Kristine Graneng

  • Det er ute på landet, det

    ”Spongdal? Hvor er det?” spør gutten. Vi står i Prinsenkrysset i Trondheim, bussene stopper ved holdeplassene, slipper folk av og på. Noen løper, med hendene fulle av bæreposer, for å rekke å smette inn dørene på bussen som allerede har begynt å blinke seg ut i trafikken. 75-bussen kommer smygende rundt hjørnet, og det er den gutten lurer på. ”Det er ute på landet, det,” svarer mora hans og tar han i armen for å gå bort mot bussen som kommer etter.

    Men jeg stiger på i retning Spongdal. Ut på landet.

    Haugan Nordre

     

    For litt over en måned siden pakka jeg sammen sakene mine i byen og flytta sammen med kjæresten min på en gård med melkekyr, to katter, én hund og utsyn over Trondheimsfjorden. En trekvarters busstur unna urbane strøk de dagene bussen går. Det er i grunn ikke så usentralt, sett i det store bildet, men noen dager føles det likevel som om livet i byen og livet på bygda går i to parallelle spor, uavhengig av avstanden. Som om alle andre enn vi som lever her har glemt at dette livet eksisterer. Og noen ganger glemmer jeg livet utenfor også. Fra å følge med på arrangementene som dukker opp på Facebook, notere meg klokkeslett og spørre er det Litteraturhuset eller Samfundet som ser mest interessant ut i kveld?, har jeg gått over til å ha en oppmerksomhetsradius på et par kilometer. Kanskje er det i dag den kalven endelig kommer? Dukker elgen opp borti skogkanten i skumringa nå? Hvilken bok skal jeg plukke ned fra bokhylla?

    Noen ganger må jeg stoppe opp og kjenne etter: Har jeg blitt byjente etter alle disse årene i Trondheim, bare avbrutt av den sommeren i Oslo og et halvår i millionbyen München? Etter alle kaféturene og kveldene på Mikrobryggeriet? Etter å ha vent meg på å gå ut døra uten engang å sjekke bussruta? Kanskje. Det har i hvert fall satt spor. Det er noe annet å skulle gjøre avtaler med venner når man ikke har bil og må velge mellom å ta sju-bussen eller elleve-bussen hjem om kvelden når man er vant til å taste er der om et kvarter på telefonen og løpe ut døra for så å dra hjem akkurat når jeg vil.

     

    Geitrams

    Men mest av alt er det godt å komme tilbake til bygda. Skogen med blåbærlyng, høye, gamle trær og den mykeste mosen man kan tenke seg er bare noen meter unna, sjøen en svipptur ned bakken. Noen dager er det flere syklister enn biler som kjører forbi på veien. Når jeg går mellom hyllene på butikken, legger kjeks og grønnsåpe i handlekurva tar alle jeg møter på seg tid til å hilse. Naboene kommer rett som det er spaserende over tunet med en favn full av blomkål. I blant hører jeg klakkende hover på gårdsveien som løper utenfor stuevinduet. Og en lørdagskveld kan man sitte og høre på gamle jakthistorier fra midten av forrige århundre nede ved hytta mens sola brenner i gapet mellom Agdenes og Rissa.

    Likevel, det jeg setter aller mest pris på er roen og friheten. Dagene har faste rutiner, men glir likevel forbi på et annet vis enn det de gjør i byen. Kanskje er det mest fordi det enda er ferie, men det føles likevel annerledes. Som om det er helt greit å ta ting i sitt eget tempo og ikke være så flink. Bruke passe lang tid på å koke egg og kaffe til frokost, på å henge opp klesvasken og på å luke i gulrotåkeren. Heve litt på skuldrene og sukke når squashen dør fordi møtet med verden utenfor kjøkkenbordet ble for tøft, bare tenke at jeg kan jo prøve igjen til neste år. Gå tur i regnet i mitt eget tempo, hoppe over sølepytter og gi blaffen i at skoene blir litt gjørmete.

    Og når kvelden kommer, og det begynner å bli mørkt, er det enda ikke for seint å kle på seg joggeskoene og gå ut, for mørket er bare stille og trygt.

