• I dag våkna jeg til sola som sneik seg inn bak rullgardina. Det er lørdag, jeg har sovet så lenge jeg ville, men nå skal jeg opp og skrive noen ord om NATO og Russland før jeg skal ta helg jeg også. Føles heldigvis mer overkommelig å pusle med de store utfordringene i verden på en sofa med en rykende varm kaffe og frokost som bare varer og varer, fordi man ikke skal noe sted med det aller første.

    Her kommer dessuten tankevekkerne som ble liggende upublisert i går fordi livet ble i overkant hektisk. Håper dere har en rolig og snill lørdag!

    Kristine Graneng

    Menn som hater kvinner

    Mandag kom jeg hjem fra universitetet, satte på ettermiddagskaffen og var klar for å gjøre et dypdykk i analyser av presidentkandidatdebatten som var natta før (nerdalert!) da jeg oppdaga at Maria Isabelle, som jeg jobba sammen med i fjor sommer, hadde skrevet kronikk hos Bergens Tidene! Veldig gøy, selv om temaet ikke er så lystig! Her kan dere også lese om Tafse-Trump og kvinnefiendtlig retorikk.

    Og når vi er inne på amerikansk valgkamp og flinke damer: Michelle Obama, say no more.

    Fredsdua fra Libya

    Hvert andre år er det ISFiT i Trondheim, en internasjonal studentfestival, og da deler de ut Studentenes Fredspris. Denne gangen er det Hajer Sharief som vant den og dere kan lese et veldig fint intervju med henne i studentavisa Under Dusken her. Så inspirerende med kule damer som kjemper for det de tror på.

    The times they are a-changing

    Og apropos priser, så har jo Bob Dylan fått Nobels litteraturpris. Hurra! Og ikke nok med at det er velfortjent, men det gjør jo også at det går inflasjon i Dylan-saker på nett. Se for eksempel denne saken der New Yorker-skribenter skriver om sine favorittlåter eller dokumentaren Don’t look back på NRK.


  • Jeg har alltid tenkt på å studere utenlands. Da jeg var ferdig på videregående, var plana å studere ett år engelsk på NTNU før jeg skulle videre – helst til Storbritannia for å studere kreativ skriving eller journalistikk. Slik gikk det jo ikke. Livet tusler jo og går og plutselig har det ikke bare tatt noen små skritt, men det har gått hele fire år, og man sitter der med en bachelorgrad, og det du drømte om da du var 18 år er fremdeles bare en fjern drøm.

    På tide å gjøre noe med det, med andre ord.

    Litt bakgrunnsinfo:
    Jeg går master i Europastudier på NTNU, og det andre semesteret er lagt opp til at man helst skal komme seg ut – enten på utveksling eller på et praktikantopphold. Så jeg tok tak i utvekslingsdrømmen og dro til München, Tyskland, for å studere statsvitenskap på LMU.

    Jeg er så utrolig glad for at jeg dro, så nå kommer noen tanker og tips fra ei som til slutt kom seg ut, i håp om at andre som tviler litt også bare gjør det – reiser ut og opplever verden!

    Kristine Graneng – utveksling

    Hvorfor dra på utveksling?

    Det finnes så mange gode grunner til å dra på utveksling. De jeg synes er viktigst sånn i ettertid er disse:

    Opplev en annen kultur. De store tingene, som hvor mye vanskeligere det er å kommunisere når man ikke kan snakke sitt eget språk eller å finne ut at det går an å ha helt andre syn på verden enn det du selv har. Og de små tingene, som at kassene på butikken ikke har noe rullebånd på slutten, slik at man må pakke varene etterhvert som de kommer (stress!), men at de bak kassa alltid sier «ha en fin dag!» før du går; at folk kan stoppe opp på gata og snakke med vilt fremmede om hva babyene deres heter eller hvor de er på vei.

    Bli kjent med nye folk. Det er sant det de sier om at det er vanskelig å bli kjent med de innfødte. Jeg tipper dessuten at både nordmenn og tyskere ligger ganske høyt på lista over folk som er vanskelig å bli kjent med, særlig når man bare er på besøk en kort periode. Men selv om det kan være litt kjipt hvis du er den eneste utvekslingsstudenten i klassen og ikke aner hvordan du skal ta initiativ til å bli kjent med de andre, så er det rimelig enkelt å få kontakt med andre som også er på utveksling. Nå har jeg plutselig venner fra hele verden – fra Russland og Brasil, Italia og Danmark, fra Thailand og Kina og en hel del andre land.

    (Også ble jeg jo kjent med noen tyskere også, så det går jo an!)

