• Nå har jeg lengta etter hverdagen, og i morra er det tilbake etter ei helg som måtte vare en dag ekstra. Jeg liker hverdagene, jeg. De enkle rutinene. Å sette kaffekanna på komfyren mens jeg skjærer brødskivene mine, å lese et par artikler i ei avis før jeg tar sekken på ryggen og går ut i morgenen, å småprate i gangene på Dragvoll. Selv om det kanskje ikke er hverdagene man husker best, så ville jeg aldri i verden vært foruten.

    Uke 12 var veldig lite hverdag. Her er ukeresyméet: Berlin + landsmøte spesial, for bortsett fra en pause med omgangssyke i mellom, så var det stort sett det som skjedde.

    Kristine Graneng

    Mandag til onsdag var jeg altså på tur med opplæringskomiteen i Sør-Trøndelag (jeg møter som vara en gang i blant) for å lære om yrkesfagopplæringa i Tyskland. Det er noe av det aller beste med å være engasjert i politikk, synes jeg. Alt det man får være med på, alle menneskene man møter og alt det man lærer. Vel kan man finne ut av mye ved å lese bøker og sakspapirer, men det veier aldri opp for det å snakke med folkene som lever i det.

    Kristine Graneng

    En av morgenene snek jeg meg til en halvtime i hvite laken for å flikke litt på masteroppgaven. Med Berlintrafikken utenfor og croissanter som venta til frokost. Jeg var så himla stressa for utkastet som skulle inn på fredag, men fikk heldigvis ei ukes utsettelse.

    Kristine Graneng

    En annen halvtime fikk vi tid til overs til hurtigsightseeing i den tyske hovedstaden. Jeg ble plassert foran med bussjåføren for å fungere som tolk, holdt inne knappen på mikrofonen og kunngjorde «Riksdagsbygningen til venstre!», «Hvis dere ser ned på gaten her, ser dere linja der muren gikk» og «Nå kjører vi inn i gamle Øst». Virkelig avansert guiding altså, men det er tross alt ikke så verst å debutere som guide første gang jeg besøker en by.

    Det beste var likevel å slå av en prat med bussjåføren innimellom monumentene, å høre om da han kom til Berlin på begynnelsen av 90-tallet og om tankene hans om valget i høst. Drømmer om å reise rundt og bare prate med folk en gang i løpet av livet, skrive ned historier om hverdager og om fortellingene deres, det som gjemmer seg mellom linjene i nyhetssakene.

    Kristine Graneng

    Aller mest var vi på besøk på skoler og utdanningsinstitusjoner. (Jeg måtte prøve meg litt som tolk der òg, og innså at det tyske ordforrådet mitt overhodet ikke strekker seg til snekkeruttrykk.)

    Kristine Graneng

    Andre halvdel av uka har jeg tilbragt på landsmøtet i Senterpartiet, som var en eneste stor fest. Aller mest satt jeg og Maria Isabelle med nesa i Facebook eller Twitter (eller «sitter dere her og legger kabal?» som en av veteranene kom bort og spurte <3). Så fint å være tilbake i sosiale medier-dreamteamet vårt for noen dager!

    Jeg fikk dessuten gåsehud da Anne Enger, Trygve Slagsvold Vedum og Åslaug Haga var på plass i sofaen og slo av en prat med Anne Grosvold. Om verdier i senterbevegelsen, EU-kamp og kvinner i politikken. Jeg er så stolt av å være med i et parti med så utrolig mange gode kvinnelige forbilder (og dessuten verdens triveligste partileder)!

    Kristine Graneng

    Og om lørdagskvelden spiste vi middag med lyset slukket. Anne Enger, Johan Buttedahl og Johan J. Jakobsen fikk tildelt hederspriser mens lysbildefremvisningene jeg snekra sammen forrige søndag rulla i bakgrunnen. Det føles så stort å få være med på ei fortid på den måten, selv om jeg ikke var født da den faktisk fant sted.

    Uke 12, over og ut! Håper dere får ei super uke 13!


