• Lysøysundet

    For et par helger siden dro jeg hjem til kysten. Til dette.

    Lysøysundet

    Jeg tror aldri før jeg har sett tåka ligge slik, mot slutten av november. Det hender ofte at den kommer snikende om sommeren og blir liggende i mange dager. Havskodda. Da jeg fremdeles bodde hjemme, brukte jeg å ta med meg papir og penn ned på svaberget for å skrive på slike dager. Da drømte jeg meg bort til trolske tjern og isbjørner i snøstorm på tundraen. Denne dagen var det nok å bare være i virkeligheten – følge med på kråka som fløy over vannet og sjøen som laga krusninger på himmelen.

    Lysøysundet

    Men det er ikke så vanskelig å drømme seg bort her. Se, der borte sitter det ei gammel dame krumbøyd og lengter etter fiskeren som forsvant på havet. Og bortenfor der, på den høyeste haugen, er det en gravhaug. Kanskje er den flere tusen år gammel. Og bakenfor der ligger Stangholmen med hanekam av furutrær og historier som får meg til å grøsse, tåke eller ei. Men de fortellingene sparer jeg til en annen gang.

    Lysøysundet

    Lørdag ettermiddag dro jeg og pappa på førjulsmarkedet i bygda. Jeg tror det har vært snø på julemarkedet i Lysøysundet én gang, men heldigvis trengs det ikke snø for å få til et koselig julemarked. Det er mer enn nok med et korps med nisseluer, røde boder med lys som glitrer i blåtimen, lokalt tomtebrygg, hjemmestrikka ullsokker og votter og gløgg med mandler.

    Også folk som bestandig har vært der – det er vel det aller fineste.

    Lysøysundet


  • Hvor rart er det vel ikke at ei helg kan man være i Liverpool, gå i fotsporene til John, Paul, George og Ringo, for så å være i Lysøysundet den neste, ytterst ute på Trøndelagskysten?

    Forrige helg dro jeg hjem til pappa en tur. Tenk at der bodde jeg i omtrent femten år, men fremdeles finnes det steder jeg enda ikke har besøkt. Torsholet er ett av dem. Pappa har fortalt om det tidligere, om sprekken i bergveggen ved Teksdalen der Steigar-Tore gjemte seg mens han ventet på at det var trygt å reise videre. Jeg er ikke helt sikker på hvem Steigar-Tore var eller hvorfor han måtte gjemme seg, men har planer om å kjøpe meg en gammel, støvete utgave av Snorres kongesagaer for å finne det ut.

    Vi bestemte oss i hvert fall for å ta en liten formiddagstur opp til Torsholet forrige søndag, pappa, lillebror Dagfinn og jeg.

    Teksdalen

    Teksdalen

    Teksdalen er en koselig liten dal som vi kjører forbi hver gang vi skal hjem. Med lange, slake bakker der sauene går og beiter og myke åser på alle kanter. Stien opp til Torsholet går fra Teksdalen, opp østsida av dalen, gjennom sauebeitet. Det er skilta fra veien, men stien er ikke så enkel å finne – pappa var der for første gang da han var tre år og har sikkert gått der et titalls ganger siden, men måtte likevel leite seg frem bortover skråningene før vi kom oss på rett spor.

    Torsholet, Teksdalen

    Torsholet, Teksdalen

    Teksdalen

    Teksdalen

    Torsholet, Teksdalen

    Men vi fant, vi fant!

    Torsholet, Teksdalen

    Torsholet, Teksdalen

    Fluene fant dessuten oss. Det er visst et skikkelig insektsår i år, til tross for at det har vært så tørt, men fint å være ute i skogen likevel så lenge myggen holder seg unna.

    Teksdalen

    Teksdalen

    Teksdalen

    Og så, etter en times gåing opp og ned hilsa jeg på sauene, som ikke var så interesserte i å hilse på meg. Noen skikkelige ville ulldotter, men fine er de da.

    LagreLagre


  • Lisslandet – Kristine Graneng

    I slutten av mai var Kwan og Ludvig på besøk. De ble jeg kjent med da jeg var på utveksling i München sommeren 2016. Kwan fra Bangkok, Ludvig fra Oslo. Den første dagen regnet vi bort i Trondheim, hoppet fra kafé til kafé for å finne ly før vi endte opp på kino. Den andre dagen satte vi oss i bilen og kjørte til hjemgården min ute ved havgapet. Det regnet fortsatt. Men formiddagen den tredje dagen var det ikke lenger tunge, våte dråper og bitende vind, bare lett yr og en og annen byge. Vi bestemte oss for å ta turen ut i skogen.

    Jeg veit ikke hvem turen var mest eksotisk for – thailenderen eller oslogutten. Første stopp var en introduksjon til konseptet trimpost. Jeg elsker trimpost. Det må jo være den mest siviliserte formen for bygdesladder? Folk skriver frivillig opp navnene sine og nøyaktig tidspunkt for når de var der slik at de som kommer etter kan sjekke.

