Travis har vært favorittbandet mitt siden ungdomsskolen. En jeg ble kjent med på nettet sendte meg Flowers in the window over MSN, og da vi var på klassetur til byen, mens de andre jentene var på H&M og kjøpte lipgloss og Snoopy-truser, dro jeg på Platekompaniet og kjøpte platene deres som jeg hørte på i discman-en min på bussen hjem. Så veldig 00-tallet.
For noen måneder siden fikk jeg en e-post om at Travis skulle ut på turné med ei av de gamle platene igjen, og jeg tenkte hm, hvorfor ikke og bestilte billetter til konserten og til Liverpool. Verdens beste impulskjøp. Det er så ofte jeg tenker at jeg skal gjøre ting som aldri blir noe av, ikke sjeldent fordi jeg ikke veit om noen som kan bli med eller fordi det faller i fisk når man er flere som skal være med og planlegge. Det er herlig befriende å finne ut at det går an å gjøre ting på egenhånd. Bare bestemme seg og dra.
Konserten var dessuten fantastisk. Jeg felte tårer til låter jeg hørte i hjel på CD-spilleren min på rommet hjemme, og hele salen i filharmonien i Liverpool sang med: til Driftwood, som jeg og Dagfinn spilte på UKM da jeg var tretten og han var ti; til Why does it always rain on me, som er så fantastisk melankolsk at det ikke går an å unngå å smile av den. De spilte og spilte, alle de gamle favorittene, ville liksom aldri slutte, før vi til slutt strømmet ut fra lokalet – et helt tog av Travis-fans gjennom de kveldsmørke gatene i Liverpool.
Men nå foregriper jeg begivenhetene, for min andre dag i Liverpool startet selvsagt med en ekte engelsk frokost:
Jeg synes det aller vanskeligste med å reise alene er å spise for meg selv. Jeg føler meg så ukomfortabel der jeg sitter alene ved et bord og stirrer tomt ut i lufta mens jeg venter på at maten skal komme, synes jeg må skyndte meg å få i meg maten når jeg først får den så jeg slipper å sitte der for lenge. Det er vel bare en øvingssak, men enn så lenge har jeg funnet ut at det hjelper å ha med ei bok eller noe å skrive på i veska.
Denne søndagen spiste jeg frokost på The Brunch Club (37 Duke Street). Engelsk frokost er vel ikke helt mi greie, jeg trives bedre med havregrøten min, men det var et koselig sted, med mursteinsvegger, store vinduer og venninnegjenger som drakk mimosaer før klokka var elleve.
Etterpå gikk jeg over til Albert Dock og The Beatles Story. Det er ganske overveldende at noen gutter fra Liverpool kan bli så store. Museet er en fin rundtur i historien deres, fra de først møttes til de dro hver til sitt.
Det beste rommet var rekonstruksjonen av The Cavern. Tenk å være i dette på starten av 60-tallet, med høyt hår og korte kjoler. Så fint å kunne drømme seg bort i dette før en kveld alene med rødvin, god mat og et annet favorittband.
