Forrige søndag satt vi på lesesalen, krangla med sidetall og innrykk, kjente hvordan stemningen steg for hver av oss som fikk kvittering på at oppgaven var levert. Det er en rar følelse å skulle sende fra seg et arbeid man har jobbet med i over et halvt år – fra masteroppgaven bare var en skrøpelig idé skriblet ned i notatappen på telefonen til den brer seg over søtti sider med halvannen linjeavstand i Times New Roman. Det er vanskelig å gi slipp.
Men på mandag kunne jeg hente oppgaven på trykkeriet. Siden har den fått ligge i ro på skrivebordet mens jeg har prøvd å lære meg å ligge i ro på sofaen. Det å skru av motoren etter å ha jobba på høyt gir altfor lenge er kanskje enda vanskeligere enn å si seg ferdig. Men lurt, det er det.
Og før jeg helt glemmer hvordan livet før post-masteroppgave var, her er noen øyeblikk fra uke 19:
▻ En av dagene satt jeg på lesesalen, sendte avgårde det siste utkastet av oppgaven til veilederen min og tenkte nå, akkurat nå har jeg ingenting jeg skal gjøre her. Og så gikk ut døra, over bekken og langs stiene som går på kryss og tvers over åkrene bak Dragvoll. Hvor fint er det vel ikke å ha en nesten uendelig hage rett ved universitetet?
▻ Fredag dro jeg hjem, egentlig bare for å være ei natt og kjøre tilbake med bunaden i bilen morgenen etter, men så var jeg så sliten at kroppen nekta å gjøre annet enn å flytte seg fra sofa til sofa. Sånn flaks! For søndag morgen, før jeg dro tilbake til den siste søndagen på lesesalen noensinne, kunne jeg drikke kaffe og lese avisa ute ved trappa tidlig nok til at huset enda lå stille, men sent nok til at sola hadde begynt å varme og humlene surra i buskene.
▻ Og på turen tilbake kunne jeg rusle en tur bortover fjæra den lille halvtimen jeg måtte vente på ferga. Og den samme kvelden kunne jeg feire med å spise pizza på Tulla for så å ta bilen utover til Byneset, få vafler til kveldsmat og plukke stein i vårkvelden.