Kristine Graneng

I går sto jeg opp og så ut kjøkkenvinduet bare for å se vinden piske fjorden grønn og blå gjennom regndråpene som hang på ruta. Jeg hadde helt glemt hvor mørk høsten kan være, hvordan regnet kan sluke alle fargene og lyset. Og da vi stilte klokka natt til søndag, forsvant den lille timen med dagslys jeg har hatt på ettermiddagene etter jobb. Nå kjører bussen min både dit og tilbake i skumringa.

Men i går da jeg sto opp og gikk ut på kjøkkenet kunne jeg også se den første snøen på fjelltoppene på den andre sida av fjorden. – Slapp av, snøen må komme tre ganger før den legger seg, sa Petter da jeg viste han snøfnuggene i værmeldinga før helga. Men jeg slapper ikke av, jeg teller: Èn gang. Jeg hadde helt glemt hvor glad jeg blir når den første snøen brer seg utover landskapet, selv om den bare ligger der noen stakkars timer.

Dette er annet som var fint uka som var:

➤ Hvor sterk og smidig kroppen føles etter en halvtime yoga på gulvet foran ovnen, selv om den knirker og skjelver underveis.

➤ Fredag krøp jeg under teppet da jeg kom hjem og satte på det nye albumet til Jonas Alaska. The moon is still up and the wind is bullying the trees again. Pulling and letting them go, it’s been going on for hours. Hovedingrediensen i overlevelsespakka mi for høsten.

➤ En perfekt moden mango.

➤ Hamburger på en vanlig onsdag etter jobb, Ukerevyen på Studentersamfundet og venner som holder meg med selskap mens jeg venter på at bussen min skal ta meg med hjem.

Og nå skal jeg starte denne uka bra med Settlers og kakao. Ha en koselig høstkveld dere òg!

PS: Om dere ikke gjør det enda, kan dere følge meg på Facebook her. Der dukker det opp noen filmsnutter nå og da, de fleste med dyra på gården og litt skjelven kameraføring. Det er vel det som kalles sjarm?

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

➤ Da Kari, Silje, Marita og Bjørn Tore hadde fri til å møtes på Mormors og spise boller etter et innfall dagen før. Bjørn Tore bestilte kaffe på tegnspråk, Silje kom inn med sykkelhjelmen i hånda rett fra jobb. Det er hverdagsgleder, det.

➤ Gråpus som kommer luntende bortover divanen på kjøkkenet og legger seg mykt på magen min når jeg hviler middag.

➤ Å lage middag sammen med venner. Skjære gulrøtter, hakke løk, diskutere hvor mye soyasaus som skal i woken. Og å skli lengre og lengre ned i sofaen etter at vi har spist, mens vi ser en episode av Black Mirror.

➤ Å ha venner som også synes det er en skikkelig god idé å dra på foredrag om «Hvor går språket?» en lørdagsformiddag. Nikke anerkjennende når Helene Uri og Sylfest Lomheim sukker over at folk ikke lenger veit forskjellen på da og når og oppildner seg over byråkratspråk og anglifisering av uttrykksmåter. Hvorfor i all verden snakke om shaming når man kan heller kan prate om å sette folk i skammekroken?

➤ Frosten i gresset som knaser under skoene mine om morgenen.

➤ At det eneste steder hvor busstoppet annonseres på trøndersk over høgtalerne er «Onsøybakkan», midt oppe i haugene mellom byen og Byneset.

➤ Stjerneskuddet over himmelen da jeg gikk over gårdsplassen i går kveld. Et raskt blaff i mørket. Halestøv etter Haleys komet.

LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

Hei, uke 42.

Jeg har skrevet i helga, til knitringa fra ovnen og med ullsokkene på, drømt meg bort i tanken om å oppdage nye byer og tilbringe noen måneder ved fremmede universiteter, om å få jobbe med prosjektet mitt, utforske teorier og spørsmål. Og i går ettermiddag leverte jeg søknaden som inneholder en så stor del av framtidsdrømmene mine akkurat nå. Nå er det bare å vente.

Noen ganger er ideen om å skrive så mye bedre enn faktisk å gjøre det, men når det virkelig løsner, da er det det morsomste jeg veit. Det er så verdt det – alt slitet og alle tankeprosessene – når tankene klarner og ordene nesten ramler utover skjermen. Særlig når det er fyr i ovnen og dampen legger seg i virvler i kaffekoppen.

