• Bussen min stopper halvveis inn til byen noen ganger, så jeg må ta sekken på ryggen og stå ute ved veikanten og vente på den bussen som kommer trillende ned bakken og tar meg med videre. Vanligvis står vi flere der. Tripper utålmodig, fikler med mobilen. Smiler litt til hverandre. Men en av dagene for noen uker var det ei som kom bort til meg. «Hei, er det du som er Kristine?» sa ho. Det var Ingrid.

    Det er ikke bestandig så lett å bli ordentlig kjent med nye folk når man flytter til et nytt sted. Selv når man flytter sammen med en som allerede har en omgangskrets og kan ha nokså grei oversikt over hvem folk på bygda er, så er det noe annet å virkelig bli kjent med noen. Å få en venn eller to. Kanskje skulle jeg helst ha begynt å synge i det lokale koret eller blitt med i idrettslaget, engasjert meg i ett eller annet. Men så strekker liksom ikke tida til heller. Da er det fint at det finnes folk som stopper opp og sier hei.

    Bosbergheia

    Ingrid foreslo at vi kunne gå på tur en dag, mente det ville være fint på Bosbergheia. Jeg våkna forrige tirsdag til grått vær og regn mot soveromsvinduet, mens yr varsla skyfri himmel. Sendte ei melding og spurte om vi kanskje kunne utsette avreisen en times tid. Og da klokka var der, elleve blank og fortsatt bare formiddag, hadde været letta, og vi var klare for tur. Så fint det er å kjenne noen som veit hvor det er fint å gå (og som liker å gå dit!)!

    Veien opp til Bosbergheia var lang og bratt og skikkelig strevsom for ei med kondis tilnærma lik null, men den var også bringebærbusker og sauebjeller og blåbær og kviger som kom ramlende ned bakkene. Og uansett hvordan pusten river i halsen og beina føles som geleklumpér, så er det liksom alt glemt når jeg kommer opp på toppen og ser Hangervåttan og Orkanger og ferga over til Flakk og nesten helt hjem i dobbel betydning, og vi kan spise niste og snakke om alt det vi aldri har snakka om før.

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre


  • God mandag!

    Hvordan har dere det? Uka mi kunne ikke ha starta bedre! Jeg har allerede drukket en kopp skikkelig god kaffe og lest to artikler, flytta kvigene på nytt beite og – *trommevirvel* – fiksa internett! Jeg har levd de siste ti åra i trua på at alle har tilgang på bredbånd nå til dags, med mindre du bor på ei hytte uten strøm langt ute i skogen, men slik er det visst ikke. Nå har vi i hvert fall skaffa mobilt bredbånd med god nok kapasitet til å gjøre det meste. Gleder meg sånn til å kunne jobbe hjemmefra og til å blogge mer regelmessig igjen. Og ikke minst gleder jeg meg til å se den siste episoden av Game of Thrones. Har vært kjempegira og kjemperedd for spoilere ei uke nå, men i kveld skjer det!

    Den siste uka har også vært så fin, med dager inne på biblioteket og dager ute i høstsola. Har en hel drøss bilder jeg har tatt med kameraet, men enn så lenge kommer noen glimt fra mobilen av noen av de fine små øyeblikkene jeg har satt ekstra pris på. Kan ikke dere dele noe av det fineste fra deres uke? Er så koselig å lese!

    Katt

    ▻ Dragvoll, som føles så rart når jeg egentlig er ferdig, med tusener av nye ansikter – for så å komme over noen kjente, først i kafeen, så på biblioteket.

    ▻ Gråpus som legger seg på brystet mitt og myser opp mot meg når jeg skal hvile middagshvil etter en lang dag på universitetet.

    ▻ Eplekaka til svigerbestemor, med vaniljekrem og epler som smelter til eplemos.

    Trondheim

    ▻ Billetter til Juleevangeliet på teateret. I fjor dro jeg alene, og det var så verdt det, selv om jeg sto mutters alene i pausen og sippet på en julebrus. Men i år blir vi to!

    ▻ Å gå gjennom mørke trondheimsgater med varme lys i vinduene etter en ettermiddag og kveld på Bakklandet.

    ▻ Anna som roper «Kristine!» og stopper meg når jeg er på vei over torget.

    ▻ Damer i lange, gule kåper.

    Bloody Foreigners

    ▻ De store stolene på biblioteket der man kan sitte med beina høyt og ei bok i fanget og titte opp fra sidene bare for å se fjorden ut gjennom vinduet.

    ▻ Når alle bussovergangene klaffer om morgenen.

    ▻ Å pusle sammen fotoalbum i 30-årsgave, tenke på årene som har gått og de som kommer. Og å møte en liten blid gutt for første gang, som også skal være del av minnene framover.

    Kattepus

    ▻ Tvillingpusene til svigerfar som er så utrolig snille.

    ▻ Tomatplanten jeg lurte på vi skulle kaste som plutselig har fått bittesmå tomater, små som grønne erter, men som blir større og større for hver dag, og kanskje rekker de akkurat å bli røde før det blir for kaldt.

    ▻ Jørgen som disputerte i bunad og tegna eviglange formler på tavla, akkurat som på film.

    ▻ Kurskveld hos «Katteetaten» om enkeltpersonsforetak. Og hvor fint det er å kunne være litt barnslig selv når man gjør sånne voksne ting som å finne ut av når man skal betale skatt.

    Sau i Trolla

    ▻ Sauene som går langs veien når jeg er på vei hjem fra jobb.

