Kristine Graneng

Nå har jeg lengta etter hverdagen, og i morra er det tilbake etter ei helg som måtte vare en dag ekstra. Jeg liker hverdagene, jeg. De enkle rutinene. Å sette kaffekanna på komfyren mens jeg skjærer brødskivene mine, å lese et par artikler i ei avis før jeg tar sekken på ryggen og går ut i morgenen, å småprate i gangene på Dragvoll. Selv om det kanskje ikke er hverdagene man husker best, så ville jeg aldri i verden vært foruten.

Uke 12 var veldig lite hverdag. Her er ukeresyméet: Berlin + landsmøte spesial, for bortsett fra en pause med omgangssyke i mellom, så var det stort sett det som skjedde.

Mandag til onsdag var jeg altså på tur med opplæringskomiteen i Sør-Trøndelag (jeg møter som vara en gang i blant) for å lære om yrkesfagopplæringa i Tyskland. Det er noe av det aller beste med å være engasjert i politikk, synes jeg. Alt det man får være med på, alle menneskene man møter og alt det man lærer. Vel kan man finne ut av mye ved å lese bøker og sakspapirer, men det veier aldri opp for det å snakke med folkene som lever i det.

En av morgenene snek jeg meg til en halvtime i hvite laken for å flikke litt på masteroppgaven. Med Berlintrafikken utenfor og croissanter som venta til frokost. Jeg var så himla stressa for utkastet som skulle inn på fredag, men fikk heldigvis ei ukes utsettelse.

En annen halvtime fikk vi tid til overs til hurtigsightseeing i den tyske hovedstaden. Jeg ble plassert foran med bussjåføren for å fungere som tolk, holdt inne knappen på mikrofonen og kunngjorde «Riksdagsbygningen til venstre!», «Hvis dere ser ned på gaten her, ser dere linja der muren gikk» og «Nå kjører vi inn i gamle Øst». Virkelig avansert guiding altså, men det er tross alt ikke så verst å debutere som guide første gang jeg besøker en by.

Det beste var likevel å slå av en prat med bussjåføren innimellom monumentene, å høre om da han kom til Berlin på begynnelsen av 90-tallet og om tankene hans om valget i høst. Drømmer om å reise rundt og bare prate med folk en gang i løpet av livet, skrive ned historier om hverdager og om fortellingene deres, det som gjemmer seg mellom linjene i nyhetssakene.

Aller mest var vi på besøk på skoler og utdanningsinstitusjoner. (Jeg måtte prøve meg litt som tolk der òg, og innså at det tyske ordforrådet mitt overhodet ikke strekker seg til snekkeruttrykk.)

Andre halvdel av uka har jeg tilbragt på landsmøtet i Senterpartiet, som var en eneste stor fest. Aller mest satt jeg og Maria Isabelle med nesa i Facebook eller Twitter (eller «sitter dere her og legger kabal?» som en av veteranene kom bort og spurte <3). Så fint å være tilbake i sosiale medier-dreamteamet vårt for noen dager!

Jeg fikk dessuten gåsehud da Anne Enger, Trygve Slagsvold Vedum og Åslaug Haga var på plass i sofaen og slo av en prat med Anne Grosvold. Om verdier i senterbevegelsen, EU-kamp og kvinner i politikken. Jeg er så stolt av å være med i et parti med så utrolig mange gode kvinnelige forbilder (og dessuten verdens triveligste partileder)!

Og om lørdagskvelden spiste vi middag med lyset slukket. Anne Enger, Johan Buttedahl og Johan J. Jakobsen fikk tildelt hederspriser mens lysbildefremvisningene jeg snekra sammen forrige søndag rulla i bakgrunnen. Det føles så stort å få være med på ei fortid på den måten, selv om jeg ikke var født da den faktisk fant sted.

Uke 12, over og ut! Håper dere får ei super uke 13!

Hei fra et hotellrom i Berlin! Det er så fint å være i gang igjen etter forkjølelsen som slo knock out på meg forrige uke, særlig når jeg plutselig er på et sted der trafikklysmennene har hatt og jeg endelig kan si schönen Tag noch! Denne uka blir riktignok vårens hittil mest hektiske: først tur som fylkespolitiker, deretter mediearbeid på landsmøtet til Senterpartiet, og innimellom skal jeg få ferdig et nytt masterutkast. Men så gøy det er også da! Også så fint det er med uker der det skjer noe.

Uke 11 får ikke store plassen i minneboka, men noen øyeblikk var det da.

