Kristine Graneng

  • Tankevekkere på en fredag

    Denne uka føles det som om jeg har levd mer i andres liv enn mitt eget. Min verden har liksom vært i stillstand i febertåka, vært begrensa til å ligge på sofaen på stua og være sammenkrølla i senga. Forkjølelsen måtte jo komme til meg òg en gang i høst, og når den først skulle komme, så har timinga vært upåklagelig. Men nå kjenner jeg virkelig at jeg savner lesesalplassen min.

    Heldigvis (og uheldigvis) skjer det ting i verden utenfor òg, til og med når jeg ikke er helt med. Her er noen av ukas tankevekkere.

    Håper dere får ei fin helg!

    Kristine Graneng

    Att drömma om ett torp

    Elsa Billgren drømmer om hus på landet (hvem gjør vel ikke det?), og i den anledning har hun fått en kommentar fra en leser om hvordan rike bymennesker kjøper eiendom på bygda, driver prisene i været og lar husene stå tomme halve året. Elsa har svart på kommentaren, men det aller mest spennende synes jeg er diskusjonene i kommentarfeltet. Skjærer litt i hjertet å lese om alle de som har måttet flytte langt unna hjemplassen sin, om hvor vanskelig det kan være å komme inn på boligmarkedet, selv langt ute på bygda, selv om det i grunn ikke har så mye med drømmen om sommerhus på landet å gjøre.
    (Også gjør det meg sånn passe glad over at det ikke er helt svenske tilstander i Norge.)

    «hvad med at støtte ham IRL?»

    Kristine Graneng

    Jeg har luska rundt i kommentarfeltet på Skam-siden òg, for det er sånt man kan gjøre når man er syk. Det er så fint hvordan folk engasjerer seg i livene til fiktive personer, både på norsk og dansk og svensk og engelsk. De er sinna på Vilde når hun skriver meldinger uten å tenke seg om, heier på Isak og Even. Så herlig.

    Og hvis du ikke veit hvorfor du bør se Skam enda, sier Hanapee det så bra her.

    ,

  • En weekendtur hjem

    Kristine Graneng

    Det er så mange steder vi snakker om å reise. Til Italia. Til en gammel industriby i Polen. Langt, langt nord. Men en av de siste helgene i november, da tok vi oss fri begge to og dro til et av fineste stedene man kan ta med seg kjæresten sin – hjem.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Bestefar kom og henta oss på båten, inviterte på lutefiskaften i trønderlåna på bygdatunet, i det blå rommet med eldgammelt skap i hjørnet, bilder i svarthvitt på veggene – av sildefiske, stramme menn i dress og hatter som viste frem hestene sine og av den båten som overlevde Titranulykka – og med selskap tvers over bordet som kunne fortelle historier om alle på bildene mens de spiste lutefisk helt til det var tomt.

    Kristine Graneng

    Og hjemme venta pappa og et slag Besserwizzer, og jeg burde jo visst bedre, burde visst at jeg kom til å ende som haleslep til de to andre brikkene. Men noen må vel komme sist om andre skal vinne.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Like før vi skulle dra tilbake om lørdagen, kjørte vi gjennom bygda mi, stakk innom fjøset for å hilse på dyrene og klø kalvene bak øret, pekte på skolen jeg gikk på på vei opp bakken, og så svingte vi av, ut til pynten lengst nord, gikk ut av bilen og opp på toppen der det går an å se innover Åfjorden. Så langt innover at fjellene blir til blå skygger.

    Kristine Graneng

    Og så endte dét besøket med lørdagsgrøt ved kjøkkenbordet til bestemor før pappa kjørte oss tilbake til båten mens det regnet og var solskinn om hverandre, svanene samlet seg på åkrene og regnbuen lå dobbelt.

  • Ønskelista

    I år ønsker jeg meg aller, aller mest at alle jeg kjenner skal få ei strålende jul, ei sånn som man kan ta med seg langt ut i februar med et smil. Og at det blir snø, da – det ønsker jeg meg alltid. Store, tunge snøfiller når klokka bikker fem julaften og en hvit verden utenfor når jeg våkner første juledag. Det er drømmen.

    Men så er jo lov til å drømme om sånt som kanskje ligger under juletreet også, selv om man blir litt mer voksen for hvert år og stort sett har det man trenger. Dette er det som står på mi ønskeliste i år:

    Kristine Graneng

     

    ☆ Bøker. Kanskje aller mest Europeere av Simen Ekern, Vingebelastning av Helga Flatland, To søstre av Åsne Seierstad, Bokpod av Hallgeir Opedal og Menn som ingen treng av Frode Grytten. Eller noen andre som er fine å varme seg på og å drømme seg bort i om vinteren.

    ☆ Tekrus – ett ekstra fint ett som jeg kan ha stående på lesesalen! Jeg drømmer om et emaljekrus, slik som dette fra Falcon Enamelware. Også forelsket jeg meg helt i dette fra Anthropologie, både det i blått og det i hvitt.

    ☆ Te som jeg kan ha i kruset. Favoritten over alle favoritter er lakris- og peppermynteteen fra Tea Pigs. Den er så fantastisk god.

