Det ble elgjakt i år også. Det er jo høydepunkta her ute på bygda hvert høst. Så fort kalenderen viser tjuefemte september er det som om halve befolkninga forsvinner til skogs og blir der til jakta er ferdig.
De siste årene har jeg vært med noen dager og gått med Petter og Raja, den gamle elghunden på gården. Ho sto alltid klar så snart jaktklærne var på og sekken var pakka. Sprang etter bilen og bjeffa hvis ho mistenkte at noen var på vei for å jakte uten henne. Stoppa opp med snuten i været så snart ho fikk ferten av elg og holdt alltid sporet. Uansett hvor gammel og sliten ho var, livna ho til i jakta. Men i vår måtte Raja avlives. I år ble det jakt uten henne for første gang.
I stedet for å gå i skogen og leite etter elgen sammen med Petter og en elghund jaktlaget hadde til låns i år, ble jeg med en dag han satt på post. Vi dro ut tidlig på formiddagen en søndag, godt innpakka i flere lag ull, og satte oss oppe i et jakttårn med sola i ryggen og utsyn over Trondheimsfjorden, høstskogen og aller viktigst – glenna der vi håpet elgen skulle dukke opp.
Det kom selvsagt ikke noen elg denne dagen. I stedet holdt vi øye med et rådyr som gikk omkring og beita mellom trestubbene. Snart kom det en hakkespett også. Fløy mellom trestammene og leita etter mat. Stort sett var salvene fra spetten den eneste lyden å høre, bare avbrutt av den fjerne lyden fra jaktradioen og forsiktig susing i tretoppene.
Innimellom, da det ikke skjedde stort annet enn venting, satt jeg der oppe og tenkte at jammen er det sjeldent at jeg bare sitter sånn, uten å gjøre noe. Det burde jeg vel gjøre oftere enn én gang i året.
