• Heisann! I kveld er hodet mitt så fullt av poststrukturalisme og institusjonalisme at det ikke er plass til så mye annet, men tilbake i tid-torsdags-innlegget mitt har jeg ikke glemt! Her er en junikveld i Trondheim i fjor, da vi spiste hamburgere på Café Løkka, tok gruppebilde sammen med to tilfeldige forbipasserende, poserte i gatene og sa ha det til Thomas som skulle dra til Sør-Afrika et halvår.

    Ønsker meg flere slike sommerkvelder i år også, selv om det kanskje skal litt til for at de skal bli like sjarmerende som en sommerkveld på Bakklandet!


  • Hvor var du?
    I Rothenburg ob der Tauber, frem og tilbake, til og fra og mellom universitetsbygg for å ordne papirer (phuh, skal aldri klage over byråkrati hjemme igjen!), på besøk i Residensen i München. Men aller mest hjemme og slappa av.

    Ukas selfie:

    Morgensol i ansiktet!

    Hvordan har du hatt det?
    Sliten og lei og litt hjemlengsel, mest fordi jeg har vært så tom for energi at jeg ikke har orka å finne på så mye og fordi det har vært så mye dødtid. Det var noen som sa til meg at det først er når man har slått seg til ro et nytt sted at hjemlengselen kommer krypende, og det stemmer kanskje det også. Men skal prøve å finne tilbake ut og oppdage verden-piffen!

    Hva var det beste du spiste?
    Tøft valg mellom pistasj-is som smakte skikkelig pistasj og jordbær og champagne-is, som føles skikkelig luksus og sommer. Men jeg går for pistasj-isen, for den var så uventa fantastisk.

    Hva smilte du mest av?

    Og det koseligste noen sa til deg?
    Når jeg fikk kompliment for tysken min på immatrikuleringa. Vokser alltid en halv meter innvendig når det skjer! (Og prøver å huske på det og å bli litt modigere for hver gang)

    Det fineste ordet du lærte?
    Glückspilz. Lykkesopp, altså! Det betyr omtrent det samme som heldiggris.

    Hva leste du?
    Slutten på Harry Potter und der Feuerkelch (Ildbegeret!) – den er så mye skumlere enn de tre før; får fremdeles litt gåsehud når jeg tenker på de siste kapitlene! Også leste jeg i Fernweh, om Færøyene og Island og Tyskland.

    Hva gleder du deg til denne uka?
    Å komme ordentlig i gang med studiene og å få noen rutiner igjen. Jeg ser for meg: stå tidlig opp, gå til universitetsbiblioteket for å lese, spise middag-lunsj i kantina, dra på seminar, drikke kaffe og lese avis eller bok på en stamkafé om ettermiddagene (har flere kandidater!). Også satser jeg på at det blir noen fine kvelder også!

    Hvordan var deres uke? Og har dere noen bra planer for denne? Fortell!

    Translation: The past week summarized – my new favourite word (Glückspilz!), a little home sickness, a conversation I overheard on the bus and how I’m looking forward to get started with my studies here.


  • Bussen min kjører nedover Schellingsstraße. Forbi kaféene som enda ikke har åpnet, forbi dukkebutikken på hjørnet av Luisenstraße. Slipper inn morgentrøtte mennesker med en kopp kaffe og en pose fra bakeriet i handa. Fortsetter videre til enden av gata. Der svinger bussen inn i Ludwigsstraße.

    Jeg kjenner det kribler i magen da den åpenbarer seg foran meg: Universitetsplassen. De lyse, høyreiste bygningene som omkranser veien på begge sider. Statsbiblioteket med de fire tenkende filosofene utenfor inngangsdøren. Plassen foran hovedbygget som er delt i to i en perfekt symmetri: på den ene siden Geschwister Scholl-plassen; på den andre siden Professor Huber-plassen, begge som en påminnelse om de som en gang gjorde motstand mot nasjonalsosialismen. Den ragende Siegestor, triumfbuen som maner om fred.

    Og ténk – her skal jeg studere!

    Det er kanskje en sannhet med modifikasjoner, for bussen min fortsetter videre, inn i Englischer Garten der instituttet for statsvitenskap ligger. Men like fullt – akkurat nå er jeg student ved Ludwig-Maximilian Universitetet i München, 2 142 km hjemmefra.

    Det er ikke selvsagt at jeg er her, ei jente fra et melkebruk på den forblåste Trøndelagskysten. Er det noe man blir smertelig klar over når man er på utveksling, er det nettopp det: hvor lite selvsagt det er at man har friheten til å ta utdanning i utlandet. Kommer du fra Thailand, fra Brasil eller Russland, står du i utgangspunktet på bar bakke. Uten foreldre som kan betale eller muligheten til å få støtte av et eller annet slag, har du heller ikke muligheten til å reise utenlands, særlig ikke til et land der levekostnadene er langt høyere enn i ditt eget.

    Hadde Norge vært et annet land, hadde nok livet vært så veldig annerledes.

    I dag har jeg de første timene mine på universitetet. Europäische Institutionen. For å være ærlig, synes jeg det er ganske skremmende. Jeg lurer på om jeg kommer til å skjønne hva de sier; om de forstår meg. Kan jeg nok fra før av? Er de andre studentene der hyggelige? Det er det bare én ting jeg kan gjøre for å finne ut av, men noe er i hvert fall sikkert: Jeg er så utrolig takknemlig for å kunne være her!

     


  • Det var i ni-tida forrige tirsdag, og jeg kom for å treffe Ida på togstasjonen, som akkurat da var midt i en samtale med ei gammel dame som gjerne ville fortelle hvor bra kong Harald er. Vi hadde bestemt oss for å ta turen til Rothenburg ob der Tauber, en liten by som ligger ganske langt nord i Bayern: En tre og en halv timers togtur med to togbytter på bare noen minutter hver.

