Kristine Graneng

Da jeg kom tilbake til åkeren etter ferieturen, så var det til jord som kleba seg under joggeskoene og tett med ugress mellom rendene. I rendene også, når sant skal sies. Men er det én ting jeg har notert meg i år, så er det at det er lite vits i å luke ugress når jorda er våt. Det kan man spare til godværsdager.

Høste, derimot – det kan man på hvilken som helst dag. Og nå er det mye som er høsteklart. Før jeg dro inn til byen, plukka jeg med meg salat (Lollo og Little Gem) og årets første squash. Også nøt jeg alle de fine fargene i åkeren, som små juveler i regnværet.

Jeg tok av fiberduken jeg har hatt på kålplantene før jeg dro på ferie. Bestemte meg for at det var viktigere å la plantene få god plass enn å holde skadedyrene unna. Men slik en forskjell den duken har gjort i vår! Jeg planta ut noen kålplanter uten duk også, som et forsøk. Mye av det er helt oppspist, særlig blomkålen. Resten er bare småtteri sammenligna med det som fikk noen ekstra grader under duken da de først kom ut.

Grønnkålen virker jo som om den klarer det meste, men i år er den også virkelig fin. Grønt og rødt i skjønn forening. Jeg brekker av et par blader og steker i olje. Så godt til eggerøre og rista brød! Og jeg har allerede begynt å fryse ned en del til senere.

Gjett om jeg ble glad da jeg så dette! Et lite blomkålhode! Den fikk stå litt til. Kanskje kan det bli nok til blomkålsuppe en dag… om det ikke kommer noen andre og forsyner seg først.

Knutekålen ser fantastisk ut. Den har jeg aldri fått til fullt så bra før – jeg tror det har blitt for kaldt i den tidligste fasen. Sorten jeg har i år (Azur Star) har så vakker farge. Dette prakteksemplaret endte opp som kveldskos. Saftig og sprø, mmm.

Men de aller vakreste fargene i åkeren nå har squashblomstene. Alle sortene blomstrer nå, selv om fruktene på noen av dem enda er veldig små. Dette er Tondo chiaro di Nizza. Runde squash. Det har jeg aldri prøvd før!

Costates Romanesco.

Også gresskarplanten min. Jeg har to – en som ser litt pjusk ut og en som ikke er så verst. Etter noen år med prøving og feiling har jeg ikke helt troa på å få til gresskar, men det er gøy å forsøke likevel. Dette skal være Rød Hokkaido, men foreløpig er den veldig gul.

Sukkerertene kom i gang så seint at det ikke har blitt noen belger enda. Men fine er de uansett.

Nå har jeg vært i byen ei lita uke igjen, men til helga skal jeg tilbake til gården for å se hva som har skjedd de siste dagene med solskinn og regn. Det ryktes at tomatene i veksthuset har begynt å rødme!

Det har skjedd mystiske ting i grønnsaksåkeren den siste tida.

Reddikene begynner å bli runde og røde. Men hver morgen har jeg funnet noen av dem henslengt mellom rendene. Halvspiste og forlatte. Vi har gått gjennom lista over mistenkte. Kanskje er det ei kråke som har forsynt seg? Kanskje en av de mindre fuglene?

Men forrige mandag sto det et rådyr og beita på gresstubbene ikke så langt unna da jeg kom ut om morgenen. Et knippe reddiker var nappa opp igjen, og i åkeren var en av rosenkålene totalt skamfert. Saken oppklart.

Det andre mysteriet har vært de forsvunnede sukkerertene. Jeg og bestefar fikk opp netting de kunne klatre i. Jeg sådde ei rad med erter. Jeg venta og venta i flere uker, men ikke ei eneste ert spira. Jeg skjønte ingenting – helt til jeg en kveld luka ugress og fant én sukkerertplante på full fart opp ved mainepene og én helt inntil en squash. Her har det vært lømler på ferde. Nå har jeg sådd på nytt. I veksthuset denne gangen, i håp om at de skal få spire i fred.

Men ellers går det fint i åkeren. Det spirer og gror. Salaten ser slett ikke verst ut. Squashplantene er i ferd med å få blomster. Nepene, betene og kålrota har fått fine blader. Og under duken veller kålplantene seg utover.

Når spinaten er klar til å høstes blir det spinatsuppe! I den varmen som har vært til nå, tar det ikke lang tid før de går i stokk. Men jeg har allerede sådd en ny omgang med spinat, reddiker og ruccola, så det blir mer å høste av utover sommeren.

Ellers har jeg også sådd gulrot, pastinakk, fennikel. De to første har jeg syntes det har vært forferdelig vanskelig å skille fra ugresset, men nå, endelig, begynner det å bli såpass størrelse på dem at jeg klarer å se forskjell.