• På torsdag vaia de norske flaggene bortover sletta i lett bris, og vi bestemte oss for å slippe kyrne ut på beitet. Etter å ha fiksa gjerdet – lappa strengen der elgen har deisa gjennom i løpet av vinteren og slått staur på plass – dro Petter fra slåen. Ut kom de – byksende bortover beitet med hopp og sprett og voldsomme kast etter noen lange måneder inne. Ut til gress som allerede hadde rukket å bli både ordentlig grønt og høyt, til frisk luft og masse tumleplass. Å slippe kyrne ut på beitet er noe av det fineste som skjer på gården i løpet av året.

    Om dere vil se dem i aksjon, filmet jeg et klipp fra da toget gikk ut fjøsdøra som ligger på facebook-siden min. De tok ikke lang tid før de slo seg til ro der ute. Nå ser jeg kyrne ligge og sløve oppi bakken hver morgen når jeg står på badet.

    LagreLagre

    LagreLagre


  • Boka er sponsa av forlaget

    Like før påske fant jeg ei bok i postkassa. En skikkelig koselig overraskelse som jeg leste i vårsola da den så vidt hadde begynt å varme. Nå er det jammen på tide å tipse videre, for denne var fin (og har sauer på omslaget! det er pluss!).

    Veien hjem – Linda Erlien Borren

    Veien hjem: En fortelling om en gård, et valg, og alle skrittene det tok å komme dit – Linda Erlien Borren

    Da Linda får tilbud om jobb hjemme i Holtålen, må hun stoppe opp og tenke. For Holtålen betyr ikke bare et ganske annerledes liv enn hverdagen hennes i Trondheim – der ligger også hjemgården, den hun har odel på: Borren. Linda bestemmer seg for å gå hele veien hjem til fots for å finne ut av hva hun vil gjøre nå: om hun vil flytte tilbake til Borren, fortsette å fylle gården med dyr slik generasjoner har gjort før henne. Eller om hun skal velge et annet liv.

    Veien hjem er ei fin bok om det å vokse opp på gård, om alt slitet det innebærer, men også om alt det gode. Linda forteller så godt om alle folkene som har bodd på Borren. Det er historier om de som bar bøtter på bøtter med vann til kyrne, om sauer med morsomme navn, om skrømt ute på myra, om å springe til skolebussen om morgenene. Samtidig setter hun det hele i perspektiv. Hun sammenligner med livet i byen, drar linjer til utviklingen ellers i samfunnet. Gårder som legges ned, matjord som blir lagt under asfalt og hus. Sånt som ikke gjør valget så mye enklere.

    Det er både rart og fint å lese om noe som på mange måter er min egen historie også. Linda sin gård ligger oppe i fjellet, min ligger ute ved havet. Det er ikke så vanskelig å kjenne seg igjen i hvordan hun beskriver kjærligheten til hjemgården. Men det er heller ikke vanskelig å kjenne seg igjen i tankene om alt ansvaret som følger med en gård og følelsen av at det kanskje ikke er det man er helt meisla for.

    Det er et tøft valg å ta – og veien til sitt valg har Linda skrevet ei skikkelig god bok om. Verdt å lese!

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

    LagreLagreLagreLagre


  • Nå lukter det våronn overalt. Et hint av tørr jord og frau i den milde vårlufta.

    Den første sommerdagen kom i går. Klokka ni satt vi ute ved trappa og spiste kroneis i bare bein mens sola var i ferd med å forsvinne ned bak fjøstaket. Jeg hadde nettopp satt fra meg riva etter å ha raka sammen det tørre, knitrende løvet fra i høst i små hauger bak i hagen. Petter og Einar var varme etter en lang dag i traktoren. De jobber nesten døgnet rundt nå. Pløyer, gjødsler, harver, plukker stein. Skrur på utstyr. Så mye som må gjøres for å få de frøene i jorda som skal bli til gyldne kornaks i høst.

    Hvitveis

    I dag skal jeg ha min egen lille våronn i hagen. Det er snart tid for å få grønnsakene ut i ordentlig jord. Squashen har snart vokst seg ut av pottene sine igjen, og knutekålen skyter også fart. Dessuten ivrer jeg etter å så alle frøene som skal direkte ut. Reddiker og spinat og fennikel. Holder værmeldinga seg, ser det lovende ut for alt som skal spire og gro ute. Planen er å snekre noen pallekarmer selv av gamle planker vi har liggende. Det er et spennende prosjekt – sist gang jeg snekret noe var nok på barneskolen. Drømmen er å få noen som er like fine som Krickelin sine. Vi får se!

    LagreLagre


  • April. Denne måneden fløy forbi óg. En dag var det snøstorm, en annen solbrillevær, og innimellom jobb og alle prosjekter hjemme var det plass til mye fint. Som å ta bilder en ettermiddag på festningen, med skikkelig hålke, men akkurat passe med sol som sivet ned mellom snøbyger og gråvær. Som å spise middag på Tulla Fischer alene før teateret. Bare jeg og folk jeg ikke kjenner som drakk årets første utepils eller bare satt der med tepper i fanget og solbriller, mysende mot vårlyset. Eller som å ringe Ida og si «Hallo! Blir du med på is?» og like etter sitte ved Nidelva på ei brygge der ettermiddagssola akkurat nådde fram.

    En kveld i slutten av måneden da sola var i ferd med å gå ned, sto jeg og vanna plantene i stuevinduet, så opp og fikk øye på en stor elg oppe i åkerkanten. Det har vært så mange dyr der oppe den siste måneden. Særlig er det rådyrene som har trukket ned fra skogen for å finne mat. De er så mange i år. En gang telte vi hele elleve dyr som sto spredt mellom snøflekkene og beita.

    Elg

    Elg

    Elg

    Jeg hoppa i støvlene og sprang ut med kamera for å hilse på. Så sto vi og så på hverandre en god stund på trygg avstand, før den langa ut bortover åkeren.

    Haugan

    Byneset

    Nå er de tilbake til å gjemme seg i skogen, men så snart gresset har vokst seg langt nok, kommer det nye, beitende dyr oppover bakkene. For nå er det mai – og vår på alvor!

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre


  • Skog

    God første mai på etterskudd! Selv om det er en masse paroler jeg gjerne skulle gått under, ble det nærmeste vi kom å gå i tog i går det elgtråkket vi fulgte gjennom skogen. Vi hoppa over bekker og over knudrete beitemarker, bort til den gamle saga. Der hadde idrettslaget samla nabolaget til kaffe og vafler og loddtrekning. Loddene måtte vi putte i bukselommene så de ikke skulle flagre bort i den sure vårvinden – men det begynte i hvert fall ikke å regne. Og da sola brøt gjennom skyene noen små sekunder var det noen som sa «det er dette vi kommer til å huske neste år».

    Det var til og med to kopplam som spratt rundt. Det kan man ikke bli annet enn glad av!

    Elg i skogen

    Beitet

    Beitet

    Beitet

    Beitet

    Beitet

    Beitet

    Beitet

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

    LagreLagre