Kristine Graneng

Forrige søndag våkna jeg på loftet hos bestemor og bestefar. Pappa var ikke hjemme i helga, så i stedet for å være alene i et stort, tomt hus, fikk jeg ta turen over gårdsplassen og bo hos disse to noen dager: Bestefar, som stort sett er opptatt med å rydde skog og se etter tjelden om dagen, selv om den i følge ordtak fra gammelt av ikke skal komme før 12. mars. Og bestemor, som alltid har noe stående på kokeplata, som alltid har lest noe spennende i avisa som ho må vise meg og som oppdaterer meg på alt det som skjer i kulturlivet hjemme.

Noen ganger tar bestefar frem iPaden og leser høyt fra bloggen min til bestemor, så da håper jeg han leser dette: Takk for at jeg får komme på besøk, for nykokt havregrøt, for alle historiene fra før i tida, for at vi kan diskutere ting og være skikkelig uenige, men også for at vi kan kose oss med kakao og nystekt brød med smør og være like blide etterpå.

Det fineste med å være hjemme, bortsett fra de som bor der da, er at alt dette ligger utenfor døra. Så når hodet begynner å få nok av fag og av å krangle med word-dokumenter, da er det bare å snøre på seg skoa og labbe ut. Helst på en av toppene, med eldgamle steinrøyser, der jeg kan se forbi øyene og utover havet.

Eller utover åkrene for å se om jeg får øye på rådyrene. Men på søndag så jeg ingen.

Værmeldinga sa sol, sol, sol alle dagene jeg skulle være hjemme, og jeg var supergira. Så for meg å spise lunsjen ute med vårsola i ansiktet, få de første fregnene under øynene. Jeg kan ikke forstå at det går an å ha bodd her i omtrent tjue år og helt glemme å se på vindstyrken i værmeldinga, for selv om himmelen bare var blå, var bølgetoppene hvite, båtene over Trondheimsfjorden ble innstilt og jeg måtte holde fast på skjerfet mitt for at det ikke skulle fly av sted i et vindkast.

Etter å ha sett femmila og strikka noen omganger, var det tilbake til masteroppgaven. Nigel Farage smiler så skummelt til meg på forsida av den ene boka. Må få lest den ferdig snart, så jeg kan få sendt han tilbake.

Der satt jeg til utsikten gjennom vinduet ble byttet ut mot mitt eget speilbilde mot en neonfarga kveld – og enda litt lenger.

Det er så mange steder vi snakker om å reise. Til Italia. Til en gammel industriby i Polen. Langt, langt nord. Men en av de siste helgene i november, da tok vi oss fri begge to og dro til et av fineste stedene man kan ta med seg kjæresten sin – hjem.

Bestefar kom og henta oss på båten, inviterte på lutefiskaften i trønderlåna på bygdatunet, i det blå rommet med eldgammelt skap i hjørnet, bilder i svarthvitt på veggene – av sildefiske, stramme menn i dress og hatter som viste frem hestene sine og av den båten som overlevde Titranulykka – og med selskap tvers over bordet som kunne fortelle historier om alle på bildene mens de spiste lutefisk helt til det var tomt.

Og hjemme venta pappa og et slag Besserwizzer, og jeg burde jo visst bedre, burde visst at jeg kom til å ende som haleslep til de to andre brikkene. Men noen må vel komme sist om andre skal vinne.

Like før vi skulle dra tilbake om lørdagen, kjørte vi gjennom bygda mi, stakk innom fjøset for å hilse på dyrene og klø kalvene bak øret, pekte på skolen jeg gikk på på vei opp bakken, og så svingte vi av, ut til pynten lengst nord, gikk ut av bilen og opp på toppen der det går an å se innover Åfjorden. Så langt innover at fjellene blir til blå skygger.

Og så endte dét besøket med lørdagsgrøt ved kjøkkenbordet til bestemor før pappa kjørte oss tilbake til båten mens det regnet og var solskinn om hverandre, svanene samlet seg på åkrene og regnbuen lå dobbelt.