    Det er landet det her. Jeg trives.

  • 22. juli

    Kristine Graneng

    Vi står nede ved Marienplatz i sentrum, pappa, Oda Margrete, Dagfinn og jeg, etter å ha gått rundt i München hele dagen. Klokka er ikke mer enn seks, men jeg er sliten i hele kroppen og har en del å gjøre før vi skal dra videre morgenen etter, så jeg gir dem en klem hver med beskjed om at de bare må ringe om det er noe: om de ikke finner ut av kollektivtrafikken eller om det er fullt på alle restaurantene. Så tusler jeg ned på u-banen, drar hjem.

    På veien oppover gata til hybelen suser en politibil forbi. Blålysene blinkende, sirenene skjærende i ørene, men jeg tenker ikke så mye over det. Man blir vant. Det er jo slik det er å bo i en millionby. Alltid noe som skjer, alltid noen som trenger hjelp, uten at jeg veit noe om det eller egentlig behøver bry meg.

    Hjemme hiver jeg klærne i vaskemaskina, sjekker telefonen. ”Går det bra med deg?” spør ei venninne på Snapchat med en flyplass i bakgrunnen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Svarer at alt bare er bra, håper ho får en fin tur hjem fra ferie.

    Så sjekker jeg nyhetene. Masseskyting i München.

    Ikke nå igjen, tenker jeg. Ikke her. Det stikker i magen. Pusten blir tyngre. Facebook blinker rødt, spør om de jeg kjenner her er trygge, og jeg kjenner jeg puster litt lettere for hvert ja. Samtidig veit jeg at pappa og de er langt unna kjøpesenteret der det skytes. De sitter på en restaurant og spiser kilometervis unna der det er farlig. Jeg sender meldinger og sier det går greit med oss, prøver å oppdatere nyhetene, få vite hva som skjer, men Süddeutsche er nede og de norske avisene kan ikke fortelle meg mer enn jeg allerede veit, så jeg går på kjøkkenet og henter meg et glass vann.

    Ei av de jeg bor med kommer inn. ”De sier at det blir skutt nede ved Stachus,” forteller hun. Nede i sentrum. Klumpen i magen vokser. ”Politiet har bedt folk om å holde seg inne.” Jeg går tilbake på rommet mitt, skjelver lett på hendene mens jeg ringer pappa. Det ringer. Opptatt. Ringer Dagfinn. Opptatt. Ringer til jeg kommer gjennom, og de forteller meg at de er på restauranten fremdeles, at dørene er låst, at folk rømte i panikk inn fordi de hørte skudd ute på gata.

    Jeg blir sittende på senga med dataen i fanget, søker opp tyske aviser, oppdaterer politiet i München sin twitter, men ingen kan egentlig fortelle meg hva som skjer. Det skal visstnok være tre menn med automatvåpen, sier de. Det skal ha blitt skutt ved Isartor, sier de, nok et sted i sentrum. Politiet sier bare at man må holde seg inne og ikke legge ut bilder av aksjonerende politimenn fordi det kan hjelpe gjerningsmennene. Ute vokser sirenekoret. Jeg innbiller meg at hvis man titter ut vinduet er det gule lyset fra byen blitt blått, men jeg blir sittende å se på dataskjermen, trykke oppdater, se for meg bilder av hva som skjer ettersom nye rykter kommer til.

    Minnene og følelsene fra 22. juli 2011 er ikke langt unna. Særlig den 22. juli fem år etter, når feeden på facebook er fylt med sterke ord, roser og hjertesukk, avisene er fylt med rapporter fra minnemarkeringer, med minneord og intervjuer med overlevende. Følelsen av å ikke forstå hva som skjer, av at alt er så langt unna men likevel så nært ulmer i brystet. Det er så uforståelig.

    Jeg henger opp klesvasken for å ha noe å gjøre, ringer Petter som forteller meg at det kommer til å gå bra, ringer mamma og sier at det går bra. Og det gjør det. For de jeg kjenner i det minste. Pappa ringer og sier at de har det bra. De er tilbake på hotellet, og de kan endelig legge seg. Det gjør jeg òg. Men fremdeles til lyden av sirener og kretsende helikoptre; fremdeles i uvisshet om hva som har skjedd, men i visshet om at for mange går det ikke bra. Mange har mistet noen. Mange må leve med den angsten jeg bare har kjent en brøkdel av.

