Jeg tror det er umulig å ha tilbragt store deler av barndommer med å drømme seg vekk til fantasiland – til Narnia, til Midgard, til Blekkverdenen, til Dunark – uten også å ha drømt om å få se ekte slott en gang. Begeistringen min er kanskje ikke fullt så stor i dag som den ville vært da jeg var tolv, men følelsen av å se oppover veggene som strekker seg til himmels, av å gå inn i saler bygd for en konge, av å se malerier fra eventyrfortellingene og å få oppfylt en barndomsdrøm, den er ganske fin uansett.
Vi dro forrige søndag med en buss som tok oss sørover gjennom det tyske bygdelandskapet.
Jeg visste ikke før jeg kom hit at Tyskland var så flatt. Flatt overalt, bortsett fra noen hauger her og der. Helt til du kommer til Alpene, som vi i grunn ikke så så mye av fordi tåka lå tykk nede i dalen.
Heldigvis var været bedre bare vi kom oss litt i høyda. Vel fremme i Hohenschwangau, som er landsbyen Neuschwanstein ligger ved, startet vi på turen opp mot slottet. Det er 20-40 minutter å gå, og på veien ligger blant annet dette vertshuset (med dyyyr mat – ta med matpakke!).
Også kom vi opp til slottet, som ser ut som et drømmeslott. Ludvig II, konge av Bayern i siste halvdel av 1800-tallet, fikk det bygd så utilgjengelig og langt borte fra folk som mulig, som en hyllest til Wagner og for å ha et sted å gjemme seg vekk.
Han hadde ikke kunnet gjemme seg vekk her i dag. Inne i borggården brytes idyllen. Hvis turisme kan industrialiseres, så ser det slik ut. Man kjøper billetter nede i landsbyen, går opp og venter på at nummeret sitt skal dukke opp på skjermen før man blir drevet gjennom slottet så fort som mulig.
Det er likevel verdt å få med seg en tur inn i slottet også (til tross for at man ikke får ta bilder). Neuschwanstein ble aldri helt ferdigbygd, fordi Ludvig II døde, selvsagt på mistenkelig vis, men de rommene som står ferdige er dekt med malerier fra operaene til Wagner, med glassteiner som ser ut som edelstener og store treutskjæringer. Mine favoritter var sangersalen og grotta og vinterhagen. (…hvordan kommer man på å bygge seg ei grotte midt i huset sitt?)
Etter 20 minutters omvisning, hvorav omtrent halvparten besto av klatring opp og ned trapper kom vi ut igjen. For de som ikke orket å gå opp og ned bakken gikk det an å kjøre hest og vogn et stykke. Vi var selvsagt spreke.
Og slik så Alpene ut i det disige vårværet.
Kongelig sterktøl. Håper på det sterkeste at Kong Harald også vil lansere noe lignende i nærmeste fremtid!
Det er ikke nok med étt storslagent slott i en landsby med flere ender enn innbyggere (sannsynligvis – fant ikke noe innbyggertall noe sted; kanskje det ikke er noen?). Her er Hohenschwangau slott, som er atskillig eldre enn Neuschwanstein. Der var vi ikke inne, for vi ville heller slappe av ute i sola ved Alpsee.
Kwan slo av en prat med de innfødte.
Her var dessuten dagens outfit for de som mener jeg burde poste flere antrekksbilder.
Også var vi tilbake i bussen og fikk et siste glimt av Neuschwanstein. Tenk å sitte der høyt oppe i tårnet, alene med Wagner-maleriene og sine egne tanker. Jeg synes egentlig litt synd på han Ludvig, jeg, men det er ikke så verst fint for oss nå i ettertid at han fikk bygd dette.
Translation: When I was younger, I spent hours and hours living in fantasy realms; in Narnia, in Middle Earth, in Tintenwelt. No wonder I also dreamt of seeing real life castles. Last Sunday my childhood dream came true, as we went to see Castle Neuschwanstein. Such a fairy tale castle, laying there in the middle of a nowhere on a little mountain top on the border of the Alps!