Men nå skal jeg ikke skrive annet enn akkurat det jeg føler for de neste ukene. Aller helst vil jeg bare nyte høsten før alle de beste delene forsvinner i høststormer og mørket. Her er noe av det som var fint i uke 41:

➤ Raja som holder ut i elgjakta i år også. Står ute i tunet og bjeffer når Petter er på vei bort, redd for å bli glemt. Springer etter for å være med og finne elgen når ho blir satt igjen hjemme etter at formiddagsøkta er ferdig.

➤ Å legge seg klokka ni og sove til det blir morgen.

➤ Hovedbygget på Gløshaugen under månen.

➤ Et lite lass epler fra naboene som skal bli til eplemos.

➤ Alle nyutgivelsene på Spotify som lå nedlasta og klare på telefonen min fredag morgen. Og at bussturen til jobb er omtrent like lang som et gjennomsnittlig album.

➤ Oppholdsvær og fri søndag ettermiddag, så jeg omsider hadde mulighet til å få opp noen flere av gulrøttene fra jorda. Snart må alle opp. Noen til gulrotkake så snart jeg har tid, resten skal vi lagre i kjelleren på et vis.

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

God mandag og god uke!
Jeg begynner med seks fine punkter fra uka som var.

➤ Jenta som smiler til meg gjennom ruta da bussen stopper ved Samfundet. Og når jeg smiler tilbake, lyser ho opp enda mer i den grå morgenen, drar mora si i jakkeermet og peker på meg – som om det ikke går an å gå glipp av et smil.

➤ Ostesmørbrød i kaféen på universitetet mellom jobb og ei kveldsøkt med søknadsskriving.

➤ Fårikål til middag når jeg har gått og drømt om fårikål siden lufta begynte å bli kaldere.

➤ Ida og Jørgen som inviterer meg hjem igjen på gresskar- og lammegryte før vi går sammen gjennom Bakklandet og bort til Dokkhuset, der alle de kule folka på musikkonservatoriet henger langs veggene med luer som bare så vidt dekker ørene, jeg ikke er den eneste med ryggsekk, og Trondheim jazzorkester i noen øyeblikk spiller så jeg knapt får puste.

➤ Lakrispulver på isen.

➤ Enda en lørdagskveld med gulrøtter som får stå lenge i ovnen, blir myke i midten og sprø utenpå. Skal dele oppskrifta snart, lover, for det er så enkelt og så godt!

LagreLagreLagreLagre

Det fineste i uka som var, var kanskje morgenene da klokka ringte fem, og vi sto opp i mørket. Petter kokte egg og fylte termosen, og jeg lot tankene flyte utover tastaturet mens dagen sakte ble lysere. Så gikk vi hver til vårt, jeg stilte meg nede ved veien og venta på bussen, Petter gjorde seg klar for å dra ut på jakt.

Men uke 39 har vært fin ellers også. Lufta har vært varm og god og lett, dagene passe lange. Så mange øyeblikk som har vært verdt å gjemme på.

▻ Sola som hang som ei ildrød kule over byen akkurat på det tidspunktet bussen runda de siste svingene og Trondheim bredte seg utover synsfeltet. Munkholmen, ensom ute i fjorden. Tyholttårnet ragende over alt annet. På fredag, allerede, rakk ikke sola seg opp før jeg var fremme i byen. Nå blir det mørke morgener, mørke kvelder.

▻ Trikken gjennom Ila som virvler opp løvet som ligger i gatene, og sklir forbi husene som står i høstfarger hver dag hele året.

▻ Å gå fort for å rekke kveldsturen før det blir mørkt – jeg husker enda ikke å ta på refleksen før jeg går hjemmefra – men liksom måtte stoppe opp hele tiden likevel. For å se på måneskalken mot den duse himmelen. Lyse flekker av løv blant alt det grønne. Fjellene som falmer ut i blått.

▻ Onsdag, da jeg tok bussen ned mot Samfundet etter jobb, gikk langs elva bort til Ida og Jørgen, fikk kjøttsuppe og øl. Også dro vi bort på Sellanraa for å høre om tysk politikk, strikke noen omganger og spise sjokoladekake med karamellglasur.

▻ Nordlyset som sto som ei bru over himmelen da jeg kom hjem den kvelden. Og å tenke at det kanskje ikke er så mye å bli imponert av, et dust slør i grønt, men bli så himla imponert likevel.

▻ Lørdagsfrokost med innslag av gult. Egget jeg ikke kokte lenge nok og måtte spise med skje på knekkebrødet, en perfekt moden mango. Også Morgenbladet, som jeg nesten rekker å lese ferdig hver uke.

Hva var fint i deres uke 39? Og hva gleder dere dere til uka som kommer? Jeg vil bake gulrotkake, drikke store tekopper og spille brettspill. Små hverdagsgleder!

LagreLagre

LagreLagre