å legge merke til. Fuglene som letter når en kvist knekker under foten min, soppene som vokser under gamle, mosegrodde grantrær, ekorn som blir sittende høyt oppe og se ned på meg når vi legger merke til hverandre. Det er det samme som skjer når jeg er hjemme på gården ved havet, går over svaberget og i fjæra, klyver opp på bergknausene og vinden rusker i håret. De håpløse tankene flyr avgårde, resten samler seg, blir enklere å hanskes med.
Også er det så godt når jeg kommer inn døra, kjenner at beina er slitne, men hodet lettere.
Ei maske, to masker, tre masker
Noen ganger er det viktig for meg at det jeg gjør blir noe, at det ikke føles ut som om tida løper fra meg og jeg bare driver dank. Da tar jeg frem strikketøyet. Det er så beroligende å strikke, maske for maske, se at noe vokser frem på pinnene, tenke på hvordan jeg skal pakke det inn og gi det bort til jul eller se for meg den første dagen jeg kan gå på jobb i ny kjole.
Det er fint å bruke hendene til å lage noe. Akkurat nå er strikking mi greie. Strikking og kanelboller.
LagreLagre
LagreLagre
LagreLagreLagreLagre
LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre
