Hvor rart er det vel ikke at ei helg kan man være i Liverpool, gå i fotsporene til John, Paul, George og Ringo, for så å være i Lysøysundet den neste, ytterst ute på Trøndelagskysten?
Forrige helg dro jeg hjem til pappa en tur. Tenk at der bodde jeg i omtrent femten år, men fremdeles finnes det steder jeg enda ikke har besøkt. Torsholet er ett av dem. Pappa har fortalt om det tidligere, om sprekken i bergveggen ved Teksdalen der Steigar-Tore gjemte seg mens han ventet på at det var trygt å reise videre. Jeg er ikke helt sikker på hvem Steigar-Tore var eller hvorfor han måtte gjemme seg, men har planer om å kjøpe meg en gammel, støvete utgave av Snorres kongesagaer for å finne det ut.
Vi bestemte oss i hvert fall for å ta en liten formiddagstur opp til Torsholet forrige søndag, pappa, lillebror Dagfinn og jeg.
Teksdalen er en koselig liten dal som vi kjører forbi hver gang vi skal hjem. Med lange, slake bakker der sauene går og beiter og myke åser på alle kanter. Stien opp til Torsholet går fra Teksdalen, opp østsida av dalen, gjennom sauebeitet. Det er skilta fra veien, men stien er ikke så enkel å finne – pappa var der for første gang da han var tre år og har sikkert gått der et titalls ganger siden, men måtte likevel leite seg frem bortover skråningene før vi kom oss på rett spor.
Men vi fant, vi fant!
Fluene fant dessuten oss. Det er visst et skikkelig insektsår i år, til tross for at det har vært så tørt, men fint å være ute i skogen likevel så lenge myggen holder seg unna.
Og så, etter en times gåing opp og ned hilsa jeg på sauene, som ikke var så interesserte i å hilse på meg. Noen skikkelige ville ulldotter, men fine er de da.
Ett kommentar til “Torsholet”
koselig innlegg :)