– What did you know about Liverpool before you got here? spør han. Vi sitter på en kafé i Sefton Park med vaklete stoler og enorme kopper cappuccino. Foran oss ligger innsjøen. Stien i parken slynger seg rundt den, går mellom vannet og de tilsynelatende ville blomsterengene. Spredt rundt bredden står det menn med fiskestenger og unger som følger spent med på om det blir noe napp.
Jeg tenker meg om før jeg svarer, det tar ikke særlig lang tid.
– The Beatles og fotball, sier jeg, og kunne sikkert lagt til noen ord om Titanic og dialekta som er så vanskelig å forstå. Særlig imponerende er i hvert fall ikke kunnskapen min om byen, men det lille jeg vet er nok til å ha brakt meg dit. I tillegg til en konsert med favorittbandet mitt.
Det er en varm junidag. Over Liverpool ligger et mykt lag av skyer. For bare noen timer siden fløy jeg over dem – så ei fjellrekke stikke opp over skydekket før vi nærmet oss bakken og åkerlandsskapet med de skarpe kantene tegnet seg under oss. Jeg skulle egentlig reist fredag ettermiddag, men flyet ble kansellert og i stedet for å trille kofferten min inn på hotellet i Liverpool kvelden før tilbragte jeg natta på flyplasshotellet på Værnes i halvvåken tilstand, livredd for å miste det grytidlige morgenflyet. Men så er jeg der. Fremme. Det er lørdag formiddag, og jeg bestemmer meg for å gå gjennom byen og til Sefton park, forbi små mursteinshus og hager med roser som velter utover fortauet. Jeg velger gater vilkårlig, sjekker google maps innimellom for å bekrefte at jeg har riktig kurs.
Jeg sitter på en benk i parken og har nettopp spist turens første is (salted caramel and chocolate, please), er sliten og føler meg ganske ensom. Da kommer Tommy forbi. – May I sit? spør han. Han er en ekte liverpudlian, born and raised, med grått hår som er kjemmet bakover og solbrun hud. Vi begynner å prate. Om hva i all verden jeg gjør alene i Liverpool ei helg i juni, om byen han har bodd i mesteparten av sitt liv. Han forteller om hvor vanskelig det var å vokse opp i den flerkulturelle delen av Liverpool som liten gutt, om hvordan han ble beskyldt for å stjele melk og måtte løpe fra politiet når han bare skulle se nærmere på en fugl som satt og hakka hull i folien på melkeflaska. Tommy forteller at det var utenkelig for tretti år siden å sitte på en benk her i parken alene og ta livet med ro. På 80-tallet var parken prega av the Toxteth riots, opprørerene i bydelen Toxteth der politiet og innbyggerne i den stigmatiserte bydelen barka sammen. Tommy var med. Nå jobber han som konsulent for bedrifter.
Men i 2018 er Sefton Park glade folk som har piknik en lørdags formiddag og ekorn som smatter uforstyrra inne under trærne. Tommy viser meg rundt. Vi ser etter skilpaddene som visstnok skal være i vannet, går forbi palmehuset som er stengt på grunn av et bryllup og til Fairy Glen, et lite fredsommelig, eventyrlig sted der lyset slipper inn mellom trærne og greiner henger tunge av blomster over vannet. Så setter vi oss altså i enden av vannet, fiskerne får omsider napp og enda flere unger strømmer til, med pinneis som smelter nedover arma og ivrige, nysgjerrige blikk.
Etterpå går vi videre til Lark Lane. Gata er ei lang rekke av restauranter. Tommy forteller at det bare fortsetter å poppe opp flere av dem. Gamle butikker får nye skilt, blir fylt med vegetarmat og hippe folk. Samtidig er det noen steder som forblir de samme. Vi spiser middag på et av dem, Keith’s, der alle synes å kjenne hverandre. De er som en stor vennegjeng, prater om festen i går og lader opp til en ny kveld på lokalet. Utenfor sitter Martin Rio Spicer og maler på gatesteinene. I ei sidegate marsjerer protestantene, de gjør visst det hvert år, men verken Tommy eller wikipedia kan fortelle meg hvorfor de gjør det akkurat den niende juni.
Så legger ettermiddagssola seg over Liverpool. Jeg er sliten i føttene, trøtt i hodet, men føler meg slett ikke ensom, selv alene på tur i en fremmed by.