    LagreLagreLagreLagre


  • De første kalvene skulle komme midt i juli. Jeg lå halvvåken med spissede ører om natta, slik man sover når man skal stå opp tidlig og er redd for å forsove seg. Lytta etter rauting fra fjøset, venta på at de skulle si ifra om at nå skjer det. Men så kom de i grunn aldri midt på natta, helst sent på kvelden i det siste fjøsstellet eller om morgenen midt i melkinga. Små kalver med skrukkete neser, som napper i klærne og sutter på hendene dine når du prøver å klø dem bak øret.

    Det er noe av det fineste som skjer på gården – kalvinga. Men så mye spenning også, så mye som kan gå galt, særlig når kvigene, de som aldri har kalva før, skal ha kalv.

    En dag i sommer like etter middag satt vi inne mens det var lett regn i lufta ute, titta ut vinduet og fikk øye på ei kvige oppe på beitet som så ut som om ho var i ferd med å kalve. Men da vi kom ut, var ho ferdig, uten at det var spor av noen kalv noe sted. Vi saumfor beitet, leita i fjøset, men kalven var ingen steder. Så fikk vi øye på et spor i skråning ned fra beitet, Petter forsvant rundt hjørnet på garasjen nedenfor, gjennom det høye gresset med brennesler og tistler, og like etter ropte han: «Her er den!»

    Og der var den, en liten sprek kukalv som hadde dratt på utflukt alene, bare minutter etter at den hadde kommet til verden.

    Kalving

    Kalving

    Kalving

    Kalving

    Kalving

    Kalving

    Kalving

    Kalving


  • God mandag!

    Morgenene er disige, og jeg går turer i skogen med to lag ull nå. Det er rart hvor fort sommeren kan forsvinne. I dag starta jeg så smått med livet tilbake på universitetet. Laga tidsplan for arbeidet med doktorgradssøknaden min, hadde med matpakka i kafeen, selv om man egentlig ikke kan spise medbrakt der, leste pensumliste og semesterplan. Jeg har bestemt meg for å ta et emne i spansk på nybegynnernivå i høst, bare lære litt med senka skuldre. Tror det blir gøy! Men akkurat nå ligger jeg på sofaen med en katt som hviler tvers over føttene mine, mimrer tilbake til sånt som var fint forrige uke og er bare til.
    Kviger
    Mandag var jeg i Lysøysundet og hadde bare fri. Sånt som var fint der: Kvigene hjemme på gården, som går i tog bak meg når jeg har vært og hilsa på. Å stikke innom bestemor om ettermiddagen og høre om ho ville bli med på sopptur, småprate med fiskerne vi møtte, lyden av kvister som knekker under støvlene og bekken som klukker. Komme hjem og lage kantarellpasta som jeg spiser til Harry Potter på tven.
    Frokost
    Trommiser fra kulturskolen som får hjertet til å banke. Jeg får sånn akutt lengsel etter å holde på med musikk igjen innimellom, kjenner hvor godt det gjør å være midt i det. Døyva litt på det med å kjøpe konsertbilletter forrige uke.

    Å bruke formiddagen i skogen. Hoppe fra blåbærtue til blåbærtue, gå gjennom gammel skog på jakt etter sopp. Spise blåbær med havregryn og melk til frokost dagen etter.

    Fellesskapet som oppstår når man står og venter på en buss som ikke kommer.
    Katt
    Katta som holder meg med selskap når jeg venter på bussen. Ruller seg på den støvete grusveien og gnir seg oppetter de svarte strømpebuksebeina mine. Kjærleik.

    At bussen på lørdager som bare går én gang hver vei går tidsnok til at jeg rekker å fotografere portretter, drikke kaffe med Ida, kjøpe ny kjole og sjokolade til helga og likevel ha litt tid til overs.

    Det er fremdeles dårlig med internett her i periferien, så jeg får ikke svart noe særlig på kommentarene deres. Setter uansett sånn pris på å lese dem! Håper dere får ei fin uke – vi snakkes!


  • Boka er sponsa av Aschehoug

    Jeg tenkte jo jeg skulle skrive litt mer om bøker jeg leste i sommer, men så kom denne, første bok ut bokhøsten 2017, og da må de andre vente. Ei lita stund i hvert fall. Når Helga Flatland har skrevet ny bok, da slipper jeg alt. Og denne gangen var det virkelig verdt det.

    En moderne familie

    En moderne familie – Helga Flatland

    En moderne familie starter i Italia. Foreldrene, Sverre og Torill, har invitert med resten av familien for å feire Sverres 70-årsdag da de annonserer at de skal skilles. De har vokst fra hverandre, føler seg ferdige med familieprosjektet og er klare for en ny fase i livet. Tilbake står de tre søsknene Liv, Ellen og Håkon som vi følger gjennom boka.

    Det er to ting jeg liker spesielt godt med Helga Flatland. Noe av det som gjør Bli hvis du kan-triologien så bra, er måten hun forteller ulike opplevelser av de samme hendelsene, hvordan hun veksler mellom fortellinger i jeg-form som dreier seg rundt de samme situasjonene. Det tar hun også igjen i En moderne familie. Søsknenes perspektiv på foreldrenes skilsmisse og forholdet mellom de tre blir formidla på en måte som stiller spørsmål ved de forskjellige oppfatningen og perspektivene – helt uten at det føles gjentakende eller kjedelig.

    Og det henger sammen med det andre jeg liker så godt: måten Flatland tar tak i problemstillinger i samfunnet. I En moderne familie blir spørsmål rundt både familie- og kjærlighetsforhold lufta, uten at det føles påtrengende på noen måte, slik det fort kan bli. Et av mine favorittutdrag er dette, om Liv og Ellen sine syn på hva som er kjærlighet:

    En moderne familie

    Om En moderne familie setter standarden for bokhøsten, så lover det bra!

    Hva leser dere nå?