    Få nye perspektiver på faget ditt. Det er kanskje ikke alle som synes det er like viktig, men for meg var det en av hovedgrunnene til at jeg ville ut. Ikke bare er det nyttig å få noen nye innfallsvinkler på faget – på hvilke temaer som er viktige, på hvilke teorier som blir brukt, også lignende – men det var også virkelig en tankevekker hvordan undervisninga fungerte. Jeg hadde bare seminarer, som forutsatte at man hadde lest pensum i forkant av timene, og tyskerne var veldig mye ivrigere på å diskutere og delta i seminarene enn det vi er her. Så motiverende!

    Men hvorhen, da?

    Det var i hovedsak tre grunner til at jeg valgte å dra til München. For det første ville jeg til Tyskland, både fordi det er det landet som kanskje i aller høyest grad definerer EU og fordi jeg ville lære språket bedre. For det andre har jeg alltid hatt lyst til å besøke Alpene og området rundt. Den tredje grunnen var nok at jeg hadde ei venninne som var der, noe som gjorde at det føltes så utrolig mye tryggere å dra.

    Uansett tror jeg det er viktig å være bevisst på hvor man vil hen og at det er i tråd med hvorfor man ønsker å dra. Jeg ville for eksempel aldri dratt på utveksling til Norge for å feste et halvår (med mindre jeg var langt over gjennomsnittlig rik). Hør med rådgiverne på universitetet og med folk du kjenner som har vært på utveksling om hva de synes, undersøk hvordan universitetet du vurderer blir plassert i forskjellige tester, sjekk hvilke fag du har muligheter til å ta, osv.

    Kristine Graneng – utveksling

    Spiiking ænåther længvidsj

    Å snakke et annet språk er noe av det skumleste jeg veit om. Jeg blir så fryktelig usikker, selv om jeg innerst inne et sted veit at jeg klarer det helt fint hvis jeg bare hopper i det og ikke gir usikkerheten så mye plass. Hadde det ikke vært for den måneden jeg var på språkkurs i Kiel for snart to år siden, veit jeg fremdeles ikke om jeg hadde turt å dra, men jeg får det bare mer og mer innprenta for hver gang jeg åpner munnen og noe annet enn norsk kommer ut: Du må bare hive deg i det – det er ikke så farlig når man først kommer i gang!

    Før studiestart hadde jeg satt meg ett mål: Jeg skulle si noe hvert eneste seminar. Så jeg rakk opp handa på hver eneste gang og stotra frem ett eller annet som jeg håpte betydde det jeg mente det skulle bety. Mulig at foreleserne og resten av studentene ble småirriterte av ho med merkelig aksent som innimellom sa helt det motsatte av det ho mente å si, men jeg var i hvert fall ikke ho som satt stille i en krok og aldri sa noe fordi ho ikke turte.

    Et annet tips, som jeg ikke ville vært foruten, er å ta et språkkurs. Jeg hadde et språk-/introduksjonskurs som ble arrangert av universitetet før semesteret starta. Det var ikke bare en fin oppvarming til studiestart, men det var også der jeg traff de fleste av vennene mine i München. Så har du tilbud om språkkurs, bruk det! (Lånekassen gir også et veldig bra stipend hvis kurset oppfyller kravene.)

    Å dra fra de hjemme

    Det vanskeligste med å dra var å dra fra de hjemme, syntes jeg. Fra familien, kjæresten min og venner. Tanken på at det skulle skje noe mens jeg var borte, å gå glipp av ting, å ende opp alene og ensom i en millionby. Men vil man ut, må man liksom bare bestemme seg for å gjøre det. Ellers blir det aldri noe av.

    Man hører liksom alltid så mange skrekkhistorier om avstandsforhold og om hvordan det alltid skjærer seg. Jeg synes det er så himla unødvendig. Man trenger jo ikke de historiene heller for å synes at det er tøft. Det er vanskelig å være langt unna folk man er glad i, uansett hvem det er, men det betyr ikke at det ikke går bra for dét. For min del gikk det i hvert fall så greit som jeg tror det kan gå. Det som hjalp meg når det var litt ekstra tungt, var å ha en plan for når vi skulle sees igjen, å kunne dele små ting fra hverdagen og å prøve å bruke tiden min alene til sånt som jeg kanskje eller ikke ville ha gjort. Likevel lå savnet noen ganger som noe stort og vondt i hele kroppen – men jeg tenker det kan være fint å kjenne på det òg innimellom. Det trenger ikke være så dumt å savne noen man er glad i.

    Spørsmål? Noe annet studierelatert dere lurer på? Har dere vært på utveksling/bodd i utlandet for en periode?


