Kristine Graneng

Årets første kalv. En liten hvit en som plutselig sto der på ustø bein og lyste opp en søndags ettermiddag. Lys over hele kroppen, bortsett fra de brune øretippene. Blenda, heter den.

Soppturer på ettermiddagene etter jobb. Det er vel så viktig å finne syngende bekker og vinden som visler i trærne, men når jeg kommer hjem med gyldne kantareller til kveldsmaten, da er lykkefølelsen komplett.

Dugg på vinduene når jeg står opp, skodda som ligger over åkrene og over skogen bak gården. Traneparet som står nede på veien til sjøen og skriker salutt om morgenene. Som skingrende trompeter over sletta.

Å sitte inne i ly på kjøkkenet når uværet kommer rullende. Jeg og Svartkatta skvetter like mye når tordenet skraller over oss – et lysglimt, også høres det ut som om himmelen spjæres, fjorden lyst opp. I neste øyeblikk er den borte, og hagl store som sukkerbiter slår ned over gårdsplassen.

I juli skulle jeg jogge. Det ble alltid bare jogging den ene veien, for på tilbaketurene sprang jeg forbi markjordbærplassen min, og jeg måtte stoppe og plukke bær til hånda mi var breddfull at jeg måtte gå tilbake like forsiktig som i eggeløp på 17. mai.

Kvelden før jeg skulle dra til Rondane satt jeg og Petter i stua da han fikk øye på noe ut vinduet og plutselig spratt opp fra sofaen – ned bakken over gården kom det spankulerende en gjeng kviger på rekke og rad. De hadde tatt seg en kveldstur bort fra sommerbeitet oppe i skogen. Da bars det til å hoppe i støvlene for å hindre at de kom seg noe lenger og tok med seg kyrne våre på veien. Kyr på rømmen kan være litt av et rot! Det var det denne gangen også. Vi strevde noen timer med å få dem bort fra kornåkrene, inn i skogen og over bekkefar og blåbærtuer, men til slutt fikk vi dem fram og de slo de seg til ro på beitet der de skulle være.

Disse kyrne holdt seg derimot i ro. Den første helga etter at jeg hadde kjøpt bilen tok jeg den med på prøvetur hjem til kysten. Hilsa på kyrne i fjøset sammen med bestefar, spilte ringspill og kubb med alle søsknene mine – vi var samla igjen alle fire for første gang på over ett år – og prøvde å ta et kveldsbad med lillesøster, men feiga ut da vi sto ute i vannet med tang mellom tærne og kjente hvor kaldt det var.

Sommerens store prosjekt var jo oppussinga av det største soverommet oppe. Vi har enda ikke kommet så veldig langt, men det er ganske mye som har skjedd siden jeg tok dette bildet i starten av ferien. Det rosa, småblomstrete tapetet er borte, gulvbelegget er en saga blott og panelet som lå under stria i taket har fått komme fram i lyset. I grunn er det fint at det tar litt tid, for jeg har enda ikke klart å bestemme meg for hvilken farge det skal være på veggene når de omsider kommer opp – tar med meg enda en prøvelapp med enda en nyanse av blått hver gang jeg er innom en butikk med maling.

Uka jeg var i Luster bada jeg omtrent hver dag. Besta var med meg ned til naustet. Ho satt nede på steinene og ropte «også symje du ut til skjæret» til meg som kava ute i vannet, ikke lenger ut enn at jeg nådde nedi med tærne. Verdens dårligste badevakt. En av dagene kom regnet – vi så det nærme seg fra den andre sida av fjorden og rakk så vidt å komme oss inn under tak før det høljet ned. Så gikk vi hjem på våt asfalt.

Det har vært så mange vakre netter. Klare, varme netter. Stille over fjorden. Som denne, da vi kjørte hjem gjennom byen og jeg ba Petter stoppe.

Og som denne. Med røde marihøner på aksene, umodent korn som sto gyldent i kveldslyset og blikkstille fjord. Vi gikk på floghavrejakt. Satte oss på huk i kornåkeren for å se om vi fikk øye på omriss av ugresset over bygget. Det er alltid noe å gjøre på gården, selv på varme sommerkvelder i juli, men så er det da heller ikke så verst når arbeidet er som dette.