    ☆ Abonnement på ei ukesavis. Aller helst Economist eller Morgenbladet.

    ☆ En melkeskummer. Hjemmelaga cappuccino til avisa om lørdagsmorgenene, det hadde vært noe dét.

    ☆ Kamerastativ og fjernkontroll så jeg kan ta parkasen over pysjamasen, smette på meg vinterskoene og snike meg ut når det er stjerneklart for å ta bilder av nattehimmelen. Også ønsker jeg meg en egen refleksskjerm, så jeg kan ta ekstra fine portrettbilder i vår.

    Hva ønsker dere dere til jul? Og har dere noen fine julegavetips som kan gjøre noen ekstra glad?

  • Uka som var: 48

    Her var vi igjen, i ei ny uke. Jeg har hatt ei så fin helg, men mer om det senere, for sånt kan man ikke skrive om i små setninger. Det trenger mer plass. I dag, derimot, har vært en særdeles lite produktiv dag. En sånn dag jeg aller helst bare vil at skal forsvinne og gi plass for en som er bedre. Kroppen tok timeout igjen, og jeg har gjort minst mulig – ligget på sofaen og skriblet noen ord på masterskissa som egentlig skulle inn i dag, men som får vente noen dager til; sett på julekalender; drømt meg bort til Downton Abbey.

    Nå kjører vi uka som var, kortversjonen:

    Kristine Graneng

    Ukas øyeblikk

    ❋ å bla gjennom konfirmasjonsbøker og se hvordan frisyrene endrer seg fra år til år – lange fletter, kort bob med panneluggen i bølger, permanent, gardinlugg – og hvordan prestene blir mindre og mindre stiv i snippen til han sitter der med store 70-tallsbriller og ser litt ut som Bono

    ❋ de skimrende fargene mine, biter av viskelær og nyspissa gråblyant. Jeg tegner aldri lenger, bortsett fra når det er tid for julekort – da dukker dyrene i skogen opp på snøhvitt papir mens jeg hører på Plutti Putti Pott. Det var en kveld like før jul. Det hadde snedd tett hele dagen, og alt var blitt så mykt og fint og stille, med spennende blå skygger i det bleke måneskinnet.

    ❋ folk i nissekostyme som kom med klementiner og pepperkaker da vi satt på en benk på Dragvoll og sukka over vanskelige oppgaver og var helt utslitte etter fire timer med eksamensskriving. Takk, dere, selv om jeg var altfor sliten til å legge merke til hvem dere egentlig var <3

    ❋ gamle stasjonsbygg med julelys i vinduene

    Kristine Graneng

    Ukas gladsak

    Ikke bare leverte jeg min nest siste eksamen på mastergraden, men jeg fikk karakterene fra München etter så mye om og men. Og ikke bare ordna det seg – det gikk til og med veldig bra!

    Ukas kjedelige

    Når man så sårt trenger en klem, og den man vil ha den fra er altfor langt unna.

    Kristine Graneng

    Ukas musikk

    Selmas sang – Eva Weel Skram. Tittelmelodien til julekalenderen til NRK.
    Også har jeg forsøkt å lete frem enda mer fin julemusikk. Ta en titt på lista til Julia, min nye musikkguru.

    Uka som kommer

    Vil jeg puste mest mulig med magen og lage minst mulig planer, så jeg kan komme i vater igjen.

    Hvordan har deres uke vært? Fortell, fortell!

  • I denne søte førjulstid

    Desember starta akkurat slik desember skal, med snø som dalte ned hele dagen. Sånn lett og leken snø som liksom danser i lufta og hopper unna når det kommer en bil kjørende. I morgentimene så man den i lyset fra gatelyktene, og den knirka så fint under støvlene da jeg gikk til bussen, og hele dagen var Dragvoll med alle glassveggene som ei av de snøkulene, de som man rister på, bare at snøen falt utenfor i stedet for inni.

    Nå ønsker jeg meg ei myk og varm førjulstid, ei sånn som kribler i kroppen og som det går an å glede seg over selv når det er travelt. Dette er sånt jeg gleder meg aller mest til:

    Kristine Graneng

    ❄︎ ta på rød leppestift, skjørt og kåpe og ta bussen ned til teateret en kveld, se på juletreet ute i hallen mens jeg venter på at dørene åpner og så gå inn i den aller eldste teatersalen for å se årets julestykke

    ❄︎ tegne og skrive julekort og sende dem ut i verden til sånne jeg aller helst skulle ha sagt god jul og godt nytt år til selv, men som er litt for langt unna til at det går an

    ❄︎ ha lov til å være ekstra barnslig – for det er jo snart jul – så jeg skal se på den nye julekalenderen til NRK med en klementin eller to

    Kristine Graneng

    ❄︎ fylle termosen med kakao og gå lang tur i snøen en ettermiddag

    ❄︎ ta helt fri en lørdag for å gå på julemarkedet, spise noe godt og lete etter de siste julegavene

    ❄︎ kjenne lukta av svibler og granbar i gartneriet før jul mens jeg tar bestillinger på telefon og legger til «Og god jul da!» på slutten av alle samtalene