    Nordover lå landsbyene som små flekker mellom alt det grønne, hver minste by markert med et kirketårn som stakk opp mellom husene. Vi så landskapet gli forbi: fra helt slette åkrer til bølgende åser. Vi speidet etter traktorer, så slott og geiter. Til slutt endte vi opp på et lite tog med vinduer fra tak til gulv sammen med blant annet to eldre nederlandske menn med tursko og sjal i halsen som så virkelig så ut som om de skulle ut og oppleve verden. Toget tok oss med det siste kvarteret til Rothenburg, og så gikk vi i noen minutter fra stasjonen inn til gamlebyen.

    Mens Ida hadde sørget for å ha togruta vår klar, hadde jeg gjort research på hva vi kunne se nærmere på når vi kom frem. Først på lista mi sto bymuren. Hele byen er omgitt av en mur som det går an å gå inni, med steiner og trapper som det er tydelig at har blitt gått på i mange hundre år. Da vi følte vi hadde kommet langt nok, gikk vi ned fra muren og havnet i ei handlegate med de rareste små butikkene det går an å tenke seg. Det var håndarbeidsbutikker, lekebutikker, julebutikker og aller morsomt – en slags religiøs butikk som blant annet solgte røkelse med hasjlukt. Aldri før har jeg konsentrert meg så hardt om porselensdyr for ikke å bryte ut i latter.

    Jeg tror også det må ha sett ganske komisk ut for de som gikk forbi da jeg og Ida bestemte oss for å prøve spesialiteten i Rothenburg: schneeballen. Du finner dem i alle bakeriene: runde bakverk strødd med melis, så de ser ut som snøballer. Eller med kanel, med karamell eller dyppet i mørk sjokolade, hvis man heller vil ha det. Vi kjøpte liksågodt en liten i hver smak som vi tenkte vi kunne dele, men det viste seg å være enklere sagt enn gjort. Så der satt vi på en mur, med hver vår kaffekopp og hendene fulle av sjokolade og melis og spiste noe som lignet mest på fattigmannsboller og som, for å være helt ærlig, ikke var spesielt godt.

    Inne i kjernen av Rothenburg ligger det et rådhus med et tårn det går an å klatre opp i: først opp en lys og stor trapp, deretter gjennom et stort rom som ligner mest på et mørkeloft og til slutt opp ei smal, smal trapp som så ut som den hadde vært der for alltid. Oppe på toppen var det ingen tvil om hvor Rothenburg har fått navnet sitt fra – det var mursteinsrøde tak i alle retninger. Vi ble riktignok ikke der oppe så lenge, for å være høyt, høyt oppe over bakken på et sted der det nesten ikke er plass til å bevege seg, er ikke triveligste her i verden. Likevel var det virkelig verdt det å kunne speide utover byen og se hvordan den henger i landskapet over elva som renner nedenfor.­

    Translation: Rothenburg ob der Tauber, in the northern part of Bayern, is one of the prettiest cities I have ever seen. It took us three hours and a half to travel there by train from Munich, but once there we roamed the city: We walked through the city walls, visited small shops with everything from Christmas decorations to weed incense (O.o?), tried the local speciality Schneeballen (which looked a lot better than they tasted!) and climbed the town tall tower with a look upon the brick red roof tops which most certainly must have given Rothenburg its name.


  • Like ved der jeg bor, ligger det et museumsområde med tre pinakoteker (med et ord som er litt mindre gresk: malerisamlinger) og på søndager koster det bare én euro i inngang. Så jeg og Ida tok oss en tur til det moderne pinakoteket forrige søndag.

    Det ligger inne i en kjempebygning som ser så moderne ut som navnet tilsier.

    Den første delen vi besøkte var design-delen med alle mulig slags ting. «Kan jeg sette meg her?» spurte Ida, også gjorde ho det.

    Disse bilene likte jeg kanskje aller best med denne delen. Vi diskuterte hvilken bil vi ville kjøre på søndagstur med (den hvite nede).

    Ida fant enda en stol, men denne var ikke like god å sitte i.

    Så var vi en snartur innom den grafiske delen, som vi egentlig ikke skjønte så mye av.

    Ida studerer arkitektur, så da passet det jo fint med en egen arkitektur-utstilling.

    Den siste delen var kunst-delen. Vi fant et maleri av Munch!

    Og masse Picasso.

    En favoritt. Jeg mente dette kunne være en moderne versjon av Theodor Kittelsen; Ida mente han ville snudd seg i grava.

    (Det er forresten så fint å ha med seg noen som har mer peiling på kunst enn meg på museum!)

    Her nærmet vi oss den mest moderne delen (samtidskunst), som vi bare måpte av. Typ dansende personer på veggene og skrikende, eggeformet ansikt. Ikke all kunst som gir helt mening altså, i hvert fall ikke for meg.

    «Let us meet together and discuss interesting topics». Livsvisdom med strekmenn.

    Inne i Pinakothek der Moderne ligger det en veldig koselig og lys kafé med trær innendørs og helt greie priser. Der drakk vi en kopp kaffe og spiste litt når vi var sånn passe slitne.

    Også gikk vi rundt i museumsbutikken, der de hadde så utrolig mange fine notatbøker – men alle var selvsagt med ruter. (Er det virkelig noen som bruker notatbøker med ruter, annet enn matematikere?)

    Til slutt tok Ida meg med opp på takkaféen på universitetet hennes (hun går på det tekniske), der det var stappfullt av folk som nøt sommervarmen. Vi kastet bare et blikk mot Alpene (dere kan se dem såvidt det er!) før vi dro ned igjen. Søndag i München er fint!