    Vær så snill. Nok nå.

    ,

  • Å være bra nok

    Kristine Graneng

    Heisann! Akkurat nå sitter jeg og legger siste hånd på verket på foredraget mitt til i morra tidlig (les: pugger, pugger, pugger). Jeg gruer meg fremdeles skikkelig. Det er ikke så enkelt å være ganske sjenert og skulle stå foran folk man stort sett ikke kjenner og snakke om noe man ikke er helt overbevist om at man har kontroll på og det på et språk man definitivt ikke helt mestrer. Men i dag fikk jeg en sånn «hallo, Kristine, du er ikke så borte som du innimellom tror!»–beskjed i det foreleseren ga meg karakterene på semesteroppgavene mine, og jeg kunne puste lettet ut over enda noen studiepoeng i boks og attpåtil juble inni meg og smile bredt da jeg gikk ut av klasserommet.

    Så nå skal jeg bare klare dette òg.

    Riktignok skulle jeg ganske ofte ønske det ikke var nødvendig å få bekreftelse på at det jeg gjør er bra nok – på at jeg er bra nok. At jeg kunne slutte å stille spørsmålstegn ved ting jeg gjør eller lete etter tegn på at det er godkjent. Men nå er det en gang slik jeg er. Selv om jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg faktisk er mer enn bra nok og at jeg jammen meg bør være fornøyd, så er det ikke så enkelt. Er usikkerheten noe man vokser av seg en gang? Våkner man en dag og oppdager at hammen er borte og innenfor lå en selvsikker versjon av seg selv? Tviler. Samtidig tror jeg ikke det bare er negativt å være litt usikker og spørrende. Den som spør får som regel bedre svar. Det handler bare om å lære seg når nok er nok.

    Det var i grunn ikke dette jeg skulle skrive her, men slik ble det likevel, og nå skal jeg streke over tanker som er dette egentlig slikt man kan legge ut på nett? og dele det likevel. Samtidig har jeg lyst til å gjøre noe ekstra koselig. Jeg tenkte nemlig jeg kunne sende en av dere en liten Tysklandspakke med noen av favorittgreiene mine her nede. Skriv en kommentar på innlegget og gjerne fortell om noe dere er bra på med det samme, for det synes jeg man må gjøre innimellom. Hvis dere ikke vil, bare legg igjen et lite hei og fortell om noe som gjør dere glad – og husk å legg ved e-postadresse! Trekker en heldig utvalgt til helga!

    Klem fra Kristine

    ,

  • Væroptimisme

    I dag danser jeg rundt på kjøkkenet til Daniel Kvammen og The Supremes mens jeg skjærer eplebåter og koker tevann. Plana for dagen er å snekre sammen ei passe skremmende og spennende timeplan for semesteret, få lunsjbesøk av Ida og endelig immatrikuleres på universitetet, for det var visst i dag og ikke på mandag.

    Og siden det er torsdag, så har jeg rota litt rundt i arkivet og funnet en snutt jeg skrev fra da jeg var trønder i Oslo i fjor sommer.

    ”Uheldig med været i dag,” kommenterer en forbipasserende jogger oppgitt. Det er 15 grader og grått og jeg sitter på en benk ved Akerselva med Muramaki i fanget, en varm kanelbolle ved siden av meg og nyter hvor godt det er å kunne være ute en lørdag i juni.
    Han jogger videre. Jeg har nettopp kneppet opp de øverste knappene på ytterjakka mi og løsnet på skjerfet.

    Livet som væroptimist er hardt i hovedstaden – en by full av værpessimister.
    ”Hvor blir det av sommeren?” spør de i tjue grader pluss og strålende sol, med solbriller på nesen, dressjakka over armen, spisende på en is.
    ”Aah, så herlig!” sier en forvillet trønder og nyter sommeren i frykt for at den kan forsvinne når som helst.