Kari som inviterte på fiskesuppe før vi dro bort på Sellanraa for å høre på vennene våre fra videregående som heldigvis aldri slutta å synge.

Bjørn Tore og Send in the clowns.

Finværshelga da jeg var hjemme i Lysøysundet. Jeg og Dagfinn gikk tur med tante og onkel langs veien som slynger seg mellom åkrene og svabergene, og plutselig begynte det å regne fra klar himmel. Ikke ei sky i sikte – bare regnbuen som strakk seg over et helblått lerret.

Ponniene hos naboene i Lysøysundet.

Å høre Tyskland-Mexico i bilen med lillebror mens vi tok ferga over Trondheimsfjorden.

Å lade opp til fotball-VM med morgenkaffen på trappa.

Å endelig få til en helgetur med lillesøster før ho ble ferdig på videregående og flytta fra internatet

Den første reddiken, perfekt rund og rød

Kveldssola som skinner inn soveromsvinduet før den siger ned bak fjøstaket

Å våkne dagen etter et fantastisk fint bryllup, med gnagsår på alle tærne etter nye pensko, men gi litt blaffen og springe opp haugen til sauene likevel

Så ble det juni, selv om det allerede har føltes som juli i flere uker nå. Det er så tørt oppe i bakkene at kyrne virvler opp støvskyer hver gang de beveger seg. Sommerblomstene spretter opp én etter én: skogstorkenebb, sankthansblomst og enghumleblom. I år er det som om vi bare hopper fra vinter til sommer, ingen overganger.

Men det har jo også betydd en fantastisk mai, selv om den har fått meg til å lengte etter sommerferie og dager der jeg kan ligge våken ei stund i senga og tenke hm, hva skal jeg ta meg til i dag? Det blir snart – hvis juni blir like fin som den måneden som var, kommer sommerferien til å være her på et øyeblikk.

Og apropos øyeblikk: Her kommer et knippe fra mai, foreviget gjennom mobillinsa.

Morgener på busstoppen i Ilaparken. Jeg skifter buss der på vei til jobb, og noen dager får jeg noen minutter til å høre vannet klukke i fontenen før arbeidsdagen starter.

Å stikke innom biblioteket på vei hjem når bjørka nettopp har sprettet og gatene er vasket rene av det første varme regnet. Nå tenker jeg ah, er det slik regn ser ut, for jeg tror nesten ikke vi har sett regn siden.

Ettermiddagstur i Estenstadmarka med jobben. Jeg var turleder uten helt å vite hvor vi skulle gå, men vi fant frem til Burmaklippen og utsikten over Dragvoll og alle åkrene. Burmaklippen er Estenstadmarkas svar på Prekestolen. Kanskje ikke like høyt oppe, men høyt nok.

Og ettermiddagsturer i skogen hjemme.

Mitt nye favorittsted for lørdagsutflukter: Ekra hagesenter. Man tar en avstikker fra alt veiarbeidet og rundkjøringene på Klett, utenfor byen, og så står man plutselig midt oppe i et blomsterhav. Ble ekstra glad da jeg fant løvemunn – hadde nesten glemt den blomsten! Da jeg var lita, hadde mamma blomsterutsalg i veksthuset på gården, og jeg hadde ordnet med løvemunnene (innbiller jeg meg i hvert fall, men sånn i retrospekt er det vel mamma som sørget for at de faktisk ble noe av). Må vel få plass til noen løvemunner i hagen etter hvert, men hittil er det mye annet spennende som har fått bli med hjem fra Ekra.

Blomster blir det aldri helt nok av. I begynnelsen av måneden sto det hvitveis i den lille glassmugga på kjøkkenbordet. Så ble de byttet ut bekkeblom. Nå er det valmuer som står og blomster i gult og oransje. Det er fullt av dem ute i hagen, men jammen er det fint å få ha noen inne også!

LagreLagre