  • Kristine Graneng

    «Man blir lykkelig av å gå på tur,» sa Kari da vi var på vei bortover Ladestien søndag formiddag. Og jo visst blir man det, særlig når himmelen er isblå, bjørka gylden, temperaturen er akkurat passe – kald på nesetippen, men varmt nok til at det går helt fint å gå i ullundertøy og ullgenser og la vinterjakka ligge hjemme.

    Vi gikk til Ladekaia, en kafé som må ha åpna i sommer, for den var ikke der da jeg dro avgårde til Tyskland. Den ligger perfekt til – akkurat så man rekker å bli sliten nok til at de nybakte kanelsnurrene og kakaoen smaker ekstra godt, sånn som det gjør når man er ute på tur. Også kan man sitte og se utover på fjorden, som alltid går fra blått til dyp grønn når vinden blåser dere ute på pynten.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Se også: Ladestien


  • Sponset

    Kristine Graneng – Min venn pingvinen

    For noen uker siden lå denne i postkassa, en liten hilsen fra Aschehoug. Tom Michell skriver om da han la ut på eventyr på 70-tallet, til Argentina for å jobbe som lærer og utforske Sør-Amerika. På en av oppdagelsesferdene sine, på ei strand i Uruguay, treffer han på en pingvin, den eneste overlevende etter en oljekatastrofe. Han tar den med seg hjem.

    Kristine Graneng – Min venn pingvinen

    Jeg kan jo ikke motstå fugler i snippkjole. Det gjelder visst denne historien òg, for den var skikkelig hjertevarm og sjarmerende. Boka var riktignok i overkant omstendelig skrevet (det er kanskje å forvente av en brite som har runda 60), men veier opp med øyeblikk med rimelig høy ååå-faktor og veldig koselige illustrasjoner. Med andre ord ikke et dumt valg om man trenger noe som kan varme innvendig en kald høstdag.


  • Kristine Graneng

    Ukas gladsak

    Jeg har vært ute på tur hele fire dager, og det er så lite selvsagt at det jubler jeg litt for, selv om jeg ligger i senga mi nå og skjelver i hele kroppen. Men sol i ansiktet, fine samtaler, magisk høstlys og muskler som kjennes ut som om de har blitt brukt – det er så himla verdt det!

    Ukas øyeblikk

    ❋ de rare lydene i skogen på vei ned fra Våttåkammen som viste seg å være ekorn

    ❋ «Det lukter godt her. Det lukter skikkelig mamma!» – unger på vei til skolen

    ❋ da Silje var på middag, jeg fulgte henne hjem, hele byen lå under en pastellhimmel og det føltes som da jeg nettopp hadde flytta til Trondheim, selv om det er fem år sida nå

    ❋ «No når vi nærme oss sentrum, så vil æ bare ønsk all sammen en skikkelig fin søndag!» – bussjåføren, som dessuten sørga for at jeg hadde muligheten til å få en skikkelig fin søndag på tur i dag

    ❋ stjerneklar himmel over Byneset og en å dele øyeblikket med

    Kristine Graneng

    Ukas bra jobba

    Ni dager ut i oktober, og jeg har fremdeles ikke sprukket i godtefri måned-prosjektet mitt! Og dét til tross for at jeg har en kjæreste som mener jeg trenger litt utfordring og spiser sjokoladebiter med lakris rett foran nesa på meg. Indre viljestyrke og sånt, veit dere.

    (Har riktignok begynt å legge planer for 1. november.)

    Ukas kjedelige

    Mista telefonen i gulvet med høretelefonene i og må holde pluggen fast for å høre Erlend Loe og Jon Almaas bli personlighetsanalysert. I-landsproblem.

    Kristine Graneng

    Ukas avhengighet

    Peanøttsmør, helst i kombinasjon med yoghurt og banan.

    Kristine Graneng

    Ukas musikk

    Gode liv, det nye albumet til Stein Torleif Bjella. Også tipsa Martine om Keaton Henson, som passer perfekt med tente telys, fylte tekopper og ullsokker.

    Uka som kommer

    Jonas Alaska kommer til byen! Sist jeg hørte han var i et mørkt, lite lokale i München sammen med Ida, småskjelvne etter at vi havna oppe i et skytedrama den samme dagen og ble innestengt på Tengelmann med politifolk myldrende utenfor da vi skulle handle inn til middag. Denne gangen blir det i et litt større lokale og med en adskillig mindre dramatisk oppladning – håper jeg – men også med Ida og forhåpentligvis også like bra.

    Også skal jeg skrive ferdig den eksamenen da.