  • Hei fra et hotellrom i Berlin! Det er så fint å være i gang igjen etter forkjølelsen som slo knock out på meg forrige uke, særlig når jeg plutselig er på et sted der trafikklysmennene har hatt og jeg endelig kan si schönen Tag noch! Denne uka blir riktignok vårens hittil mest hektiske: først tur som fylkespolitiker, deretter mediearbeid på landsmøtet til Senterpartiet, og innimellom skal jeg få ferdig et nytt masterutkast. Men så gøy det er også da! Også så fint det er med uker der det skjer noe.

    Uke 11 får ikke store plassen i minneboka, men noen øyeblikk var det da.

    Kristine Graneng

    ❋ da jeg dro meg inn på badet mandags morgen, slo på radioen og ble møtt av Jahn Teigen, entusiastisk og oppriktig: Du må bli bra igjen. Du må, du må bli bra igjen. Ga meg motivasjon til å få pussa tennene og vaska ansiktet før jeg tusla tilbake til sofaen.

    ❋ sykebesøk som kommer med mat og nesespray når kjøleskapet begynner å bli tomt og jeg synes fryktelig synd på meg selv. Og å finne Åsne Seierstad innpakka som forsinka bursdagsgave når han har dratt.

    Kristine Graneng

    ❋ disse to ↑ tilskuddene til familien Smågård. Allerede like glade i å spille yatzy som resten av gjengen.

    ❋ å høre på ABBA og Spice Girls på bussholdeplassen. Definisjonen av guilty pleasure, særlig når det kribler sånn i beina og jeg får så voldsomt lyst til å bryte ut i dans, mens alle andre står stille og pent og pyntelig og venter på at bussen skal rulle oppover bakken.

    Kristine Graneng

     

    Nå skal jeg ut i regnfulle Berlin igjen, men kan ikke dere fylle på med noen øyeblikk? Hva var den fineste stunden deres forrige uke?


  • Kristine Graneng

    En av disse dagene jeg har ligget syk på sofaen, tok jeg en titt i bildearkivet mitt og fant tilbake til den dagen vi var i Augsburg i mars i fjor. 28. mars, for å være eksakt. Jeg skreiv litt om turen i fjor, men bildene jeg tok med kameraet ble altså liggende i ei forlatt mappe frem til nå. På tide å puste støv av både dem og tilbake i tid-torsdagene!

    Først et lite innledende avsnitt jeg fant i et glemt dokument:

    Mens jeg sitter på en benk i Augsburg, kjenner den første varmende vårsola tine opp en norsk vinternese og strekker føttene for å bli kvitt noen av kilometerne vi allerede har lagt bak oss, smiler en mann mot meg og sier noe som jeg ikke forstår i forbifarten.
    – Wie Bitte?, spør jeg, med et blikk som sier det samme.
    Han svarer på bred dialekt. Siterer et bibelvers som jeg ikke klarer å oppfatte. Én ting har jeg likevel oppfattet: Her i Augsburg kommer man ikke unna religion.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Det er nesten enklere å telle kirker per innbygger enn innbygger i Augsburg, som ligger en times tid med tog nordvest for München. Ved den første kirka vi besøkte lå Perlachturm, kirketårnet. Nederlenderen insisterte på at vi måtte komme oss opp i høyden for å få oversikt. Det er visst noe med nederlendere og høyde. Ho ukjente dama som med skjelvende hånd rakk meg kameraet sitt og spurte om jeg kunne ta noen bilder for henne var nok ikke like enig.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Ah, lengter sånn etter vårblomster igjen! Og til å kjenne vårsola varme, sitte på en benk, løsne på skjerfet og trekke ned glidelåsen på jakka.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Neste kapittel i Augsburg-eventyret kommer om ei uke, og det blir sånn passe påskegult.


