Sommerferien i år har hatt fjelltema. Fjell, regn og kulde. Men la oss for et øyeblikk glemme de siste to, for da jeg først kjørte sørover i slutten av juni, var det shortsføre.
Jeg stoppa på bakeriet i Oppdal, kjøpte en focaccia som jeg spiste med skinke og utsikt mot Snøhetta. Fjellet lå for en gangs skyld nakent mot den blå himmelen.
Fjell, fjell, fjell.
Det beste med å kjøre alene på ferie er å kunne stoppe når som helst. Her kalte utsikten på meg, så jeg fant ei lomme langs veien, fulgte stien bort og ned til vannet. Orka ikke finne frem badetøyet, men vassa så langt ut det gikk i iskaldt vann. Mye bedre enn statoilkaffe.
Tror ikke det er ofte det er over 20 grader over Valdresflye.
Så da må man passe på å stoppe ofte.
Et par timer med kjøring og podkast senere (blant annet Popkorn og politikk sin Watergate-spesial – anbefales!) var jeg i Borgund for en stavkirkestopp. Alt var allerede stengt, men sola skinte fremdeles så fint på dragehodene på kirka, som altså har stått der i omtrent 800 år i en eller annen form.
Men helt bort til husene under fjellveggen rakk ikke sola.
Jeg skulle overnatte i Lærdal og kom frem sånn i sju-tida. Jeg ble positivt overraska da jeg kom ned og så at sola fremdeles var oppe der, innerst i fjorden, mellom fjellene. Lærdal ligger tydeligvis akkurat slik til at sola sent i juni varmer til langt på kveld. Jeg fant et sted å drikke et glass vin og lese bok.
Og gikk rundt i de stille gatene. Det lukta fantastisk av duftsjasmin.
Første dag i fjellsommerferien, altså. Mer fjell kommer lastet om ikke lenge!