Den 4. november, som plutselig begynner å bli en stund siden, hadde Kari bursdag, og vi feiret med kakao på Bakklandet Skydsstasjon, for hva er det vel som ikke kan feires med kakao? Skydsstasjonen er så koselig, med skjeve vegger, bord som vagler, broderier på veggene og utsikt mot Nidarosdomen. Også kan du til og med få kakaoen i kanne, men vi fikk vår i hver vår kopp med krem som så ut som skydotter.
Klokka er sju. Ute er det helt stille: ingen lyder, ingen bevegelser. Det er mørkt. Bare gatelysene lyser. Månen er gjemt bak skyene.
Akkurat nå er dette favorittiden min på dagen. Når alt er rolig og avventende, og jeg har en time til å drømme meg bort i en annen verden. Til å lese et kapittel eller to, mens jeg drikker morgenens første kopp med kaffe.
Før dagen virkelig tar fatt.
Det er litt trist å være syk alene. Uten noen som kan synes synd på deg med et medlidende blikk og spørre hvordan det går, uten noen som prøver å fôre deg med mat du egentlig ikke har så lyst på, og uten noen som sier de gjerne skulle ha gitt deg en klem om det ikke var for at det er litt kjedelig å bli smitta, forståelig nok.
Men heldigvis går det ganske greit likevel, for i går kom Silje på døra med appelsinjus og nesespray og mat og litt etterlengta selskap. (Og jeg hadde selvsagt googla «hvordan la være å smitte folk med influensa» på forhånd, slik at det forhåpentligvis ikke blir jeg som må dra på sykebesøk neste uke.)
Forrige fredag var en sånn dag da det ikke fantes noe bedre å ha på seg enn gul regnjakke og støvler. Siden Kari og jeg har bestemt oss for å besøke så mange kafeer som mulig i Trondheim, var det en helt ypperlig dag for vårt første offisielle kafébesøk. På Kaffebrenneriet på Bakklandet, originalt nok. Men det var et ganske bra valg, syntes vi, for kakaoen var god, kafémannen var hyggelig, de spilte Norah Jones og First Aid Kit og det var ikke så mange folk der at det ble altfor kleint å ta bilder med kakaobart. Også kom Silje innom, og da ble det ekstra trivelig.
Å gå Ladestien har vært en av de tingene jeg har tenkt jeg skulle ha gjort i flere år nå, uten å ha kommet så langt som til faktisk å gjøre det. Men i dag satte Sanna, Ada og jeg oss på bussen til Rotvoll og gikk stien langs fjorden, med eventyrlyst og vind i håret.