  • Mandag! Jeg har ligget på sofaen siden fredag og hosta. Det gjør jeg i dag òg, selv om jeg innimellom hostinga prøver å få gjort noe arbeid på masteren. Det ble altså ikke så mange bilder å vise fra uke 10, men her er noen glimt fra mobilkameraet og noen øyeblikk jeg vil dele. Håper dere har ei fin uke!

    Kristine Graneng

    ❋ å gå i tog oppover sentrumsgata, forbi kiosken, forbi rådhuset og forbi kjøpesentrene, bære hver vår brennende fakkel og lyse opp i en skumrende marskveld, selv om vi ikke er så mange. En liten forsamling i kulturhuset, berlinerboller og en kaffekoker som ikke virker. Jentene fra bygda mi som fyller rommet der de sitter på krakken foran flygelet. Også den mestringsfølelsen jeg kjente da jeg hadde holdt appellen min og folk kom bort etterpå og sa den hadde lært dem noe nytt.

    ❋ Moonlight på kino med klassen på torsdag. Se den.

    ❋ de små tingene som gjør det litt mindre trist å være syk: en samboer som fikser is fra butikken, Morgenbladet som dukker opp i postkassa, en kjæreste som kommer på besøk med en diger kartong appelsinjuice

    Kristine Graneng

    ❋ å få veiledning på noe som virkelig begynner å ta form

    ❋ nordlyset den kvelden vi kjørte hjem fra sentrum. Det sto som lyskastere på nattehimmelen, sterke blaff av smaragdgrønn magi, dansende for stjernene. Også forsvant det igjen like fort som det dukket opp, men det er så fantastisk mens det varer.


  • Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Forrige søndag våkna jeg på loftet hos bestemor og bestefar. Pappa var ikke hjemme i helga, så i stedet for å være alene i et stort, tomt hus, fikk jeg ta turen over gårdsplassen og bo hos disse to noen dager: Bestefar, som stort sett er opptatt med å rydde skog og se etter tjelden om dagen, selv om den i følge ordtak fra gammelt av ikke skal komme før 12. mars. Og bestemor, som alltid har noe stående på kokeplata, som alltid har lest noe spennende i avisa som ho må vise meg og som oppdaterer meg på alt det som skjer i kulturlivet hjemme.

    Noen ganger tar bestefar frem iPaden og leser høyt fra bloggen min til bestemor, så da håper jeg han leser dette: Takk for at jeg får komme på besøk, for nykokt havregrøt, for alle historiene fra før i tida, for at vi kan diskutere ting og være skikkelig uenige, men også for at vi kan kose oss med kakao og nystekt brød med smør og være like blide etterpå.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Det fineste med å være hjemme, bortsett fra de som bor der da, er at alt dette ligger utenfor døra. Så når hodet begynner å få nok av fag og av å krangle med word-dokumenter, da er det bare å snøre på seg skoa og labbe ut. Helst på en av toppene, med eldgamle steinrøyser, der jeg kan se forbi øyene og utover havet.

    Kristine Graneng

    Eller utover åkrene for å se om jeg får øye på rådyrene. Men på søndag så jeg ingen.

    Kristine Graneng

    Værmeldinga sa sol, sol, sol alle dagene jeg skulle være hjemme, og jeg var supergira. Så for meg å spise lunsjen ute med vårsola i ansiktet, få de første fregnene under øynene. Jeg kan ikke forstå at det går an å ha bodd her i omtrent tjue år og helt glemme å se på vindstyrken i værmeldinga, for selv om himmelen bare var blå, var bølgetoppene hvite, båtene over Trondheimsfjorden ble innstilt og jeg måtte holde fast på skjerfet mitt for at det ikke skulle fly av sted i et vindkast.

    Kristine Graneng

    Etter å ha sett femmila og strikka noen omganger, var det tilbake til masteroppgaven. Nigel Farage smiler så skummelt til meg på forsida av den ene boka. Må få lest den ferdig snart, så jeg kan få sendt han tilbake.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Der satt jeg til utsikten gjennom vinduet ble byttet ut mot mitt eget speilbilde mot en neonfarga kveld – og enda litt lenger.