Jeg står opp tidlig på en søndag. Setter brøddeig, skummer stortingsmeldinger. Nå er det heldigvis bare ei lita uke igjen til jeg er ferdig med høstens oppgavemaraton og kan sette av tid til andre ting uten å tenke på alle ordene som burde være skrevet. Jeg håper bare noe av høstlyset er igjen da. Det er så fint, men forsvinner så altfor fort.
Det er allerede oktober. Når jeg kjenner etter, føles det som om det enda er september. Som om hele høsten enda ligger foran meg. Men jeg begynner å innse at den løper av gårde, dag for dag. Jeg er vel ikke den første som skulle ønske jeg kunne holde fast på tiden: ta et minutt her, et øyeblikk der og fylle dem med det jeg vil.
I helga stjal jeg til meg noen dager jeg enda ikke helt veit om jeg hadde. Jeg ble med mamma og lillesøstra mi på høstferie til Sogn. Til besta. Til fjell, til frukttrær og tyttebærlyng. Og jeg veit ikke hva jeg må ta tid fra neste gang for å ta igjen de dagene jeg egentlig burde sittet på lesesalen, men jeg kan ikke tro annet enn at det var verdt det.
Den tiden når mørket kommer sigende og jeg så vidt kan skimte trærne utenfor som beveger seg mot det mørkeblå. Når lysene på den andre siden av byen begynner å funkle og horisonten av toppene i Bymarka fremdeles tegner seg mot nattehimmelen.
Når jeg ser regnet som faller i billyktene og hører dråpene mot paraplyen og jeg kryper ned i skjerfet mitt fordi det er akkurat litt for kaldt, og jeg er på vei for å høre Johan Harstad prate om hvordan han leter etter et sted å føle seg hjemme og Lars Saabye Christensen fortelle om hvordan han skaper fortellinger mellom tingene.
Når folk utenfor vinduene bare er skygger, og det fremdeles ryker av kakaokoppen. Når tiden venter litt og dagen i morgen enda bare er en dato i kalenderen.
Det er den tiden på døgnet jeg liker aller best nå.
En dag etter jobb forrige uke slo jeg opp paraplyen min så fort jeg kom meg ut døra og hastet bort til Nasjonalgalleriet for å treffe Petter som heldigvis for meg ville være med å utforske noen av nasjonalskattene våre. Også noe av det som har kommet litt lenger fra da. Perfekt aktivitet en regnfull ettermiddag.
Hovedutstillinga er delt opp i perioder, og alle periodene har forskjellige farger på rommene. Blir så fin stemning av dét! Dette malte Jan van der Heyden i 1675.
(Vi bomma riktignok grovt på rekkefølgen på rommene. Tips: Start der det store skiltet med «start» er!)
Men dette var absolutt favorittrommet. Nasjonalromantikk <3<3 Jeg er ikke helt typen til å stå og se lenge på et kunstverk og tenke dype tanker, men blir så utrolig fascinert av fint lys, små detaljer og vakre landskap. Går an å drømme seg bort i bildene til J. C. Dahl!
Petter mente utifra dette bildet at de måtte ha et nokså annet syn på dyrevelferd før i tida.
Også fant jeg dette som bøtet litt på isbresavnet mitt i sommer.
Klassiker.
Vi var også nede på Hannah Ryggen-utstillinga i første etasje. Vevde tepper med politisk budskap er jo alltids en slager – anbefales! Så mye kult og så mye historie.
Den rosa skya har begynt å dampe bort, og jeg kjenner savnet i magen. Savner hjemme. Savner å diskutere verdenspolitikk med bestefar før jeg skal legge meg. Savner mamma si grønnsakssuppe. Savner å kunne springe over gårdsplassen i pappa sine tøfler. Savner han som alltid får meg til å smile. Savner sene sommerkvelder ute.
Men heldigvis har jeg fremdeles verdens beste sommerjobb og en hel by som jeg enda ikke er ferdig med å utforske. På langt nær. I går tok jeg på meg joggeskoene og gikk oppover langs Akerselva med kameraet over skuldra. Så fint å koble av til lyden av stryk, andekvakk og synet av folk som sitter på benker og ser ut som om de ikke har noen verdens ting å tenke på, annet enn det som står i boka de leser.
Og om dere har noen oslotips å dele med meg, så sier jeg ja, takk, veldig gjerne.