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Også gikk vi videre inn i skogen. Gamle, mosegrodde, høye trær og myk bakke er noe av det fineste jeg veit, særlig når det har regnet og alt er så knitrende grønt. Og der skogen stopper begynner fjæra og den gamle demningen. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har sittet der og fiska, kasta snøret og ikke fått annet enn tang.

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Jeg lærte Kwan elg-posen.

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Skogen, altså. Der går det an å puste.

    Lisslandet – Kristine Graneng


  • Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Forrige søndag våkna jeg på loftet hos bestemor og bestefar. Pappa var ikke hjemme i helga, så i stedet for å være alene i et stort, tomt hus, fikk jeg ta turen over gårdsplassen og bo hos disse to noen dager: Bestefar, som stort sett er opptatt med å rydde skog og se etter tjelden om dagen, selv om den i følge ordtak fra gammelt av ikke skal komme før 12. mars. Og bestemor, som alltid har noe stående på kokeplata, som alltid har lest noe spennende i avisa som ho må vise meg og som oppdaterer meg på alt det som skjer i kulturlivet hjemme.

    Noen ganger tar bestefar frem iPaden og leser høyt fra bloggen min til bestemor, så da håper jeg han leser dette: Takk for at jeg får komme på besøk, for nykokt havregrøt, for alle historiene fra før i tida, for at vi kan diskutere ting og være skikkelig uenige, men også for at vi kan kose oss med kakao og nystekt brød med smør og være like blide etterpå.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Det fineste med å være hjemme, bortsett fra de som bor der da, er at alt dette ligger utenfor døra. Så når hodet begynner å få nok av fag og av å krangle med word-dokumenter, da er det bare å snøre på seg skoa og labbe ut. Helst på en av toppene, med eldgamle steinrøyser, der jeg kan se forbi øyene og utover havet.

    Kristine Graneng

    Eller utover åkrene for å se om jeg får øye på rådyrene. Men på søndag så jeg ingen.

    Kristine Graneng

    Værmeldinga sa sol, sol, sol alle dagene jeg skulle være hjemme, og jeg var supergira. Så for meg å spise lunsjen ute med vårsola i ansiktet, få de første fregnene under øynene. Jeg kan ikke forstå at det går an å ha bodd her i omtrent tjue år og helt glemme å se på vindstyrken i værmeldinga, for selv om himmelen bare var blå, var bølgetoppene hvite, båtene over Trondheimsfjorden ble innstilt og jeg måtte holde fast på skjerfet mitt for at det ikke skulle fly av sted i et vindkast.

    Kristine Graneng

    Etter å ha sett femmila og strikka noen omganger, var det tilbake til masteroppgaven. Nigel Farage smiler så skummelt til meg på forsida av den ene boka. Må få lest den ferdig snart, så jeg kan få sendt han tilbake.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Der satt jeg til utsikten gjennom vinduet ble byttet ut mot mitt eget speilbilde mot en neonfarga kveld – og enda litt lenger.


  • Kristine Graneng

    Det er så mange steder vi snakker om å reise. Til Italia. Til en gammel industriby i Polen. Langt, langt nord. Men en av de siste helgene i november, da tok vi oss fri begge to og dro til et av fineste stedene man kan ta med seg kjæresten sin – hjem.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Bestefar kom og henta oss på båten, inviterte på lutefiskaften i trønderlåna på bygdatunet, i det blå rommet med eldgammelt skap i hjørnet, bilder i svarthvitt på veggene – av sildefiske, stramme menn i dress og hatter som viste frem hestene sine og av den båten som overlevde Titranulykka – og med selskap tvers over bordet som kunne fortelle historier om alle på bildene mens de spiste lutefisk helt til det var tomt.

    Kristine Graneng

    Og hjemme venta pappa og et slag Besserwizzer, og jeg burde jo visst bedre, burde visst at jeg kom til å ende som haleslep til de to andre brikkene. Men noen må vel komme sist om andre skal vinne.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Like før vi skulle dra tilbake om lørdagen, kjørte vi gjennom bygda mi, stakk innom fjøset for å hilse på dyrene og klø kalvene bak øret, pekte på skolen jeg gikk på på vei opp bakken, og så svingte vi av, ut til pynten lengst nord, gikk ut av bilen og opp på toppen der det går an å se innover Åfjorden. Så langt innover at fjellene blir til blå skygger.

    Kristine Graneng

    Og så endte dét besøket med lørdagsgrøt ved kjøkkenbordet til bestemor før pappa kjørte oss tilbake til båten mens det regnet og var solskinn om hverandre, svanene samlet seg på åkrene og regnbuen lå dobbelt.