• Uke 25 – Kristine Graneng

    Denne uka flyr avgårde til fulle IKEA-bagger og grønnsåpevann. Jeg er på flyttefot, men jeg tenkte jeg skulle stikke innom en snartur og dele sånt som var fint i forrige uke:

    ▻ Å feire ferdig mastergrad med toppresultat x2 i sola med Silje og to kuler is. Så rart å tenke på hvor håpløst vi følte det for noen måneder siden og hvor bra det gikk.

    ▻ Kjøreturen langs Trondheimsfjorden på torsdag, da det endelig var sommervær og jeg nesten kunne lukte jordbæra fra åkrene i Lensvika.

    ▻ Å krype sammen i sofaen med lillesøster og se så mange episoder Game of Thrones vi orker og sove litt på skift.

    ▻ Vafler med ferske, norske jordbær som nesten smelter på tunga.

    ▻ Å begynne på ei ny bok jeg har gleda meg til, legge meg en time før bare for å kunne lese ei stund ekstra på senga.

    Hva fint har skjedd hos dere i det siste?

    Oppdateringene fremover kan bli litt sporadiske, men lik gjerne Facebook-sida mi for å få beskjed når det er noe nytt!


  • Nå spoler vi oss tilbake gjennom uke 24!

     

    Kristine Graneng

    ▻ Å komme inn fra skogen like før himmelen bryter sammen, og å ligge og høre på regnet som trommer på takplatene.

    ▻ Nye hvite tøysko.

    Kristine Graneng

    ▻ På kafé med Herman mens livet tusler forbi i gatene. 

    ▻ Å se hele triologien om Arn for å roe nervene og fordi den gir meg sånn sommerfølelse.

    Kristine Graneng

    ▻ Da jeg fortalte hvor dårlig jeg syntes masteroppgaven min var kvelden før forsvaringa og han svarte «du er rar du» og lo. Og dagen etter da jeg innså at han i grunn hadde rett.

    ▻ Da kveldssola farga Trondheim oransje, jeg satt og venta på bussen, ferdig studert og med det siste stipendet på kontoen.

    Kristine Graneng

    ▻ Å våkne opp den første dagen i sommerferien og se sola, ta med kamera over skuldra på vei ut for å fotografere portretter og å spise lunsj med ei ny biblioteksbok.

    Kristine Graneng

    ▻ Bestefar som feira 80 år med å invitere oss på middag og med å ta med seg bestemor på steintur. Lifegoals!


  • Lisslandet – Kristine Graneng

    I slutten av mai var Kwan og Ludvig på besøk. De ble jeg kjent med da jeg var på utveksling i München sommeren 2016. Kwan fra Bangkok, Ludvig fra Oslo. Den første dagen regnet vi bort i Trondheim, hoppet fra kafé til kafé for å finne ly før vi endte opp på kino. Den andre dagen satte vi oss i bilen og kjørte til hjemgården min ute ved havgapet. Det regnet fortsatt. Men formiddagen den tredje dagen var det ikke lenger tunge, våte dråper og bitende vind, bare lett yr og en og annen byge. Vi bestemte oss for å ta turen ut i skogen.

    Jeg veit ikke hvem turen var mest eksotisk for – thailenderen eller oslogutten. Første stopp var en introduksjon til konseptet trimpost. Jeg elsker trimpost. Det må jo være den mest siviliserte formen for bygdesladder? Folk skriver frivillig opp navnene sine og nøyaktig tidspunkt for når de var der slik at de som kommer etter kan sjekke.

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Også gikk vi videre inn i skogen. Gamle, mosegrodde, høye trær og myk bakke er noe av det fineste jeg veit, særlig når det har regnet og alt er så knitrende grønt. Og der skogen stopper begynner fjæra og den gamle demningen. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har sittet der og fiska, kasta snøret og ikke fått annet enn tang.

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Jeg lærte Kwan elg-posen.

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Skogen, altså. Der går det an å puste.

    Lisslandet – Kristine Graneng


  • Hei, dere!

    Uka som var døde gresskarplantene – møtet med trønderske sommertemperaturer ble for hardt. Da jeg kom tilbake for å se til dem i midten av uka, lå de fargeløse, klistra til jorda. Jeg har krisesådd nye frø, men aller viktigst skrevet meg bak øret at neste år, da skal vi ta det mer gradvis. Drømmen om selvdyrka spaghettigresskar og squash lever enda, den er bare satt litt på vent.

    Også har bloggen hatt en bli ny-dag denne uka! Større bilder og litt enklere å finne frem til gamle innlegg – det er i hvert fall det som var hensikten. Også er den endelig mobilvennlig! Håper dere liker det (om ikke, si ifra). Jeg gleder meg til å fylle den med mer innhold.

    Over til ukas øyeblikk! ↓

    Iladalen – Kristine Graneng

    ▻ Andre pinsedag med malingsflekker på klærne og jord under neglene.

    ▻ Mestringsfølelsen da jeg spurte det tyske paret i matchende limegrønne regnjakker som sto med nesa i et kart om de trengte hjelp til å finne veien, og jeg kunne gi dem hele ruta til domen på tysk.

    ▻ Da det var varmt nok til å spise lunsj på verandaen, selv om det var vind. Og lunsjen attpåtil var salat med mozzarella og oliven og pasta.

    Forglemmegei – Kristine Graneng

    ▻ Å bare skulle lese litt på senga, for så å ha lest ferdig boka.

    ▻ SKAM! Som tar oss både høyt og lavt. Har satt hjertet i halsen og grått gledestårer flere ganger denne uka.

    ▻ Å gå langs fjorden sammen med Silje, med hver vår is i hånda, og oppdage nye deler av Trondheim: små badestrender, en barnehage nesten nede i fjæra, den lille hagen med de blomstrende epletrærne.

    Rosa blomster – Kristine Graneng

    ▻ Gutten som gikk på bussen torsdag ettermiddag med en liten kvast smørblomster til sjåføren.

    ▻ Og søndag i byen som blomstrer. Lilla og hvite syriner som rammer inn husene på Singsaker, rosa trær som henger over hvite stakittgjerder, forglemmegei langs fortauskanten.

    Hva har vært fint i deres uke?


  • God lørdag! I dag regner det etter ei uke med sol, men meg passer det helt fint. Masteroppgaven min har ligget i ro på skrivebordet i nesten en måned nå. Siden da har jeg hatt drømt om kildehenvisninger som mangler og om avsnitt som har falt ut. I dag skal jeg lese den for første gang. Da hjelper med regn som faller beroligende mot vinduet og en god kopp te.

    Lørdag for ei uke siden var en helt annen dag. Petter sier den dagen kvigene endelig slipper ut på beite er den beste dagen i året. Jeg er ikke uenig. Det er så fint å se hvor glade og lekne de blir, hvordan de spretter bortover haugene som om de aldri har gjort annet. I år ville bare ei av dem helst bare bli med hjem igjen. Hun aller minste med det hvite merket i panna holdt seg i utkanten mens de andre klatret i bakkene og smakte på gresset. Men da vi kom oss ut av gjerdet, forsvant hun forsiktig bort til de andre. Og da vi kjørte innom senere den kvelden – da tåkedottene lå mellom haugene og sola hadde gått ned, men det enda var lyst – lå de alle sammen under det største bjørketreet.

    Kviger på beite

    Kviger på beite

    Kviger på beite

    Kviger på beite

    Kviger på beite

    Kviger på beite

    Kviger på beite

    Kviger på beite

    Kviger på beite

    Kviger på beite

    Kviger på beite