Kristine Graneng

  • På norgesturné

    Oslo

    I mars var jeg på en to ukers rundtur i Norge. Første stopp, Oslo. Vi skulle spille inn podkast på Litteraturhuset og jeg benytta sjansen til å treffe familie og venner – og ikke minst, til å se Europavisjonar. Nyhetene om forestillinga på Det norske teatret hadde nådd helt til Berlin, og jeg kunne selvsagt ikke la muligheten til å se Jean Monnet på scenen gå fra meg. Konseptet: Moderne europeisk politisk historie fortalt med Eurovision som ramme. Det var fantastisk. Herlig satire, herlig musikk.

    Fosen

    Etter ei uke i Oslo ble det roligere dager hjemme på gården hos pappa. Den ene kvelden var jeg på vei til å legge meg da Dagfinn fortalte at det var nordlys ute. Jeg kunne se det gjennom soveromsvinduet. På søndagen gikk vi tur. Det var folksomt – alle ute for å nyte våren. En annen dag gikk jeg til butikken. To og en halv kilometer, og de fleste jeg møtte på veien var rådyr.

    Trondheim

    Siste etappe var noen dager i Trondheim. Jeg var innom Dragvoll, som ikke hadde forandra seg så mye, men likevel var litt annerledes. Da helga kom, tok jeg med meg kofferten og en bukett tulipaner fra Drivstua opp til Byåsen. Lørdagen viste Ida, Jørgen og Sonja meg alt det nye i byen – Nye Hjorten og passasjene som liksom har gjort byen litt større. Te- og kaffehuset som plutselig har blitt noe helt annet enn det det var, på en god måte. Lunsj på Gubalari og dansing til orkestermusikk på Torget.

    Og så dro jeg hjem til Berlin.

    , ,

  • Tåkehav og førjulsmarked

    Lysøysundet

    For et par helger siden dro jeg hjem til kysten. Til dette.

    Lysøysundet

    Jeg tror aldri før jeg har sett tåka ligge slik, mot slutten av november. Det hender ofte at den kommer snikende om sommeren og blir liggende i mange dager. Havskodda. Da jeg fremdeles bodde hjemme, brukte jeg å ta med meg papir og penn ned på svaberget for å skrive på slike dager. Da drømte jeg meg bort til trolske tjern og isbjørner i snøstorm på tundraen. Denne dagen var det nok å bare være i virkeligheten – følge med på kråka som fløy over vannet og sjøen som laga krusninger på himmelen.

    Lysøysundet

    Men det er ikke så vanskelig å drømme seg bort her. Se, der borte sitter det ei gammel dame krumbøyd og lengter etter fiskeren som forsvant på havet. Og bortenfor der, på den høyeste haugen, er det en gravhaug. Kanskje er den flere tusen år gammel. Og bakenfor der ligger Stangholmen med hanekam av furutrær og historier som får meg til å grøsse, tåke eller ei. Men de fortellingene sparer jeg til en annen gang.

    Lysøysundet

    Lørdag ettermiddag dro jeg og pappa på førjulsmarkedet i bygda. Jeg tror det har vært snø på julemarkedet i Lysøysundet én gang, men heldigvis trengs det ikke snø for å få til et koselig julemarked. Det er mer enn nok med et korps med nisseluer, røde boder med lys som glitrer i blåtimen, lokalt tomtebrygg, hjemmestrikka ullsokker og votter og gløgg med mandler.

    Også folk som bestandig har vært der – det er vel det aller fineste.

    Lysøysundet

  • Torsholet

    Hvor rart er det vel ikke at ei helg kan man være i Liverpool, gå i fotsporene til John, Paul, George og Ringo, for så å være i Lysøysundet den neste, ytterst ute på Trøndelagskysten?

    Forrige helg dro jeg hjem til pappa en tur. Tenk at der bodde jeg i omtrent femten år, men fremdeles finnes det steder jeg enda ikke har besøkt. Torsholet er ett av dem. Pappa har fortalt om det tidligere, om sprekken i bergveggen ved Teksdalen der Steigar-Tore gjemte seg mens han ventet på at det var trygt å reise videre. Jeg er ikke helt sikker på hvem Steigar-Tore var eller hvorfor han måtte gjemme seg, men har planer om å kjøpe meg en gammel, støvete utgave av Snorres kongesagaer for å finne det ut.

    Vi bestemte oss i hvert fall for å ta en liten formiddagstur opp til Torsholet forrige søndag, pappa, lillebror Dagfinn og jeg.

    Teksdalen

    Teksdalen

    Teksdalen er en koselig liten dal som vi kjører forbi hver gang vi skal hjem. Med lange, slake bakker der sauene går og beiter og myke åser på alle kanter. Stien opp til Torsholet går fra Teksdalen, opp østsida av dalen, gjennom sauebeitet. Det er skilta fra veien, men stien er ikke så enkel å finne – pappa var der for første gang da han var tre år og har sikkert gått der et titalls ganger siden, men måtte likevel leite seg frem bortover skråningene før vi kom oss på rett spor.

