Kristine Graneng

Myk nysnø som knitrer under skoene. Det er kanskje vinterens aller fineste klisjé? Vinteren kom skikkelig en dag i slutten av februar, og nå har den vært her noen uker, med klare fine dager, lyse morgener og lyse kvelder. En skikkelig magisk senvinter. En sånn som byr på formiddagsturer over myra i helt uberørt snø og pølser på termos i solveggen nede ved sjøen etter jobb.

Men i dag merkes det at det er mars. Nå begynner det å våres – det er ganske magisk det også. Snøen ligger bare flekkvis igjen fordi sola har tatt tak, de første hestehovene har dukket opp, og rådyrene står oppi bakkene hver morgen. Her en dag telte jeg 28 stykker bare på den korte turen ned fra gården og til bussen.

Dette har vært en så tung vinter. Mørk og mild. Lite snø og lite sol. Selv for en ordentlig vinterentusiast har den vært vanskelig å komme gjennom. Hvor ble det av drømmebildet av snøtunge trær som lener seg over ei skiløype?

Men noen dager stiller opp med vinter slik den kan være på sitt beste. Frostrøyk og glitrende trær, et lag snø som har blitt liggende på bakken. Da gjelder det å komme seg ut mens det enda varer. Jeg og Rajsa har passa på de formiddagene det har vært sol og minusgrader og gått ut for å ta inn noe av vintermagien. Når sola akkurat passerer over tretoppene og treffer oss ute på myra, da er det herlig å være til.

Vinteren har kommet, i hvert fall det første draget av vinterkulde. Den som gjør at det knitrer i gresset og morgenen og at fjorden blir disig og isblå. Det er herlig, synes jeg, når det blir så vakkert men samtidig biter litt. Å pakke meg inn i skjerf og lue og bli litt rød på nesa, skrape iskrystaller av bilrutene, koke meg en kopp te for å få varmen igjen når jeg kommer inn døra på jobb.

Stort sett forsvinner frosten rundt husene utover dagen enda, men en dag jeg var hjemme denne uka, gikk jeg et stykke oppover bak gården, inn i minusgradene. Frostkanta bjørkeblader og rim på hvert minste lille gresstrå. November kan være så mørk og trist på det verste, men jammen kan den glitre ordentlig også.

Også har rådyrene kommet tilbake nå. Jeg har ikke sett dem rundt husene her siden i vår, men nå er de der igjen. De står og beiter på frosne halmstubber i åkerkanten i lysningen når jeg drar til jobb, og Petter har sagt han har sett dem komme tilbake i skumringen. Det begynner vel å bli tøft å være skogsdyr nå. Tøft å være menneske også, om man stort sett sitter inne hele dagen og ikke passer på å få nok lys. Så nå skal jeg ut og nyte novemberdagen i hagen, rydde bort løv og visne planter, mens lørdagsgrøten putrer her inne. Håper dere får ei fin helg alle sammen!

Morgenene og ettermiddagene er så mørke nå. Når jeg sitter på bussen, ser jeg stort sett ikke annet i vinduet enn lysene på den andre sida av fjorden og mitt eget trøtte speilbilde. På vei hjem er det bare så vidt jeg kan se når jeg nærmer meg gården. Bare de små rutene med lys på fjøsveggen er synlig øverst i bakken midt i alt det svarte. November.

Nå i den mørkeste tida er det en hard overgang å gå fra å ha styrt dagene selv – å ha kunnet gå en tur ut rundt lunsj eller bare legge igjen bøkene og gå i marka en vanlig torsdag – til å sitte inne på kontoret åtte til fire og bare så vidt legge merke til hvordan dagen går fra svart til grå til svart igjen. Men da er det ekstra fint å vite at helgene er fri. Forrige søndag krøp jeg inn i den største ullgenseren til Petter og tulla skjerfet om halsen, tok turen ut til vinden og ned til sjøen. Det er noe eget ved de dagene når fjorden er ruskete, bølgene skyller innover fjæra og måsene blir dratt sidelengs avgårde med vindkastene. Særlig når snøen ligger på toppene og sola så vidt ligger som et gyldent skimmer over skyene.

Og nå er helga i gang igjen. Jeg skal spise frokost med appelsinjus og egg, lese avisa og radioen skal få stå og summe på stuebordet. Og så skal jeg ut – ut på eventyr, ut i lyset!

LagreLagreLagreLagre

LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

LagreLagre