    Det er en herlig forandring å kunne titte ut vinduet eller ta noen skritt ut ytterdøra for å kjenne på været og kunne være sikker på hva jeg skal ta på meg i dag. Det er ganske ok å kunne sjekke yr.no, se gult og kunne legge igjen paraplyen hjemme.

    ”Hvor blir det av sommeren?” spør en trønder, nå på hjemmebane, og oppdaterer yr.no en gang i halvtimen på leit etter forandring i værvarselet. ”Nå kommer den,” er konklusjonen når gradestokken tipper ti grader og sola titter forsiktig frem fra bak en regnværssky. ”Nå kommer den!” gjentar trønderen og ligger allerede langstrakt ute på plena i hagen.

    Mer fra Oslo-sommeren:
    Det jeg savner mest her er hei og ha det

    Translation: A piece I wrote on the differences between how one sees the weather in Oslo compared to Trøndelag, the part of Norway I come from.

    ,

  • Det jeg savner mest her er hei og ha det

     

    Jeg drar opp glidelåsen på jakka mi der jeg står og venter på bussen på en holdeplass på Mortensrud. Morgenen er enda kald, selv om duene allerede er i gang med dagens arbeid og plukker optimistisk på asfalten rundt bena mine. Det er ingen jeg kjenner her, ingen jeg forventer å se. Bare ei dame som går forbi, trillende på ei barnevogn, og en stresset, middelaldrende mann som kommer hastende opp bakken. ”Don’t hurry, be happy,” står det tagget nederst i bakken med store, skjeve bokstaver. Jeg lurer på om han har lagt merke til det.

    Så kommer bussen endelig. Et rødt, glinsende trekkspill, men den eneste musikken er brummingen fra motoren og bremsene som hviner lett når den senker farten. Den stopper, dørene folder seg til siden.

    – Hei, sier jeg og smiler forsiktig i det jeg går på.

    Bussjåføren hever smått et øyenbryn. Han gir meg bare et nikk og et undrende blikk. Jeg legger pliktoppfyllende kortet mitt på automaten og venter på et bip. Det går noen lange sekunder før jeg kan ta noen skritt bakover i bussen, finne ei kald stang å klamre meg til blant alle de andre morgentrøtte ansiktene. Ansikter som ser raskt bort når blikkene våre et øyeblikk møtes.

    Vi snegler oss inn i morgenrushet, føyer oss inn i rekken av motorer som nærmest går på tomgang. Foran oss strekker køen seg i en slak bue så langt man kan se. Jeg lengter etter følelsen av skadefryd og fremgang. Den følelsen man får når bussen svinger inn i kollektivfeltet og køen ved siden av bare blir en stripe av farger. Jeg lurer på om de som stirrer tomt ut i luften har kjent på den følelsen, eller om det bare er dette de er vant til. Denne følelsen av at tiden løper fra mens vi står her, gynger i takt med bussen som bremser og girer om og prøver å ikke puste hverandre i nakken.

    Bussen stopper, noen gir knappen ved døra et utålmodig dytt så den åpner seg, og passasjerer siger av, slik som lufta siver ut av en ballong. Jeg faller ned i et sete, lener hodet mot seteryggen. Vi svinger inn til sentrum. Jeg tar veska over armen, legger ei hånd på stolryggen og gjør meg klar til å gå av. Den stopper. Jeg går mot framdøren.

    – Ha en fin dag, sier jeg med det samme forsiktige smilet i det jeg går av.

    Bussjåføren gjør et rykk, som om han blir dratt ut av en annen virkelighet. En verden der bussene er førerløse, der trikkene bare går på skinner. Der menneskene bare er passasjerer, ansiktsløse folk som glir forbi uten å stoppe opp, uten å si hei, uten å si ha det. Der ingen helst vil se eller bli sett. Der alle helst bare vil komme frem.

    Og jeg savner Trondheim. Bussjåførene som sender hverandre et slengkyss i det de lirker seg forbi hverandre i veiarbeidskaoset i Dybdahls veg; den mørkhudede bak rattet som med en vennlig latter og med utenlandsk aksent korrigerer tenåringen fra Nordland som sier ”en barn” og strekker frem en femtilapp.

    Men det jeg savner mest her er hei og ha det bra.