❋ da jeg dro meg inn på badet mandags morgen, slo på radioen og ble møtt av Jahn Teigen, entusiastisk og oppriktig: Du må bli bra igjen. Du må, du må bli bra igjen. Ga meg motivasjon til å få pussa tennene og vaska ansiktet før jeg tusla tilbake til sofaen.

❋ sykebesøk som kommer med mat og nesespray når kjøleskapet begynner å bli tomt og jeg synes fryktelig synd på meg selv. Og å finne Åsne Seierstad innpakka som forsinka bursdagsgave når han har dratt.

❋ disse to ↑ tilskuddene til familien Smågård. Allerede like glade i å spille yatzy som resten av gjengen.

❋ å høre på ABBA og Spice Girls på bussholdeplassen. Definisjonen av guilty pleasure, særlig når det kribler sånn i beina og jeg får så voldsomt lyst til å bryte ut i dans, mens alle andre står stille og pent og pyntelig og venter på at bussen skal rulle oppover bakken.

 

Nå skal jeg ut i regnfulle Berlin igjen, men kan ikke dere fylle på med noen øyeblikk? Hva var den fineste stunden deres forrige uke?

Mandag! Jeg har ligget på sofaen siden fredag og hosta. Det gjør jeg i dag òg, selv om jeg innimellom hostinga prøver å få gjort noe arbeid på masteren. Det ble altså ikke så mange bilder å vise fra uke 10, men her er noen glimt fra mobilkameraet og noen øyeblikk jeg vil dele. Håper dere har ei fin uke!

❋ å gå i tog oppover sentrumsgata, forbi kiosken, forbi rådhuset og forbi kjøpesentrene, bære hver vår brennende fakkel og lyse opp i en skumrende marskveld, selv om vi ikke er så mange. En liten forsamling i kulturhuset, berlinerboller og en kaffekoker som ikke virker. Jentene fra bygda mi som fyller rommet der de sitter på krakken foran flygelet. Også den mestringsfølelsen jeg kjente da jeg hadde holdt appellen min og folk kom bort etterpå og sa den hadde lært dem noe nytt.

❋ Moonlight på kino med klassen på torsdag. Se den.

❋ de små tingene som gjør det litt mindre trist å være syk: en samboer som fikser is fra butikken, Morgenbladet som dukker opp i postkassa, en kjæreste som kommer på besøk med en diger kartong appelsinjuice

❋ å få veiledning på noe som virkelig begynner å ta form

❋ nordlyset den kvelden vi kjørte hjem fra sentrum. Det sto som lyskastere på nattehimmelen, sterke blaff av smaragdgrønn magi, dansende for stjernene. Også forsvant det igjen like fort som det dukket opp, men det er så fantastisk mens det varer.

I dag sitter jeg hjemme og skriver, titter ut vinduet på hvite bølgetopper og båtene som kjemper seg over gapet mellom øyene, river meg i håret over konsepter jeg ikke helt forstår og drikker mer kaffe enn jeg egentlig burde. Men det er godt å komme hjem, å kjenne hvordan alt liksom roer seg, selv når vinden herjer ute og tida egentlig går like fort her som overalt ellers.

Det var dessuten så koselig å lese kommentarene deres på det forrige innlegget! Dere er så fine! Denne uka gleder jeg meg til: å levere dette utkastet på masteroppgaven og forhåpentligvis få litt mer orden på tankene, holde appell på kvinnedagen hjemme og se film på Kosmorama. Håper dere også får ei bra uke!

Og så ukas øyeblikk:

❋ å hevde at nei, jeg har ingen bokmerker, jeg i en diskusjon om bokmerker i nettleseren på lesesalen, for så å finne ut at det hadde jeg likevel. Akkurat det bokmerket jeg trengte: 55 bilder av Obama.

❋ åpent vindu på lesesalen, fugler som kvitrer, snø som smelter i sola og lyden av fottrinn på våt grus

❋ å høre album helt gjennom fra første til siste spor. Daniel Kvammen sitt nye, som jeg ikke helt har fått tak på enda, men som jeg har dansa litt til på stuegulvet. Også fineste Joni Mitchell da.

❋ kakao hjemme, kakao borte med venner på kvelder der Nidelva ligger helt stille og månen er en skalk på en isblå himmel

❋ han bibliotekaren som alltid spør om hva jeg trenger hjelp til før jeg rekker å spørre selv – håper han veit hvor mye det betyr for en masterstudent i nød å bli møtt med et smil etter å ha kjempa seg opp bibliotekstrappa

❋ å rydde på jenterommet og mimre tilbake til da alt ikke trengte å gi mening, da det ikke fantes rammer for drømmene, da den store gleda i livet var å sende inn dikt til Etter Skoletid hver tirsdag og lese bøker med lommelykt under dyna etter leggetid