    Torsholet, Teksdalen

    Torsholet, Teksdalen

    Teksdalen

    Teksdalen

    Torsholet, Teksdalen

    Men vi fant, vi fant!

    Torsholet, Teksdalen

    Torsholet, Teksdalen

    Fluene fant dessuten oss. Det er visst et skikkelig insektsår i år, til tross for at det har vært så tørt, men fint å være ute i skogen likevel så lenge myggen holder seg unna.

    Teksdalen

    Teksdalen

    Teksdalen

    Og så, etter en times gåing opp og ned hilsa jeg på sauene, som ikke var så interesserte i å hilse på meg. Noen skikkelige ville ulldotter, men fine er de da.

    LagreLagre

  • I skogen når det regner

    Lisslandet – Kristine Graneng

    I slutten av mai var Kwan og Ludvig på besøk. De ble jeg kjent med da jeg var på utveksling i München sommeren 2016. Kwan fra Bangkok, Ludvig fra Oslo. Den første dagen regnet vi bort i Trondheim, hoppet fra kafé til kafé for å finne ly før vi endte opp på kino. Den andre dagen satte vi oss i bilen og kjørte til hjemgården min ute ved havgapet. Det regnet fortsatt. Men formiddagen den tredje dagen var det ikke lenger tunge, våte dråper og bitende vind, bare lett yr og en og annen byge. Vi bestemte oss for å ta turen ut i skogen.

    Jeg veit ikke hvem turen var mest eksotisk for – thailenderen eller oslogutten. Første stopp var en introduksjon til konseptet trimpost. Jeg elsker trimpost. Det må jo være den mest siviliserte formen for bygdesladder? Folk skriver frivillig opp navnene sine og nøyaktig tidspunkt for når de var der slik at de som kommer etter kan sjekke.

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Også gikk vi videre inn i skogen. Gamle, mosegrodde, høye trær og myk bakke er noe av det fineste jeg veit, særlig når det har regnet og alt er så knitrende grønt. Og der skogen stopper begynner fjæra og den gamle demningen. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har sittet der og fiska, kasta snøret og ikke fått annet enn tang.

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Jeg lærte Kwan elg-posen.

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Lisslandet – Kristine Graneng

    Skogen, altså. Der går det an å puste.

    Lisslandet – Kristine Graneng

    ,

  • Søndag hos bestemor og bestefar

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Forrige søndag våkna jeg på loftet hos bestemor og bestefar. Pappa var ikke hjemme i helga, så i stedet for å være alene i et stort, tomt hus, fikk jeg ta turen over gårdsplassen og bo hos disse to noen dager: Bestefar, som stort sett er opptatt med å rydde skog og se etter tjelden om dagen, selv om den i følge ordtak fra gammelt av ikke skal komme før 12. mars. Og bestemor, som alltid har noe stående på kokeplata, som alltid har lest noe spennende i avisa som ho må vise meg og som oppdaterer meg på alt det som skjer i kulturlivet hjemme.

    Noen ganger tar bestefar frem iPaden og leser høyt fra bloggen min til bestemor, så da håper jeg han leser dette: Takk for at jeg får komme på besøk, for nykokt havregrøt, for alle historiene fra før i tida, for at vi kan diskutere ting og være skikkelig uenige, men også for at vi kan kose oss med kakao og nystekt brød med smør og være like blide etterpå.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Det fineste med å være hjemme, bortsett fra de som bor der da, er at alt dette ligger utenfor døra. Så når hodet begynner å få nok av fag og av å krangle med word-dokumenter, da er det bare å snøre på seg skoa og labbe ut. Helst på en av toppene, med eldgamle steinrøyser, der jeg kan se forbi øyene og utover havet.

    Kristine Graneng

    Eller utover åkrene for å se om jeg får øye på rådyrene. Men på søndag så jeg ingen.

    Kristine Graneng

    Værmeldinga sa sol, sol, sol alle dagene jeg skulle være hjemme, og jeg var supergira. Så for meg å spise lunsjen ute med vårsola i ansiktet, få de første fregnene under øynene. Jeg kan ikke forstå at det går an å ha bodd her i omtrent tjue år og helt glemme å se på vindstyrken i værmeldinga, for selv om himmelen bare var blå, var bølgetoppene hvite, båtene over Trondheimsfjorden ble innstilt og jeg måtte holde fast på skjerfet mitt for at det ikke skulle fly av sted i et vindkast.

    Kristine Graneng

    Etter å ha sett femmila og strikka noen omganger, var det tilbake til masteroppgaven. Nigel Farage smiler så skummelt til meg på forsida av den ene boka. Må få lest den ferdig snart, så jeg kan få sendt han tilbake.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Der satt jeg til utsikten gjennom vinduet ble byttet ut mot mitt eget speilbilde mot en neonfarga kveld – og enda litt lenger.