Kristine Graneng

I slutten av mai var Kwan og Ludvig på besøk. De ble jeg kjent med da jeg var på utveksling i München sommeren 2016. Kwan fra Bangkok, Ludvig fra Oslo. Den første dagen regnet vi bort i Trondheim, hoppet fra kafé til kafé for å finne ly før vi endte opp på kino. Den andre dagen satte vi oss i bilen og kjørte til hjemgården min ute ved havgapet. Det regnet fortsatt. Men formiddagen den tredje dagen var det ikke lenger tunge, våte dråper og bitende vind, bare lett yr og en og annen byge. Vi bestemte oss for å ta turen ut i skogen.

Jeg veit ikke hvem turen var mest eksotisk for – thailenderen eller oslogutten. Første stopp var en introduksjon til konseptet trimpost. Jeg elsker trimpost. Det må jo være den mest siviliserte formen for bygdesladder? Folk skriver frivillig opp navnene sine og nøyaktig tidspunkt for når de var der slik at de som kommer etter kan sjekke.

Også gikk vi videre inn i skogen. Gamle, mosegrodde, høye trær og myk bakke er noe av det fineste jeg veit, særlig når det har regnet og alt er så knitrende grønt. Og der skogen stopper begynner fjæra og den gamle demningen. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har sittet der og fiska, kasta snøret og ikke fått annet enn tang.

Jeg lærte Kwan elg-posen.

Skogen, altså. Der går det an å puste.