Kristine Graneng

Jeg var i Oxford i slutten av mai i fjor. Jeg kom dit den dagen det var valg til Europaparlamentet. Jeg og en kollega som var på forskningsopphold i byen spiste middag på en pub mens vi så en gjeng Labour-folk som banket på dører i siste liten. Vi gikk langs elva i Jordan om kvelden, så på kanalbåtene og drakk øl på en terrasse som hang utover vannet. Det føltes smått surrealistisk. En sommerkveld i byen som på mange måter har symbolisert alt det jeg har elska ved England oppgjennom oppveksten. Magi og bøker og store tanker.

Oxford er ganske surrealistisk i seg selv. Med porter, der det liksom skjuler seg egne verdener bak. Det er utrolig at det er mulig. Utenfor murene sitter en hjemløs, innenfor er det egne hjorteparker.

Morgenen etter satt jeg på ei uteservering med utsikt mot Radcliffe Camera og jobba. Også gikk jeg gjennom byen i det som fremdeles var en tidlig formiddag.

Den første gangen jeg kom til Manchester ble jeg fullstendig overvelda. Jeg gikk ned fra togstasjonen og ut i byen med KT Tunstall på ørene, full av forventning for konserten jeg skulle på om kvelden. Men plutselig følte jeg meg så lita. Alt virka så stort. Bygningene så mye høyere, så mye tettere mellom folkene.

Manchester regnes gjerne som hovedstaden i Nord-England. Selve byen har ikke veldig mange flere innbyggere enn Liverpool, men føles likevel langt mer som en storby. Det tok ei lita stund før jeg følte meg tilpass i byen. Det kom seg heldigvis etterhvert, for det er en spennende by å være på oppdagelsesferd i. En sånn fascinerende blanding av gammel industri og moderne blanke flater. Murstein, mer murstein, slitte fasader og blomstrende butikkvinduer.

Det er ikke så langt mellom Liverpool og Manchester (og togbilletter koster ikke mer enn £2 om man er heldig!), så jeg dro dit et par turer i fjor vår. Her følger en liten bildekavalkade og noen steder der jeg trivdes ekstra godt.

The Northern Quarter

Byens hipsterstrøk, definitivt, er The Northern Quarter. Der ligger det tett med små butikker og kafeer. Den første gangen jeg var i Manchester hadde jeg hatt sånn sug etter pannekaker en liten evighet og bestemte meg for å gå til det første stedet jeg fant med pannekaker på menyen. Jeg endte opp på Evelyn’s Cafe & Bar. Det var de beste pannekakene jeg har smakt – ordentlig luftige, nesten som yorkshirepuddinger, med honeycombsmør og blåbær.

En annen dag var jeg på kaféhopping i Manchester. Tok med meg sekken med fagbøker og notatbok en lørdag og gikk fra kafé til kafé. Drakk cappuccino og spiste brownie på et sted der alt serviset var laget av mais (eller var det kaffebønner?). Hadde lunsj på Chapter One der fontenen sto og klukka midt i rommet.

Paramount Books

Jeg fant ikke så mange spennende bokhandler i Manchester, men denne holdt i massevis. Paramount Books ligger skikkelig rart til, mellom et digert kjøpesenter og slitne mursteinsbygg. Jeg hørte den før jeg så den, jazzmusikken som spiltes over høytalerne og blanda seg med lyden fra bussene utenfor. Eieren, en eldre mann med rufsete hår, spurte hvor jeg kom fra. «Oh, Solskjær,» sa han. «Norwegians don’t often come here for books.»

Jeg fant et eksemplar av Zadie Smith sin White Teeth i ei hylle og fikk velge meg ei frukt på kjøpet. Det ble ei appelsin.

John Rylands library

Det fineste stedet jeg fant i Manchester, rent estetisk, var John Rylands-biblioteket. Det var som å tre inn i et annet univers. Mørke ganger. Eldgamle bøker. Virveltrapper med store utsmykkede vinduer.

Her kunne man sitte å arbeide. Kanskje ikke helt optimalt å studere til rytmen av lukkerlyd fra alle turistene som svinser rundt. Men man må jo føle seg litt smartere om man sitter her og studerer?

Manchester Art Gallery

Dagen etter at jeg var på konsert med KT Tunstall i Albert Hall (det var fantastisk!), var det søndag og ordentlig kald vind ute. Det var med andre ord en bra museumsdag. Jeg gikk til kunstmuseet. Der hadde de blant annet en utstilling med bildene til Laurence Lowry (over) og en halv etasje viet til bildene til Martin Parr (under). Jeg liker så godt bildeserien med folk hjemme i stuene sine.

Etterpå satt jeg nede i kafeen – kanskje den mest behagelige museumskafeen jeg har vært i, bare se på den grønnfargen på veggene – og spiste sitronpai og leste bok mens kirsebærtrærne svaiet i vinden utenfor.

Også gikk jeg langs kanalen.

Jeg gikk i gatene i Chester i slutten av januar i fjor. Når jeg ser på bildene ser det ut som en norsk april. Grønne plener, påskeliljer. Jeg tok banen som går over halvøya som ligger vest for Liverpool. En knapp time tar det, så er man i Cheshire – som i Cheshire Cat! Rykter fra Wikipedia sier at det er et begrep fordi det er så mange melkegårder i grevskapet, derav det store gliset.

Chester er altså den nest største byen i området Cheshire. Jeg dro dit uten så store forventninger, hadde bare behov for komme meg litt bort ei helg. Det er ikke en veldig stor by. Typisk nord-engelsk. Slitt med sjarm, tydelig industripreg langs kanalen. Men historien til Chester går langt tilbake. Chester kommer fra romernes ord for leir, men det er ikke bare navnet som står igjen som et spor etter romerne. Det gjør også muren som går rundt bykjernen.

Jeg gikk langs kanalen i regnet.

Og inn, innenfor bymurene. I de gamle bygningene i sentrum var det først og fremst kjedebutikker, men det var fint å gå i the rows i regnet. Som et slags utendørs kjøpesenter i to etasjer. Et sted man kan henge litt for å titte ned på paraplymannen eller han som står i ly under taket og synger gamle Beatles-slagere med rusten stemme.

Ett av de store høydepunktene i Chester, bokstavelig talt, er katedralen. Jeg gikk rundt i hagen og nøt roen der, synet av de store, hvelvede vinduene og

påskeliljene!

Derifra gikk jeg opp på bymurene og fulgte dem et stykke. Jeg passerte forbi King Charles Tower.

Nedenfor murene lå ei stor gressmatte der de drev med falkoneri.

Jeg kan tenke meg at det er mer å oppleve i Chester, men å se på påskeliljer og gå på bymurer en ettermiddag, det var i hvert fall fint!