Kristine Graneng

  • Et parallelt liv i København

    En tur til København for å forske har stått på blokka siden jeg starta på doktorgraden, men av ulike grunner – én relativt åpenbar – har det ikke blitt noe av. Før nå. Da de siste restriksjonene ble fjerna i februar, ble turen lufta over en kaffe på Dragvoll igjen. Ei uke etter hadde jeg fått plass på Københavns Universitet hele mars. Mandagen etter satt jeg på et fly i retning den danske hovedstaden. Selv litt tregstarta trøndere kan altså bli impulsive etter to år med pandemi.

    Mars føltes litt som om jeg levde et parallelt liv – ett der jeg bodde i en hipp leilighet i Kødbyen med knirkende gamle tregulv, et sjarmerende ustemt piano og toalett i spiskammerset, og en bar og en anarkistisk bokhandel som nærmeste nabo. Dro på konsert på Vega på fredagskvelden, drakk cider med isbiter og øvde på danske gloser i pausene mellom bandene. Testa et nytt bakeri hver søndag, en brun papirpose i hånda på vei til nærmeste park. Ukestart på seminar med nybakte crossainter, ettermiddager med danske aviser på den gamle lesesalen i Den sorte diamant. Joggeturer rundt Søerne.

    Og ett liv med vår i mars.

    Én måned er liksom ikke helt nok til å virkelig komme inn i en ny hverdag, men akkurat passe til å kjenne på noe litt annet enn det vanlige. Ekstra herlig i et København med mange fine mennesker, og som var akkurat en så hyggelig by som folk hadde fortalt meg at den skulle være.

    , ,

  • Nye rutiner

    University of Liverpool

    Jeg tror aldri jeg har vært så fri til å gjøre det jeg vil akkurat når jeg vil som det jeg er nå. Noen av årsakene til det er litt triste – som at det ikke er noen faste lunsjtider på jobb fordi de fleste sitter alene på kontorene sine og spiser, og det er heller ikke noen som spiser middag med meg når jeg kommer hjem. Mens noen er veldig fine – sånn som jobben jeg gjør. Ikke bare lar den meg dra utenlands en lang periode som nå, men mens jeg er her har det ikke så mye å si når eller hvor jeg jobber så lenge jeg gjør det jeg skal.

    Men jeg liker rutiner. Jeg liker å ha en normal arbeidsdag. Jeg liker å ha faste greier å forholde meg til – så kan jeg heller variere innenfor rammene av det. Samtidig er det å flytte langt bort og inn i en ny hverdag en god anledning til å prøve nye saker, finne ut hva som fungerer for meg for at hverdagen skal bli så bra som mulig. Så da gjør jeg det: prøver dem på og ser om de passer. Og nå, etter et par uker her i Liverpool, har jeg funnet noen rutiner å lande i.

    Ei lita skriveøkt hver dag. Hver formiddag tar jeg med meg dataen til en kafé på campus og skriver en liten time. Å tvinge meg selv til å skrive er skikkelig vanskelig innimellom, men det hjelper å sette av ei lita luke med tid hver dag der jeg må skrive. En stor kaffekopp er akkurat lenge nok til å komme ordentlig i gang. Når kaffekoppen er tom, rusler jeg tilbake til arbeidsplassen min – da har jeg både fått skrevet noen ord den dagen og brutt litt opp i timene på kontoret.

    Yoga hver tirsdags ettermiddag. Instruktøren er nesten 90 år gammel – med skikkelig bestemoransikt – og har drevet med yoga siden hun var 9. Nå på tirsdag var det ingen andre som dukket opp, så i stedet satt vi i lotusstilling på hver vår matte, og hun fortalte meg om at hun hadde vært oppe sent forrige uke for å se på blodmånen og at hun kunne tenke seg en grad i astronomi. Også fortalte hun meg hvor lurt det er å holde på med yoga om man skal ta pilotsertifikatet og ga meg tips for boligkjøp. Så koselig.

    Ritualet når jeg kommer hjem fra jobb: en kopp te, en klementin, en bit sjokolade og ei bok. Og noen ganger slår jeg ordentlig til og tar med meg boka på kafé.

    Channel 4 News med Jon Snow mens jeg spiser kveldsmat. Alle reporterne har notatblokk i hånda, intervjuene er filmet med bakhodet til den som intervjuer i bildet og alle er på fornavn, og de seneste kveldene har annenhver reportasje handlet om Brexit og snø. Det er som Kveldsnytt, bare hakket mer eksotisk.

     

    Ser dere forresten snøen på bildet? Tenk at bildet i dette innlegget og dette bildet bare er tatt med et par ukers mellomrom! Det er som magi!

     

    ,

  • Høstkvelder

    Høstkveld

    God kveld fra kjøkkenbordet! Det har vært stille her den siste tiden, og det er aller mest fordi jeg har brukt tiden min her om kveldene, med flakkende stearinlys og ark spredt utover bordet. Jeg liker høstkvelder, særlig når det er mye å gjøre på jobb, for når det er mørkt utenfor er det som om tiden går litt saktere og det ikke er fullt så mye som skjer der ute i verden. Da går det an å sitte konsentrert inne og stenge alt annet ute. Bare meg, en stor kopp te og knotete håndskrift i notatbøkene.

    Den siste måneden har det vært nok å gjøre, så det har blitt ganske mange slike kvelder. I begynnelsen av september begynte jeg omsider med doktorgradsprosjektet mitt. Jeg må fremdeles stoppe opp innimellom for å kjenne etter om det virkelig er sant. De neste fire årene skal jeg forske på hvordan innvandring blir diskutert i folkeavstemninger om EU-spørsmål. Hittil har jeg riktignok brukt mest tid på å ta kurs og forberede undervisning (som er så utfordrende, men veldig gøy!), men i blant finner jeg tid til å kladde på forskningsspørsmål, søke om utenlandsopphold og lete frem bøker jeg skal lese i lukene med tid innimellom alt det andre. Det blir noen spennende år!

    Nå er høsten dessuten på sitt aller vakreste. Sennepsgul og mild. Så når jeg ikke er inne, er jeg helst der ute. Om noen dager kommer det vel til å være over – bladene henger allerede i lufta og skinner som støv i ettermiddagslyset når jeg drar hjem fra jobb og trærne står ikke like blendende i høstsola som de gjorde for noen dager siden. Det siste gresset er slått på jordene, og det er bare grønnkålen som enda holder stand i grønnsakshagen. Det gjelder å nyte det mens man kan – gå turer i skogen om ettermiddagene før lyset forsvinner, kjenne løvet knitre under føttene, ha på den oransje høstkåpa og gå i ett med rogna.